Lykkelig uten Gud?

I boken "Jeg tror jeg er lykkelig" har høgskolelektor Morten Holmqvist nettopp lagt frem en undersøkelse av norske tenåringer. Ifølge undersøkelsen sier flertallet av dem at de er lykkelige. Venner og familie kommer høyest opp på listen over det som er viktig i livet, mens Gud kommer langt ned.
De savner ikke en mening med livet, sier ungdommene i undersøkelsen. Venner, familie og livet generelt gir mening. Riktignok sier 59 prosent at de tilhører kristendommen og 47 prosent mener at Jesus er Guds sønn. Men det er bare 19 prosent som tror på sentrale kristne trossannheter som Jesu oppstandelse, og kun 11 prosent som mener at troen er det viktigste i livet.

Vi skal merke oss at slik synes flertallet av norske tenåringer å tenke. Og det må vi ha i bakhodet når vi skal kommunisere med dem og formidle det kristne budskapet til dem.

Noen "uforskammede" spørsmål
På den annen side kan man feilaktig komme til å bli styrt av en slik undersøkelse i sin tenkning. Det er mange spørsmål som melder seg, og som kan - og bør - stilles. Spørsmål som kanskje kan oppleves som frekke, men som ikke desto mindre er viktige. La meg stille noen av dem:

Har dette noe med alder å gjøre? Er det slik at man graver dypere i livets spørsmål etter som man blir eldre?
Forfatteren Leo Tolstoj var en som gjorde det. Han hadde alt: rikdom, berømmelse, et godt ekteskap, barn… Men etter hvert trengte opplevelsen av livets meningsløshet seg meget sterkt på. Svaret fant han bare i troen på Gud.

Mot dette kan det igjen sies at barn og unge kan stille meget dype spørsmål.

Eller, kan man igjen spørre, er det bare en elite som stiller disse dypere spørsmål? Tenkere, filosofer, kunstnere - folk som Tolstoj og andre?

Eller har det noe å gjøre med den åndelige føden folk får i dag - gjennom skole og media, en utvannet, gudsfraværende humanisme? Ligger ikke spørsmålene der og gnager i alle fall, under lagene av alt det som opptar en her og nå: Hva er nå egentlig den dypere mening med livet? Hva skjer når en dør? Hva med Gud?

Hvorfor synes dagens unge i vår del av verden å være ganske så fornøyde, og være opptatt av venner, familie - og gode karakterer på skolen. Hvorfor er det slik forskjell på dagens unge og de unge opprørerne for noen tiår siden? 68-generasjoen for eksempel?
Var det en higen etter noe mer, noe mer enn bare dette liv - etter noe større å leve for, å kjempe for - i de ungdommelige opprørstidene? Er det noe man har mistet i dag? Er man blitt seg selv nok i for stor grad?
Og har dette igjen å gjøre med at de dypere eksistensielle spørsmål kanskje har kommet i bakgrunnen.
Og dermed spørsmålet om Gud også?

Er det slik at evighetens lengsel i mennesket må vekkes, at hungeren etter Gud kan slumre inn? Er det i så fall et gode eller onde?
Hvis det er slik at man kan forspille sitt liv, sove det bort - og at det kommer en evighet som man da ikke har forberedt seg på - hva da? Hva om man kan gå fortapt, slik Bibelen sier?

Hva med sannhetsspørsmålet? C.S. Lewis, forfatteren av Narnia-bøkene, forteller at da han ble en kristen, ble han det motvillig. Han fant at han måtte bøye seg for sannheten, simpelthen.

Er tiden inne for å forkynne sannheten mer radikalt til mennesker? Bør vi få mer djerv forkynnelse om at det finnes en fortapelse å unnfly?

Meningen med livet?
Hva er det du mener med uttrykket meningen med livet? Hva spør du egentlig om?
Omtrent slik var spørsmålet jeg fikk av en elev en gang da jeg underviste i en klasse i den videregående skolen. Hvordan skal man svare på et slikt spørsmål? La meg prøve ved å bruke et bilde.

La oss tenke oss at det går en flokk mennesker gjennom en skog. Ingen av dem husker hvordan de kom til skogen. Av og til spør noen hverandre om det. Men ingen vet egentlig. Ulike personer i gruppen gir forskjellige forklaringer.
"Men hvor er vi på vei da? " er et annet spørsmål som dukker opp. Hva er hensikten med å gå i denne skogen? "Hvorfor går vi her? Hvilket mål har vi? " Men heller ikke det vet man.

De går gjennom skogen dag etter dag. Noen dager er det fint vær. De nyter solen og varmen, de avkjøler seg med å bade i forskjellige vann i skogen. Da er det nesten som de glemmer spørsmålene, men bare nesten: Hvorfor er vi her? Hvordan kom vi hit? Hvor er vi på vei egentlig? Hva er nå meningen med denne vandringen her?
Andre ganger regner det, og er surt og kaldt. Av og til skygger tåken for utsikten. Da kan spørsmålet om meningen med det hele bli enda mer påtrengende. Men ingen av dem vet om noen av dem noen gang kommer til å komme ut av skogen, om det finnes et mål for dem. Vil de i generasjon etter generasjon bare gå i denne skogen, uten å vite hvorfor de går der?

Er meningen mon tro simpelthen bare å finne i det å gå? Ikke spørre noe mer! Bare gå! Ja, men hva er vitsen med det? Hvorfor skal vi gå? Eller skal meningen søkes i adspredelser som det å bade, svømme, leke…. Altså i det å nyte, nyte øyeblikket. Og det er alt?
Ja, men - det må da finnes noe mer, noen dypere grunn, noen dypere hensikt! Jaha, hva er så dette "mer", hva er denne hensikt?

Ville det ikke vært utrolig frustrerende å gå i en slik skog uten å vite hvorfor man går der, hvordan man kom dit eller hvor man er på vei? Det er som om hele flokken har lidd et kollektivt hukommelsestap. Alt en vet noe om, er hva som har hendt en under vandringen i skogen.

Som du har skjønt, skogen tilsvarer vår verden. Hvordan kom vi mennesker hit? Hvorfor er vi her? Hvor er vi på vei? Er det noe mål? Er det noen dypere hensikt med vår eksistens? Hva er meningen med livet?