Øyvinds Gaarder Andersens blogg

Mitt foto
Name:

Øyvind Gaarder Andersen er lektor ved Høyskolen for ledelse og teologi på Stabekk, som nettopp er opprettet av baptistene og pinsebevegelsen. Han underviser også ved Hedmarktoppen og Sandvik Folkehøyskole. Andersen er født i Bergen og vokste opp der. Pinsekirken Tabernaklet var hans åndelige hjem. I 1979 ble han cand.theol. ved Menighetsfakultetet. De senere år har han reist en god del som forkynner til ulike land, spesielt til Russland og Afrika. Andersen har skrevet flere bøker. Den siste, som kom ut i juni er "Våg å tenke - våg å tro!", en bok om trosforsvar. Dessuten er Andersen daglig leder i stiftelsen Global Misjon.

søndag, januar 06, 2008

Hvorfor døde Jesus?

I en bloggartikkel den 23.12.07 skrev jeg om at i julen ble Gud menneske. Og jeg refererte til Anselm på 1100-tallet som sa det slik:

Ingen skal det uten mennesket.
Ingen kan det uten Gud.
Derfor ble Gud menneske.


Det var mennesket som hadde syndet og var skyldig. Men bare Gud kunne sone og frelse mennesket. Derfor ble Gud menneske.

I en kommentar til denne artikkelen er det en som spør:

Mennesket måtte gjere opp for seg. Og Gud måtte sjølv ta den jobben, ved å bli menneske. Men kvifor kunne ikkje Gud berre slette den skulda, når det var han sjølv som måtte sone likevel?

Det er et veldig godt spørsmål. La meg svare med å fortelle en historie.

Det var en konge i et land som gav en lov. Straffen for å bryte loven var offentlig pisking. En dag kom en av kongens tjenere til ham og fortalte at det var en som hadde brutt loven. "La vedkommende bli pisket!" sa kongen. "Det er bare en ting til jeg må si, Deres majestet," sa tjeneren: "Den som har brutt loven, er kongens egen mor".
Nå fikk ikke kongen det lett. Hva skulle han gjøre? Han kunne jo ikke piske sin egen mor! Han var altfor glad i henne til det.
Men hva ville følgene bli hvis han ikke gjorde det? Folk kunne si til ham: "Hvorfor straffer du oss når du ikke straffet din mor? Du gjør forskjell på folk. Du er ikke rettferdig!" Og de som sa slikt, ville ha rett.
Det endte med at kongen gav ordre om pisking. Da den skulle finne sted, hadde masse folk møtt frem for å se på. Men akkurat da piskingen skulle begynne, rev kongen av seg klærne på overkroppen, styrtet frem og tok hvert eneste piskeslag i stedet for moren.


Denne historien har bakgrunn i virkeligheten. Den forteller om Shamil, militær motstandsleder fra Dagestan, som kjempet mot tsar-regimets erobring av Kaukasus på 1800-tallet. Det gikk 25 år før han kapitulerte. Han ble ført til St. Petersburg. Derfra sendte tsaren ham til Kaluga, en by sørvest for Moskva.
I samfunnet Shamil ledet i Kaukasus, ble det oppdaget at en tyv hadde vært på ferde. Shamil minnet om loven angeånde stjeling, og fastsatte en straff: Den som ble tatt for tyveriet, skulle bøte med så og så mange piskeslag. En dag ble tyven tatt og ført frem for Shamil for å bli dømt. Tyven var hans egen mor.
Shamil fryktet anarki hvis ikke loven ble fulgt. Men å piske moren var utenkelig. Shamil kjempet i tre dager og tre netter før han kom ut av teltet sitt, etter å ha fattet en beslutning: Loven må følges. Straffen må sones. Men han tok på seg piskeslagene for sin mor.

Gud stod overfor et lignende vanskelig valg en gang. Han hadde gitt sine lover til mennesket, og mennesket brøt dem. Gud kunne ikke bare si: "Vi glemmer det! Vi ser gjennom fingrene med det." Gud er universets dommer og herre. Han må handle rettferdig. (1. Mos. 18, 25) Derfor må han straffe synden. Hvis ikke, ville han ikke være rettferdig, men derimot en korrupt dommer som ikke fulgte de lover han selv hadde gitt. Resultatet ville blitt kaos i universet.

Men Gud elsket oss mennesker altfor høyt til at han ville la oss lide straffen for vår synd. Det ville nemlig bety evig fortapelse - borte fra Gud. Det Gud har gjort, er noe lignende av det Shamil gjorde for sin mor: Gud elsker oss så høyt at han kom og tok straffen selv, i stedet for oss. Det var det Jesus gjorde da han hang på korset og døde for oss (Rom. 3, 23-26; 2. Kor. 5, 21).

tirsdag, januar 01, 2008

Jesu navnedag

Da åtte dager var gått…fikk han navnet Jesus…

Luk 2, 21

1. nyttårsdag kalles også Jesu navnedag. Regner vi åtte dager fra 25. desember, kommer vi til 1. nyttårsdag. Et bedre navn på den første dagen i det nye året kan man neppe få. Vi skal få gå inn i det nye året i Jesu navn! La oss se på noe av hva det betyr.

Tilgivelse
Vi skal få legge året som er gått bak oss - i Jesu navn. Det betyr ikke minst at vi skal få motta syndenes tilgivelse i Jesu navn.
Alle har vi gjort ting vi angrer på, ting vi vet var galt å gjøre - det Bibelen kaller synd. Men Bibelen sier også: Dersom vi bekjenner våre synder…tilgir han oss syndene og renser oss fra all urett (1 Joh 1, 9). For "dersom vi lever i lyset," da er det slik at "Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd" (1 Joh 1,7).
Det er sagt at noe av det vanskeligste et menneske kan gjøre er å tilgi seg selv. Men når vi mottar Guds tilgivelse i Jesus Kristus, da skal vi også få lov å tilgi oss selv!
Samtidig er det andre vi skal tilgi. Som vi selv er tilgitt, skal vi også få tilgi andre - slik vi ber i bønnen Fader vår. Det er en mektig frigjørende kraft i tilgivelse, både i forhold til andre og i forhold til oss selv.

Fortiden bak oss
Både ved å tilgi andre, og ved selv å motta tilgivelse, skal vi få legge året som er gått, fortiden, bak oss.
Også på andre områder skal vi få legge det året som er passert, bak oss. Både nederlag og seire, hver på sin måte. Visst skal vi lære av fortiden, både av det vi gjorde rett og av det vi gjorde feil. Vi skal lære både av våre nederlag og av våre seire.
Men vi skal ikke bli sittende fast i fortiden, vi skal rette blikket fremover - mot fremtiden.

Inn i fremtiden i Jesu navn
Vi skal få gå inn i året som nettopp er begynt i Jesu navn! Det innebærer: uten frykt, i tillit til Gud vår far (Joh 14, 1). Og det betyr at vi skal få være frimodige og forventningsfulle. Vi skal få ha tro til Gud. Oppgaver og utfordringer som vi står overfor, skal vi få ta fatt på i Jesu navn!

Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk.

Filip 4, 13