Øyvinds Gaarder Andersens blogg

Mitt foto
Name:

Øyvind Gaarder Andersen er lektor ved Høyskolen for ledelse og teologi på Stabekk, som nettopp er opprettet av baptistene og pinsebevegelsen. Han underviser også ved Hedmarktoppen og Sandvik Folkehøyskole. Andersen er født i Bergen og vokste opp der. Pinsekirken Tabernaklet var hans åndelige hjem. I 1979 ble han cand.theol. ved Menighetsfakultetet. De senere år har han reist en god del som forkynner til ulike land, spesielt til Russland og Afrika. Andersen har skrevet flere bøker. Den siste, som kom ut i juni er "Våg å tenke - våg å tro!", en bok om trosforsvar. Dessuten er Andersen daglig leder i stiftelsen Global Misjon.

onsdag, februar 28, 2007

Smalsporet nåde?

Det kommer stadig nye trender eller bølger i Guds menighet - også blant den karismatiske del av Guds folk.
Noe av det siste som nå fremmes, er en ny nådeforkynnelse. Vi skal forkynne nåden sier noen, bare nåden - ikke synd og nåde, men nåden. Ikke lov og evangelium, men bare evangeliet.
For et par år siden var det Pensacola-vekkelsen som fikk de store overskriftene. Da var det helliggjørelse og omvendelse fra synd som stod i fokus. Syndere ble kalt til frelse - og Guds folk til å ta et oppgjør med lunkenhet og skjulte synder. Steve Hills radikale omvendelsesforkynnelse samlet store skarer.
Er den tid forbi da det var behov for en slik forkynnelse? Eller var Pensacola-vekkelsens helliggjørelsesforkynnelse et feilgrep? Eller, er det heller slik at det er det kjente fenomen med pendelen som svinger fra det ene ytterpunkt til det andre, vi her ser eksempler på? Er det dette at man gjerne går fra en grøft langs veien til andre? Det sies jo gjerne spøkefullt at man bare er midt på veien når man beveger seg fra den ene grøften til den andre.

Balanse
Er det ikke heller slik at man trenger de ulike impulsene fra forskjellige bølger? Hvis man rendyrker én betoning, blir det ubalanse og skjevhet - og uheldige konsekvenser oppstår. Har ikke de forskjellige bølgene som har kommet, ofte hatt sine høyst berettigede anliggender - og gitt oss verdifulle impulser som vi skal ta vare på?
Går vi tilbake i historien, ser vi at det har vært ulike betoninger i ulike vekkelser. Men som en hovedregel er det, om enn på litt forskjellige måter, blitt forkynt synd og nåde, omvendelse og frelse. I nyere tid er Billy Graham en av de store eksempler på nettopp dette.
Går vi lenger tilbake, kommer vi blant annet til vår egen Hans Nielsen Hauge - mannen Gud brukte til å skape den største folkevekkelse vårt land noensinne har sett. Han hadde en utpreget forkynnelse om synd og nåde, om lov og evangelium.
Zinzendorf derimot, som ble brukt til å starte den herrnhutiske vekkelsen, som også ble en sterk misjonsvekkelse, hadde en sterkere vektlegging av nåden. Samtidig var det følgende innskrift under et maleri av Kristus som satte Zinzendorf i gang: "Dette har jeg gjort for deg! Hva har du gjort for meg?" Så kan vi diskutere om et slikt spørsmål er et nåde-spørsmål eller et helliggjørelses- eller omvendelses-spørsmål.

Lærdommer fra historien
Skal vi bare forkaste lærdommene fra vekkelsenes historie? Hva tilsier at vi vet så mye bedre, vi som lever i dag?
Det sies gjerne at det forut for vekkelser som har kommet, har vært noen som har brukt tid i bønn, og slik har vært med å be igjennom vekkelsen. Eller er det kanskje en misforståelse? Er det heller slik at bare man forkynner nåden sterkt nok, og fjerner all tale om omvendelse, så kommer vekkelsen nærmest av seg selv? Det finnes dem som synes å hevde det.
Men hvem kan tro at det er så enkelt? Og hva tilsier at man så lettvint skulle forkaste århundreders erfaring og lærdom fra vekkelsenes historie?
Dessuten har vi det som mange vil se på som en rik skatt av litteratur om bønn og innvielse - og om Kristi etterfølgelse. Men skal vi nå bare forkaste alle disse nedtegnelser av erfaringer fra bønnens verden, og fra livet i etterfølgelse av Kristus?
Skal vi nå bare tale om nåden, bare nåden? Blir ikke dette i så fall en meget smalsporet form for nådeforkynnelse?
Ja, men loviskhet er en stor fare, sies det. Ja, det er sant. Men når vi med rette vil bli kvitt loviskhet, da la oss vokte oss for å kaste barnet ut med badevannet!
Hva skal vi med nåde hvis alt bare er nåde - og ingenting annet enn nåde? Hva trenger vi nåde for da? Synd kanskje? Men hvorfor ikke da la Guds ord få tale til oss både om synd og nåde?
Der hvor synden blir stor, blir nåden enda større (Rom 5, 20). Den som er mye tilgitt, elsker mye, sa Jesus (Luk 7, 47). Det handler ikke bare om hvor mye man rent faktisk er tilgitt, men kanskje enda mer om at man har forstått hvor mye man er tilgitt.

mandag, februar 19, 2007

Er trosfriheten i Norge truet?

Trosfriheten i Norge er i fare når innvandrere som er blitt kristne, trues eller utsettes for vold for sin tros skyld. Og norske myndigheter svikter den menneskerett som tros- og ytringsfrihet er når de sender konvertitter tilbake til sannsynlig forfølgelse eller martyrium i sine hjemland.

I Dagen sist lørdag kan vi lese om en kristen norsk-iraner, med dekknavnet Shahla, som fire ganger brutalt er blitt overfalt ved hjemmet sitt - fordi hun aktivt vitner om sin tro blant iranske og afghanske flyktninger. Og vi har hørt om også andre tilfeller hvor mennesker i Norge trues fordi de har forlatt sin religion og blitt kristne.

Samtidig vil myndighetene sende iranere som er blitt kristne, tilbake til Iran fordi de mener at det er trygt for dem å bo der. Sannheten er imidlertid at de vil være i livsfare der. Nå har også biskop Olav Skjevesland engasjert seg for en iraner som har fått nei til opphold i Norge. Mannen måtte flykte for sin tros skyld etter at han ble døpt i en husmenighet i Iran. Skjevesland sier at han føler norske utlendingsmyndigheter har en manglende forståelse for konvertittenes situasjon (Dagen 17.02)
Og iraneren Hamed som ble kristen i 2004, har nå fått endelig avslag på sin søknad om opphold i Norge. "Utlendingsnemda mener at Hamed må godta at han ikke kan praktisere sin tro, men bør tie når han sendes tilbake til hjemlandet" (Dagen 06.02).
Men som kristen kan man ikke tie! Det hører med til den kristne tro å vitne om Jesus Kristus (Apg 1, 8). Politisk opposisjonelle, for eksempel i Kina, kan sikkert også leve trygt om de tier om sin overbevisning!
Avdelingsdirektør Karl Erik Sjøholt i Utlendingsdirektoratet sier til Dagen at det er forskjell på ordinære medlemmer av kirken og dem som har profilerte stillinger og som aktivt misjonærer.
Men dette høres altfor svevende og naivt ut!

Opposisjonelle i Sovjet - eller Anne Frank under krigen
Hva om Norge hadde sendt tilbake opposisjonelle fra Sovjet som måtte ha klart å flykte hit under den kalde krigens tid? Hvordan hadde det gått med dem da?
Nå er det også blitt en mediesak at Anne Franks far søkte om opphold i USA , men fikk avslag! Skammelig! Men når Norge sender omvendte muslimer tilbake til land som Iran, under påskudd av at det er trygt for dem der, opptrer norske myndigheter også skammelig.

Og dette gjøres selv om det har kommet frem at et dåpsmøte i Filadelfia, Oslo ble overvåket! I 1999 ble iraneren "Moshen" døpt i Filadelfia, Oslo, og ti dager senere arrestert da han kom tilbake til sitt hjemland. Under arrestasjonen kunne politiet legge frem bilder fra dåpsmøtet i Oslo, hvilket forteller om infiltrasjon og rapporteringer til iranske myndigheter (http://www.k-s.no/, 26.01.07).
Norske myndigheters handlemåte er uforståelig - ja, skammelig!

Brutalt overfalt
Kvinnen, som ovenfor er omtalt med dekknavnet Shahla, er tidligere muslim. Hun er aktiv med å evangelisere blant iranske og afghanske flyktninger.
Det siste overfallet skjedde sist høst, rett etter at paven hadde holdt den talen som vakte så voldsomme reaksjoner hos muslimer. Gjerningsmannen sa "vi kommer til å drepe deg hvis du fortsetter å snakke om Jesus til andre." Kvinnen våknet mens moren og barna stod rundt og skrek, og hun kastet opp blod.
Politiet har ikke klart å sikre noen spor. Etter et av overfallene fikk hun voldsalarm i tre måneder, men så ble den tatt fra henne fordi det ikke "skjedde noe mer".
Ifølge Shahla har politiet sagt at det ville være best for henne å flytte, og de har spurt om det er nødvendig å fortsette å evangelisere.
Slike spørsmål innebærer at tros- og ytringsfriheten ikke respekteres som den burde. En overbetjent i politiet sier på den annen side at han ikke kjenner til at politiet noen gang har foreslått for henne å flytte eller å holde en lavere profil som evangelist (Dagen 17.02).