Smalsporet nåde?

Det kommer stadig nye trender eller bølger i Guds menighet - også blant den karismatiske del av Guds folk.
Noe av det siste som nå fremmes, er en ny nådeforkynnelse. Vi skal forkynne nåden sier noen, bare nåden - ikke synd og nåde, men nåden. Ikke lov og evangelium, men bare evangeliet.
For et par år siden var det Pensacola-vekkelsen som fikk de store overskriftene. Da var det helliggjørelse og omvendelse fra synd som stod i fokus. Syndere ble kalt til frelse - og Guds folk til å ta et oppgjør med lunkenhet og skjulte synder. Steve Hills radikale omvendelsesforkynnelse samlet store skarer.
Er den tid forbi da det var behov for en slik forkynnelse? Eller var Pensacola-vekkelsens helliggjørelsesforkynnelse et feilgrep? Eller, er det heller slik at det er det kjente fenomen med pendelen som svinger fra det ene ytterpunkt til det andre, vi her ser eksempler på? Er det dette at man gjerne går fra en grøft langs veien til andre? Det sies jo gjerne spøkefullt at man bare er midt på veien når man beveger seg fra den ene grøften til den andre.

Balanse
Er det ikke heller slik at man trenger de ulike impulsene fra forskjellige bølger? Hvis man rendyrker én betoning, blir det ubalanse og skjevhet - og uheldige konsekvenser oppstår. Har ikke de forskjellige bølgene som har kommet, ofte hatt sine høyst berettigede anliggender - og gitt oss verdifulle impulser som vi skal ta vare på?
Går vi tilbake i historien, ser vi at det har vært ulike betoninger i ulike vekkelser. Men som en hovedregel er det, om enn på litt forskjellige måter, blitt forkynt synd og nåde, omvendelse og frelse. I nyere tid er Billy Graham en av de store eksempler på nettopp dette.
Går vi lenger tilbake, kommer vi blant annet til vår egen Hans Nielsen Hauge - mannen Gud brukte til å skape den største folkevekkelse vårt land noensinne har sett. Han hadde en utpreget forkynnelse om synd og nåde, om lov og evangelium.
Zinzendorf derimot, som ble brukt til å starte den herrnhutiske vekkelsen, som også ble en sterk misjonsvekkelse, hadde en sterkere vektlegging av nåden. Samtidig var det følgende innskrift under et maleri av Kristus som satte Zinzendorf i gang: "Dette har jeg gjort for deg! Hva har du gjort for meg?" Så kan vi diskutere om et slikt spørsmål er et nåde-spørsmål eller et helliggjørelses- eller omvendelses-spørsmål.

Lærdommer fra historien
Skal vi bare forkaste lærdommene fra vekkelsenes historie? Hva tilsier at vi vet så mye bedre, vi som lever i dag?
Det sies gjerne at det forut for vekkelser som har kommet, har vært noen som har brukt tid i bønn, og slik har vært med å be igjennom vekkelsen. Eller er det kanskje en misforståelse? Er det heller slik at bare man forkynner nåden sterkt nok, og fjerner all tale om omvendelse, så kommer vekkelsen nærmest av seg selv? Det finnes dem som synes å hevde det.
Men hvem kan tro at det er så enkelt? Og hva tilsier at man så lettvint skulle forkaste århundreders erfaring og lærdom fra vekkelsenes historie?
Dessuten har vi det som mange vil se på som en rik skatt av litteratur om bønn og innvielse - og om Kristi etterfølgelse. Men skal vi nå bare forkaste alle disse nedtegnelser av erfaringer fra bønnens verden, og fra livet i etterfølgelse av Kristus?
Skal vi nå bare tale om nåden, bare nåden? Blir ikke dette i så fall en meget smalsporet form for nådeforkynnelse?
Ja, men loviskhet er en stor fare, sies det. Ja, det er sant. Men når vi med rette vil bli kvitt loviskhet, da la oss vokte oss for å kaste barnet ut med badevannet!
Hva skal vi med nåde hvis alt bare er nåde - og ingenting annet enn nåde? Hva trenger vi nåde for da? Synd kanskje? Men hvorfor ikke da la Guds ord få tale til oss både om synd og nåde?
Der hvor synden blir stor, blir nåden enda større (Rom 5, 20). Den som er mye tilgitt, elsker mye, sa Jesus (Luk 7, 47). Det handler ikke bare om hvor mye man rent faktisk er tilgitt, men kanskje enda mer om at man har forstått hvor mye man er tilgitt.