Øyvinds Gaarder Andersens blogg

Mitt foto
Name:

Øyvind Gaarder Andersen er lektor ved Høyskolen for ledelse og teologi på Stabekk, som nettopp er opprettet av baptistene og pinsebevegelsen. Han underviser også ved Hedmarktoppen og Sandvik Folkehøyskole. Andersen er født i Bergen og vokste opp der. Pinsekirken Tabernaklet var hans åndelige hjem. I 1979 ble han cand.theol. ved Menighetsfakultetet. De senere år har han reist en god del som forkynner til ulike land, spesielt til Russland og Afrika. Andersen har skrevet flere bøker. Den siste, som kom ut i juni er "Våg å tenke - våg å tro!", en bok om trosforsvar. Dessuten er Andersen daglig leder i stiftelsen Global Misjon.

tirsdag, september 25, 2007

La ilden alltid i mitt hjerte brenne!

Pinsebevegelsens 100-årsjubileum i Oslo Spektrum er nettopp avsluttet. Vi er blitt minnet om ilden som falt på pinsedag for 2000 år siden, og om fornyelsen av denne sannheten de siste hundre år gjennom pinsevekkelsen.

Vi trenger stadig på ny slike påminnelser. Det er mye forskjellig som vil kvele denne ilden, impulser både innenfra og utenfra. Derfor er det bra å bli ført tilbake til røttene, og bli konfrontert med den Åndens ild som preget pionerene.

Pinsevekkelsen var på mange måter en opprørsbevegelse som gjorde motstand mot den modernitetens humanisme som plasserte Gud på sidelinjen. Etter hvert har vi også fått en postmodernisme som har resignert når det gjelder å søke sannheten. Enhver får heller plukke som de vil fra livssynenes buffetbord.
Begge disse strømningene, preget av gudsfravær som de er, er først og fremst Europas og Vestens problem. Skal Vestens land vinnes på ny for Kristus, må det skje ved Åndens overnaturlige kraft - ved Åndens nærvær som berører hjertene, og ved de tegn og under som følger med.

Mitt hjerte
Men da må Åndens ild også få berøre vårt eget hjerte - mitt hjerte! Om ilden skal holdes vedlike, må vi inn i Guds nærhet - i bønnen og Ordet. Og vi må handle på det Ordet sier! Dessuten er det lurt å oppsøke brennende miljøer. Glødende kullbiter får andre kullbiter til å gløde.

Under jubileumsuken var det oppmuntrende og utfordrende å se ungdommer evangelisere på Oslos gater. De vitnet og sang, de samtalte med folk og bad med folk - både til frelse og helbredelse. Og mange vitnet om at de var blitt berørt av Gud.

Det er denne Åndens ild som brenner i hjertene som gjør at pinseilden har spredt seg som en præriebrann rundt om på kloden under det århundret som har gått, spesielt de siste tiårene. Man taler om et sted mellom 500 og 700 millioner pinsekarismatiske kristne. Særlig i Sør-Amerika, Afrika og flere land i Asia ser vi denne veksten. Det handler om en eksplosiv vekkelse som forflytter kristendommens tyngdepunkt til de tidligere misjonslandene. Og flere av disse landene sender nå misjonærer til Europa.
Vi tror at Europa skal rystes på nytt av denne ilden!

Drapstruet

Jon Reidar Øyan, leder for Landsforeningen for lesbisk og homofil frgjøring (LLH) er blitt truet på livet i et brev han har mottatt. Avsenderen skriver at han gjerne ville gi ham en dose av den dødelige gassen Zyklon B. Øyan vil anmelde saken til politiet.

Vi tar på det sterkeste avstand fra denne formen for trusler! Enhver trussel om vold er helt forkastelig. I den debatten om homofili som pågår i samfunnet, må vi skille mellom sak og person. Vi skal være full av kjærlighet og omsorg overfor den homofile, samtidig som vi sier nei til en homofil livsstil. Det gjør vi fordi vi tror at en slik livsstil er destruktiv for alle parter. Den bryter med Guds ordninger for mellommenneskelige forhold, slik det klart kommer til uttrykk i hans ord, Bibelen.

Ytringsfriheten truet
Når slike trusler fremsettes, er det et angrep på ytringsfriheten - i dette tilfelle Øyans ytringsfrihet.

I dagens politiske situasjon er det imidlertid det syn Øyan forfekter som står sterkt. Det er blitt den politisk korrekte oppfatning. Generelt sett er det ytringsfriheten til dem som er uenig med ham, som er truet. Den som våger å uttale seg på tvers av det politisk korrekte homofili-syn, får en storm av skjellsord mot seg: "homofob", osv.
Ja, de kan trues med dom og fengsel. Saken med Åke Green i Sverige illustrerte det.

Det nye lovforslaget angående ekteskapet truer også ytringsfriheten. En slik lov kan komme til å true lærere i skoler og barnehager til taushet. Skal man der få si hva man mener, at ekteskap er en forening av mann og kvinne - ikke av mann og mann eller kvinne og kvinne? Eller blir det forbudt å si det?

fredag, september 14, 2007

Synd ifølge geografi

Flertallet i Kirkerådet i Den norske kirke anbefaler at det skal være opp til biskopen og bispedømmerådet i hvert enkelt bispedømme om de vil akseptere homofilt samboende i kirkens tjeneste. Med andre ord: Det som er synd i Bergen for eksempel, er ikke synd i Hamar eller Oslo.
Men nå har Bibelen faktisk uttalt seg om saken, og dens tale er krystallklar. Med hvilken rett kan så kirkeråd eller biskoper eller andre opphøye seg til dommer over hva Gud sier i sitt ord?


For 10 år siden kirkesplittende
I 1997 sa biskopene i Den norske kirke: "Å sidestille heterofilt ekteskap med homofilt samliv er i strid med grunnleggende etiske prinsipper i Bibelen og må anses som kirkesplittende vranglære."

Nå, ti år senere, har pipen fått en annen lyd. Ifølge noen er homofilt samliv ikke synd. Ifølge andre er det synd, men ikke kirkesplittende. Men det betyr at spørsmålet om homofilt samliv er mindre alvorlig enn for eksempel ulikt nattverdssyn eller dåpssyn. For ulik oppfatning av dåp og nattverd er de facto kirkesplittende, selv om evangeliske kristne samarbeider på tvers av kirkesamfunnsgrensene.

Men spørsmålet om homofili er langt mer alvorlig enn ulik oppfatning om for eksempel dåp og nattverd. Nå er det biskoper, som blant annet Ole Christian Kvarme og Olav Skjevesland, som taler bibelsk om denne saken. Skjevesland har da også tatt avstand fra det siste vedtaket i Kirkerådet. Og biskopen i Bergen, Hagesæther, har vært modig nok til å opplyse i stillingsannonser om at det vil spørres om samlivsform. Det står det respekt av!

Likevel tar ikke de biskopene som vil holde fast ved Bibelens ord, saken alvorlig nok. De lar ikke dette spørsmålet være kirkesplittende, men vil holde fast ved kirkens enhet og ha gudstjenestefellesskap med de som står for vranglære. Denne tankegangen er det også som preger Kirkerådets anbefaling.

Vanskelig med fellesmøter
En vesentlig grunn til denne utviklingen er statskirkeordningen. Skiftende regjeringer kan uten problem innsette biskoper med de politisk korrekte meninger, uten å bry seg om hva Bibelen måtte si. Noen har hatt et konservativt syn og endret oppfatning - og slik latt seg drive med tidens strøm.

Fellesmøter eller felles gudstjenester blir mer og mer vanskelig i denne situasjonen. Jeg kjenner til et tilfelle i en av byene våre hvor menigheter måtte takke nei til økumenisk gudstjeneste på grunn av den innbydende domkirkes aksept av homofilt samliv.
Dette bør være opplagt. Har man gudstjenestefellesskap, sender man ut signaler om at "så alvorlig er det jo ikke…"

I 1916 måtte den nå verdensvide pinseretningen Assemblies of God ta et oppgjør med "Jesus only" læren som innebar en fornektelse av treenigheten. Når man leser om dette oppgjøret, minner det om oldkirkens oppgjør med ulike vranglærer. Det 18 måneder gamle Assemblies of God mistet 156 av 585 predikanter og over et hundre menigheter. Men det var et helt nødvendig oppgjør å ta.

I dag står vi overfor en parallell til oldkirkens kamp mot gnostisismen: En utydelig kristendom, preget av sekulær humanisme, som sier ja til det Bibelen sier klart nei til. Den aktuelle saken er i dag mer enn noe annet homofilt samliv.

Den katolske kirke
Paradoksalt nok har mange evangeliske kristne begynt å føle mer slektskap med den katolske kirke enn med store deler av Den norske kirke, som er blitt så preget av liberal teologi.

Ikke minst gir den tredje verdens kristenhet håp. Kristendommens tyngdepunkt er de senere tiår blitt flyttet til tidligere misjonsland. Det er der kristendommen går frem med stormskritt. Og det er oppmuntrende å registrere hvordan for eksempel den anglikanske kirken i Nigeria stiller det liberale lederskap i Vestens anglikanske kirke overfor ultimatum. Her trues det med rette med kirkesplittelse.