Uten Gud - ingen mening

Filosofiprofessor Vigdis Sogne-Møller ved Universitetet i Bergen skrev en kronikk i Aftenposten den 05.09.06. Overskriften er Det uforklarlige selvmordet. Hun forteller om sin sønn, Markus, som tok sitt eget liv da han var 20 år gammel. Som mor har hun kjempet med å forstå hvorfor. Det fantes nemlig ingen tegn som tydet på at noe slikt skulle skje. Jeg føler dypt med henne i sorgen over det som har hendt.

Hvilken mening?
Sogne-Møller skriver i kronikken at det er feil å tro at selvmord alltid skyldes psykisk sykdom. Hun sier: "Mennesket er, etter det jeg vet, det eneste vesen som tar sitt eget liv; mennesket er det eneste vesen som stiller spørsmål om meningen ved sitt eget liv; mennesket er det eneste vesen som har et bevisst forhold til sin egen død."
Hun henviser blant annet til Albert Camus, filosof og nobelprisvinner i litteratur. Han begynner sin bok Myten om Sisyfos på denne måten: "Det finnes bare ett virkelig alvorlig filosofisk problem: selvmordet. Å avgjøre om livet er verd å leve eller ikke, er å besvare filosofiens grunnspørsmål."

Nettprat
Aftenposten arrangerte i etterkant en nettprat hvor ganske mange deltok. Dessuten kom det inn en god del innlegg i kommentarspalten til kronikken.
Slik skriver for eksempel Ingrid fra Oslo: "Jeg takker deg for kronikken din - jeg er filosofistudent på 23 år med utdanning fra Frankrike, hvor jeg fikk et nært forhold til Camus og hans 'Mythe de Sisyphe'. Veldig viktig at selvmord hverken burde mystifiseres eller reduseres til psykologiske forklaringer…"
Og Ole sier: "Hva er meningen med livet? Godt spørsmål i ett sekularisert informasjonssamfunn. Alt vi har gjort blir fort glemt etter vår bortgang. Hva er egentlig vitsen med det hele."

Uten Gud - ingen mening
Jeg er veldig enig med Camus når han sier at spørsmålet om livets mening er det viktigste av alle spørsmål. Men Camus tror ikke på Gud. Mennesket har et brennende begjær etter å få svar på sine dypeste spørsmål, men møtes bare av universets meningsløse taushet. Dermed oppstår følelsen av at tilværelsen er absurd, sier Camus.
Om Gud ikke hadde vært til, ville jeg ha gitt Camus helt rett. Uten Gud finnes det ingen mening med livet. Alt man kan gjøre, hvis Gud ikke skulle finnes, er å prøve å pådytte det meningsløse noen mening. Camus forsøk på løsning var å oppfordre til å være en opprører, og ikke gi etter for meningsløsheten ved å begå selvmord. Men uvilkårlig melder vel spørsmålet seg: Hvorfor det?
Få har uttrykt seg så klart som ateisten og materialisten Monod når det gjelder dette:

Jeg kan se at det ikke er noen kjærlighet og at det ikke er noen mening i den materialistiske vitenskap som jeg tror på... Jeg ønsker å finne mening, men jeg vet at det ikke er noen mening... Den filosofien jeg tror på - nemlig at alt er grunnlagt på tilfeldighet, materie og energi, og at det ikke er noe annet - den frustrerer meg til døde. Men fordi dette er sannheten, må jeg tro det inntil døden." (Sitert fra Den som tenker må tro, A.E. Wilder Smith, Prokla-Media, s.56)

Ja, om alt skulle være et resultat av tilfeldighet, materie og energi, så har Monod rett. Men hvorfor skulle det være slik? Hele tilværelsen roper om noe annet! Hele skaperverket vitner om skaperen!

Intelligent design
Intelligent design står i fokus denne uken gjennom besøket av Paul A. Nelson. Uttrykket intelligent design handler om at det må finnes en skaper bak universet, en Gud. Og de gode nyhetene er at denne Gud har kommet oss i møte i Jesus Kristus.

Leo Tolstoj
Tolstoj regnes som en av verdens største forfattere. I sin bok Skriftemålet forteller han om hvordan han stred med spørsmålet om livets hensikt. Han måtte kjempe med all makt mot å begå selvmord. Livet fant han ingen mening med - på tross av at han var rik, gjorde enorm suksess som forfatter, og var lykkelig gift og hadde en god familie.
Allerede som tenåring hadde han mistet troen på Gud. Og han beskriver på en sterk måte hvordan han først fant mening i tilværelsen da han fant tilbake til troen på Gud.

Er helbredelse ved bønn humbug?

Er helbredelse ved bønn humbug? Så påstår Levi Fragell på www.fritanke.no, en nettavis som Human-Etisk Forbund har lansert for noen dager siden. Fragell beskylder til og med Aril Edvardsen, som han går kraftig til felts mot, for å arrangere "bredagerske "helbredelsesmøter"".
Og Fragell fortsetter med å si: Hvis det var slik at man kunne helbrede folk for alvorlige sykdommer ved håndspåleggelse og bønn, så hadde det jo vært en medisinsk sensasjon… Men i og med at det selvsagt ikke er påvist noen virkning av dette, blir det jo ren løgn å påstå noe annet. Og det å bruke slike påstander for å overtale folk til å bli kristne, blir et bedrag."

Men helbredelse ved bønn er en realitet. Det ser man stadig. Noen ganger er helbredelsene mer "usynlige" for andre enn den det gjelder, for eksempel hvis det er smerter som forsvinner. Men hva det betyr å bli fri fra smerter, vet den som har vært plaget av smerter!
Andre ganger er helbredelsene veldig synlige for alle. Jeg husker hvilket inntrykk det gjorde på meg da jeg som 17-åring så en lam dame, Brita Gloppen, bli helbredet i Pinsekirken Tabernaklet i Bergen. Så lenge jeg kunne huske var hun blitt brakt lam til møtene. Denne søndagskvelden ble hun momentant helbredet og gikk fra møtet fullstendig normalt. Jeg besøkte henne mange år senere. Da var hun over 70 år, men sprang fortsatt omkring i leiligheten sin, sprek som en tenåring.

For et par år siden gjorde en film fra et vekkelsesmøte med Charles Ndifon i Ringkøbing sterkt inntrykk på det danske folk. I filmen møter vi blant annet Roger Pedersen som har fått dobbeltsyn etter en ulykke. Han er grundig utredet på Rikshospitalet i København. Nerver er lammet, blant annet til en øyemuskel. Man hadde prøvd en øyeoperasjon, men den var mislykket. Senere tenkte man å foreta en ny operasjon, og forkorte den nevnte øyemuskel.
Så ble Roger Pedersen, som var ikke-kristen, invitert med på helbredelsesmøte. Han drog hjem fra møtet nærmest i sjokktilstand. Synet var normalt. TV-teamet fulgte ham opp i etterkant, og var også med da han møtte til ny undersøkelse på Rikshospitalet. Ingen operasjon behøvdes!
I filmen intervjues hans lege, som prøver å gi en slags psykologisk forklaring. Men det er tydelig at verken Pedersen selv, eller film-teamet, tror på den forklaringen. Da Ndifon var i Norge for noen år siden, ble jeg kontaktet av en neurokirurg som jobbet ved et av de mest prestisjetunge sykehusene i Norden. Han ledet doktorgradsstudenter frem mot doktorgrad, og hadde selv foretatt mange øyeoperasjoner. Denne kirurgen sa: Det finnes ingen medisinsk forklaring på det som hendte med Pedersen. Legen i filmen prøver bare å prate seg bort fra det hele, mente han.

Hvis kartet ikke stemmer med terrenget, hva gjør man da? Skal man få tak i dynamitt for å sprenge vekk fjellet som ifølge kartet ikke skulle være der? Eller skal man bytte kart? Ikke alle vil bytte kart. Det kan nemlig oppleves som mer behagelig å prøve å bortforklare uoverensstemmelsen enn å bytte kart - spesielt når det er tale om ens livssyn.
En kvinnelig lege fortalte meg at hun hadde fått noen knuter på livmoren. En annen lege diagnostiserte dette, og det ble sagt at de måtte opereres bort. Så ble hun bedt for, og kom deretter tilbake til ny undersøkelse. Knutene var borte kunne den samme legen som hadde undersøkt henne, konstatere. Hun fortalte da om at hun var blitt bedt for. Men det trodde ikke den andre legen på. "Kan slike knuter bare forsvinne da?" spurte hun. "Nei, det kan de ikke," fikk hun til svar. Og i stedet for å akseptere det som var skjedd, bet legen sin faglige stolthet i seg og sa: "Jeg må ha tatt feil den første gangen!" Men selvsagt var ikke diagnosen feil! Det var bare dette med å bytte kart.

I det sekulariserte Europa er helbredelse, tegn og under noe som vil gjøre et sterkt inntrykk. Når mennesker ser at det som "ikke kan skje", likevel skjer, vil det tale sitt tydelige språk. Eksemplet ovenfor fra Danmark illustrerer det.
Derfor skal vi være frimodige og gjøre som Jesus sa: "På syke skal de legge sine hender, og de skal bli helbredet" (Mark 16, 18). Det er oppmuntrende å se hvordan ikke minst ungdommer som går ut med en brennende evangeliseringsiver, er frimodige på dette området - og derfor også opplever at det Jesus sa er sant.