Ikke lett for Israel

Det er ikke lett for Israel

Forvrengt reportasje på NRK
For noen dager siden satt jeg og hørte på Dagsrevyen på NRK. Der var det et innslag om Israel. Gjennom reportasjen fikk man inntrykk av at Israel hadde brutt en våpenhvile med Hamas ved å gå inn i Gaza og skyte 6 palestinere.
Så hadde palestinerne i Gaza svart med å skyte raketter inn i Israel, og som svar på det hadde Israel stengt grensen til Gaza – slik at forsyninger ikke kom inn. Derfor var det nå fare for en humanitær katastrofe.
Det som ikke ble fortalt i NRK's reportasje, var at Israel hadde oppdaget en tunnel som var blitt gravd fra Gaza inn i Israel. Israel mistenkte at hensikten var å prøve å kidnappe israelske soldater. Derfor gikk israelske militære inn og sprengte tunnelen. Det ble kamper og palestinere ble drept.
Det må da være hevet over tvil at det å grave en slik tunnel inn i Israel fra Gaza innebar brudd på våpenhvilen. Hvilket land ville finne seg i noe slikt?
Det er også en uhyrlighet at verden synes å mene at Israel skal finne seg i at raketter til stadighet regner over deres grensebyer. Hvilken stat i verden ville finne seg i det? Ville ikke en slik stat svikte sine innbyggere om de ikke gjorde nok for å forsvare dem?
Et forsøk fra Israels side på å få en stopp på rakettbeskytningen er å stenge grensen for å tvinge Hamas til å få en slutt på denne beskytningen. Da skriker verden opp, men selv om man kanskje sier noen ord om rakettbeskytningen, gjøres det på en svak måte i forhold til fordømmelsen av Israel. I praksis får man inntrykk av at man mener at Israels innbyggere skal finne seg i at raketter regner over dem.
Et poeng er at uskyldige rammes når grensen stenges. Det er et viktig poeng. Men samtidig har Fatah-aviser på Vestbredden skrevet at Hamas krisemaksimerer. Fatah beskylder Hamas for å lage et skuespill av situasjonen. Det kommer nemlig inn mye forsyninger gjennom smuglertunneler fra Egypt.

En annen reaksjon fra Israels side er militære aksjoner på Gaza for å få stoppet rakettene. Det gjøres til en viss grad, men om det skal monne, må det nok en storaksjon til. Og da vil nok fordømmelsen av Israel igjen bli høyrøstet.

Feil i Israel
Men dette som nå er sagt, betyr ikke at Israel er feilfri. Det fikk jeg også illustrert for noen dager siden da jeg leste på den israelske avisen Ha'aretz' nettside. Der var det en artikkel som spurte: Hvorfor kaster Israel ut sine beste venner?
Det ble fortalt om en dansk familie som hadde bodd i Israel i atskillige år, i en type campingvogner. De hadde gjort mye godt der de bodde og var høyt verdsatt i lokalsamfunnet. Men de bodde der bare på turistvisum og måtte stadig ut av landet for å søke om fornyelse av visumet. Nå er hele familien i ferd med å kastes ut. Da to familiemedlemmer kom tilbake fra Tyrkia, ble de arrestert på flyplassen og utsatt for en ytterst nedverdigende behandling da de var arrestert. Avisen Ha'aretz brettet det ut i en sterkt kritisk artikkel. Og protesten fra lokalsamfunnet mot den måten denne danske familien blir behandlet på, er også meget sterk.
En ytterst beklagelig feil av israelske myndighetspersoner. Dette er så absolutt ikke med å skape godvilje for Israel!
Men det gjøres feil i Norge også! Når for eksempel kristne iranske asylsøkere sendes tilbake til Iran hvor de står i fare for å bli fengslet, torturert og drept, skammer jeg meg på Norges vegne.

Helter – kjente og ukjente

Så la oss derfor, da vi har en så stor sky av vitner omkring oss, legge av alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og løpe med tålmodighet i den kamp vi har foran oss...

Heb 12,1

Det finnes mange helter som har tatt plass i den skyen av vitner som Hebreerbrevet taler om. Noen av dem er kjente, andre ganske ukjente blant mennesker.
Den 6. september døde Aril Edvardsen. Nå har vi også fått melding om at Hans Svartdahl er gått bort. Begge utrettet de, hver på sin måte, store ting for Gud. Hver på sin måte ble de også kjent blant mennesker. Nå har de tatt plass i skyen av vitner.
Den 6. september døde også min svigerfar, 91 år gammel. Han hørte ikke til dem som brukte å stå på plattformen. Slik sett hørte han til «de stille» i landet. Men han var en hedersmann, en mann med integritet. Og han levde sitt liv i troen på Kristus, og døde i troen på Kristus. Han var et vitne med sin bekjennelse om sin tro, og med sitt liv.
Nå har han også tatt plass i skyen av vitner omkring oss.

Alle disse taler til oss om å fullføre vårt løp. For vi har alle et løp å løpe. En kortere eller lengre distanse gjenstår før vi passerer målstreken. Vi har det privilegium at vi kan få løpe dette løpet slik Gud hadde tenkt – i hans kraft.

Mer om helbredelse og dokumentasjon

Jeg vil komme tilbake til en artikkel jeg skrev på bloggen den 02.10.08 om helbredelse og dokumentert virkning av forbønn. Jeg refererer der til en undersøkelse, foretatt av legen Dale Matthews og teologen Francis MacNutt, av virkningen av forbønn for leddgiktpasienter.

Som nevnt, ble 40 pasienter studert, i to grupper. Nå skiller man jo gjerne mellom kvalitative og kvantitative undersøkelser. Den omtalte undersøkelsen av Matthews og MacNutt ligger kanskje i et grenseland mellom disse to metodene.

Et kvalitativt eksempel
Et kvalitativt eksempel kan være et annet tilfelle Mac Nutt tar frem: En 19-år gammel kvinne, Teresa, hadde et ben som var ca. 15 cm kortere enn det andre, og forvridd. Dette skyldtes at hun hadde tråkket på en skarp gjenstand i en sump da hun var 5 år gammel. Hun ble ikke gitt skikkelig medisinsk behandling, og derfor fikk hun infeksjon i benet, som utviklet seg til osteomyelitt. Man kunne også se et dypt arr hvor man hadde gjort et mislykket forsøk på bentransplantasjon.
De begynte å be for Teresa på et retreat, og benet tok til å vokse. På et par dager vokste det slik at hun kunne nå gulvet med det. Tærne som bare var halvparten så store som på den friske foten, fikk - på et par timer - omtrent normal størrelse. Hun hadde måttet gå med krykker fordi benet ikke nådde til gulvet, men nå ønsket hun å gå med det - noe hun ikke hadde gjort siden hun var barn..
De rådet henne imidlertid å vente til det var blitt sjekket av lege. Det viste seg da at benet fortsatt var for svakt til at det var tilrådelig å trå på det. Men et forbønnsteam fortsatte å be for henne i perioden som fulgte. Under en av forbønnstundene rettet foten på seg, slik at arret som hadde hatt form av en spiral nedover leggen, dannet en rett linje fra kneet til foten. Senere ble det bekreftet av lege at benet hadde legt.
Da MacNutt skrev dette, kunne Teresa gå for første gang på 14 år. Forskjellen i benlengden var på det tidspunktet ca. 1, 25 cm. (Francis MacNutt: The Power to Heal. Notre Dame, 1977, s. 51-54.) Å forklare dette psykologisk eller med placeboeffekten må vel, mildt sagt, sies å være noe vanskelig?

Matthews' og MacNutts undesøkelse
Slik beskriver MacNutt undersøkelsen som ble foretatt av Matthews og ham: Som sagt ble 40 pasienter med leddgikt studert i to grupper. I hvert fall på nåværende tidspunkt ansees denne sykdommen for uhelbredelig. For å kunne delta måtte pasientene ha minst 6 svulne ledd og 9 ømme ledd. Pasientene ble testet ved bruk av ti forskjellige metoder, og fulgt opp under en 12-måneders periode.
Det ble gitt 3 dager til forbønn. Siden fikk forbederne ikke se pasientene mer.
Gjennomsnittsantallet av ømme ledd var ved starten 16,8 - og ved kontroll etter 12 måneder, 5,7.
Antall svulne ledd var ved starten 9,8 og ved kontrollen etter 12 måneder, 3,1. Tilsvarende mår det gjaldt smertefulle ledd 4,5 og så 3,1.
Mysteriøst nok viste imidlertid ikke blodprøvene (ESR og CRP) noen vesentlig forandring.
Som nevnt, rapporterte alle pasientene om bedring - noen av dem betydelig. Fire erklærte seg helt friske når det gjaldt symptomer.
Jeg så video-opptak av forbønnen. Flere opplevde dramatiske forandringer. For eksempel kunne en låst arm beveges fritt.

Som Matthews sa, forbønn på denne måten må sees på som parallellt til å teste en ny medisin. Og om det hadde vært et nytt medikament som var blitt testet, ville resultatet ha vært oppsiktsvekkende. Og bedringen etter forbønn holdt seg uendret i 12 måneder, uten å svekkes.

Denne undersøkelsen representerer uten tvil ett interessant steg når det gjelder å dokumentere virkningen av forbønn. (Undersøkelsen er mer utførlig beskrevet i Southern Medical Journal, December 2000, s. 1177 - 1186.)