Ingmar Bergman er død

Vi har i dag fått meldingen om at Ingmar Bergman er død. Bergman er en av verdens største filmskapere. Kunstnerisk sett er det ingen tvil om det. Samtidig kjempet han stadig med spørsmålet om Guds eksistens og livets mening.

Bergman var sønn av en luthersk prest. Ikke minst i filmen Det syvende segl levendegjør han kirkemalerier fra middelalderen som han hadde sittet og sett på i små landsbykirker, mens faren preket. Det syvende segl vant Cannes prisen i 1956, og førte til hans internasjonale gjennombrudd.
Det syvende seg skildrer hvordan pesten, Svartedøden, herjet i Sverige i middelalderen. Gjennom dette påminner Bergman folk om det faktum at man en gang skal dø. I lys av det, hvilken mening har da livet? Finnes Gud, eller finnes han ikke? Ikke minst ridderen i filmen stiller disse spørsmålene med brennende intensitet, helt inn i sin egen død.

Hvilke svar har så Bergman selv å gi? I denne filmen kanskje han spør, mer enn å gi svar. Men senere utviklet han seg, dessverre, mer i ateistisk retning. Bergmans neste film heter Jordbærstedet.

Jordbær
Jordbær symboliserer for ham kjærlighet, skjønnhet og lykke. Men det er noe som er typisk for jordbær. De modnes fort, og varer ikke lenge. De må spises med én gang. Hvis ikke blir de bedervet, og må bare kastes.
Slik er det også med livets øyeblikk av kjærlighet, skjønnhet og lykke. De må gripes med en gang. Om man ikke gjør det, er de ugjenkallelig borte. Øyeblikket må gripes!

Det er mye livsvisdom i dette. Vi lever i et stadig nytt nå – i dette nå, i dette øyeblikk. Dette er det øyeblikk vi må bruke, gripe, glede oss over.
Men Bergman sier mer enn det. Er hele livet som et slikt jordbær, et slikt kortvarig, flyktig øyeblikk? Din lille stund på jorden – og det er alt? Siden er det ikke mer?
Men hvis dette er alt, hvilken mening har da livet? Det er dette Bergman spør om i filmen Det syvende segl. Det å hylle dette øyeblikk, livets øyeblikk - det å se storheten i din stund på jorden - er det et forsøk på å gi det ellers meningsløse liv mening?

I filmen Viskningar och rop (fra 1973) skildres tre søstre som opplevde ensomhet i forhold til hverandre. Men en av dem, Agnes, forteller i sin dagbok om en gang da de opplevde et øyeblikks nærhet. Det var mens de satt og husket i hagen sammen. Hun skriver:
- Jeg blundet og blundet, ville holde fast øyeblikket og tenkte: Det her er jo i alle fall lykke. Jeg kan ikke ønske noe bedre. Nå, noen minutter får jeg oppleve fullstendigheten. Og jeg kjenner en stor takknemlighet mot mitt liv som gir meg så mye.

Det er til å gråte av! Det er ikke bare menneskelig ensomhet som beskrives her. Det er kosmisk ensomhet, gudsfraværets ensomhet. Bergman skildrer på en meget sterk måte menneskets åndelige hunger: hunger etter mening, etter svar - hunger etter Gud. Alt han synes å kunne tilby, imidlertid, er øyeblikkets smuler. Men kan de mette menneskets åndelige sult?

Bekrefter ikke Bergman Augustins ord: "Du har skapt oss til deg, O Gud, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg?"
"Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn," sa Jesus (Matt 4,4).

Engler - finnes de?

Flere aviser forteller at prinsesse Märtha Louise har opprettet en skole, Astarte Education, hvor folk skal lære å komme i kontakt med engler. Hun sier at "gjennom hestene lærte jeg å kommunisere med dyrene på et dypere nivå. Det var mens jeg holdt på hestene at jeg opptok kontakten med englene."
Märtha Louise leder skolen sammen med Elisabeth Samnøy som tror på reinkarnasjon, kontakt med engler og "andre guddomm-elige energier". Skolens nettsted (www.astarte-education.com) sier: "Vi i Astarte Education lærer deg hvordan du kan få tak i dine egne sannheter ved å speile deg selv i andre gjennom readinger, healing, krystaller og berøring.

Den tankegang vi her møter, er helt åpenbart preget av det som gjerne kalles nyreligiøsitet, eller New Age. Skolens nettsted har en egen side om Astarte hvor det blant annet står: "Astarte er en av de eldste gudinnene fra Midt-Østen… Hun er nært identifisert med Ishtar i Babylonia, Hathor og Isis i Egypt, Kali og Irdrani i India, Afrodite og Demeter i Gresk Mytologi og Frøya i Norrøn Mytologi. Hebreerne tilba henne som Sidoniernes gudinne. Kong Salomo som tok utenlandske koner, "fulgte Astarte, sidoniernes guddom." (1 Kongebok 11:5)
Nettstedet unnlater imidlertid å fortelle at tilbedelsen av Astarte ble stemplet som alvorlig avgudsdyrkelse og et grovt brudd med dyrkelsen av Israels sanne Gud. "Og Salomo gjorde det som ondt var i Herrens øyne. Han fulgte ikke trofast etter Herren, slik hans far David hadde gjort" (1 Kongebok 11, 6). På grunn av denne avgudsdyrkelsen ville Guds straffedom komme over landet (1 Kongebok 11, 9 - 11).

Finnes det engler?
Ja, det finnes engler. Bibelen forteller mye om englers virksomhet. Blant annet sies det: "Er de ikke alle tjenende ånder, som sendes ut til tjeneste for deres skyld som skal arve frelse?" (Hebreerbrevet 1, 14).
Det finnes en høyst reell åndelig virkelighet. Problemet er imidlertid at denne ikke er nøytral eller bare god. Det finnes også en ond åndelig virkelighet. "…Satan selv skaper seg jo om til en lysets engel!" (Andre brev til korinterne 11, 14).
Neglisjerer man den onde åndelige virkelighet, har man åpnet seg for bedrag og villfarelse. Det finnes bare en måte å begi seg trygt inn i den åndelige verden på, og det er gjennom troen på Jesus Kristus som Guds Sønn. Uten beskyttelsen av ham som gav sitt liv, sitt blod, for å frelse oss fra den onde, er vi fritt vilt for ham som nettopp kan skape seg om til en lysets engel - satan og hans ånder, hans engler. Bibelen forteller om falne engler som fulgte djevelen i fallet, i opprøret mot Gud (Johannes' Åpenbaring 12, 7).
Et klassisk eksempel på konfrontasjonen mellom Guds åndelige virkelighet og den onde åndelige virkelighet finner vi i beretningen om Moses da han, på oppdrag fra Gud, gjorde staven sin om til en slange ved å kaste den ned foran Farao. Da etterlignet Faraos trollmenn det Moses gjorde. To motsatte slag av åndskraft var i virksomhet. Men Guds Ånd viste seg som den sterkeste (Andre Mosebok 7).

Legitim åndelig lengsel
Vi mennesker ble skapt til samfunn med Gud - og dermed for det overnaturlige. Derfor har mennesket en helt legitim åndelig lengsel. Det er ikke overraskende om dette fører til at folk søker inn i nyreligiøsitet. Men det er å søke på feil sted!

For rundt hundre år siden ble det overnaturlige innen kristendommen fornyet på en kraftfull måte gjennom pinsevekkelsen. Denne fornyelsen er blitt formidlet videre utover til enda flere gjennom den karismatiske vekkelsen. Her finnes det ekte åndelige opplevelser å få - i Jesu navn, på hans blods grunn. (Et eksempel på det har jeg gitt i min forrige bloggartikkel om tungetalen.) Her kan man utrustes til å beseire han som bare skaper seg om til en lysets engel. Her kan man få hjelp av de sanne lysets engler, i stedet for av de falske.

Det er tragisk at prinsesse Märtha Louise vil ivre for Astarte-dyrkelse, og slik følge Salomos sørgelige feilgrep. La oss be om at hun får se lyset fra ham som er skaperen av alt lys, Jesus Kristus, han som sa: "Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg (Johannesevangeliet 14, 6).