Mitt foto
Navn:

Øyvind Gaarder Andersen er lektor ved Høyskolen for ledelse og teologi på Stabekk, som nettopp er opprettet av baptistene og pinsebevegelsen. Han underviser også ved Hedmarktoppen og Sandvik Folkehøyskole. Andersen er født i Bergen og vokste opp der. Pinsekirken Tabernaklet var hans åndelige hjem. I 1979 ble han cand.theol. ved Menighetsfakultetet. De senere år har han reist en god del som forkynner til ulike land, spesielt til Russland og Afrika. Andersen har skrevet flere bøker. Den siste, som kom ut i juni er "Våg å tenke - våg å tro!", en bok om trosforsvar. Dessuten er Andersen daglig leder i stiftelsen Global Misjon.

tirsdag, januar 16, 2007

Lykkelig uten Gud?

I boken "Jeg tror jeg er lykkelig" har høgskolelektor Morten Holmqvist nettopp lagt frem en undersøkelse av norske tenåringer. Ifølge undersøkelsen sier flertallet av dem at de er lykkelige. Venner og familie kommer høyest opp på listen over det som er viktig i livet, mens Gud kommer langt ned.
De savner ikke en mening med livet, sier ungdommene i undersøkelsen. Venner, familie og livet generelt gir mening. Riktignok sier 59 prosent at de tilhører kristendommen og 47 prosent mener at Jesus er Guds sønn. Men det er bare 19 prosent som tror på sentrale kristne trossannheter som Jesu oppstandelse, og kun 11 prosent som mener at troen er det viktigste i livet.

Vi skal merke oss at slik synes flertallet av norske tenåringer å tenke. Og det må vi ha i bakhodet når vi skal kommunisere med dem og formidle det kristne budskapet til dem.

Noen "uforskammede" spørsmål
På den annen side kan man feilaktig komme til å bli styrt av en slik undersøkelse i sin tenkning. Det er mange spørsmål som melder seg, og som kan - og bør - stilles. Spørsmål som kanskje kan oppleves som frekke, men som ikke desto mindre er viktige. La meg stille noen av dem:

Har dette noe med alder å gjøre? Er det slik at man graver dypere i livets spørsmål etter som man blir eldre?
Forfatteren Leo Tolstoj var en som gjorde det. Han hadde alt: rikdom, berømmelse, et godt ekteskap, barn… Men etter hvert trengte opplevelsen av livets meningsløshet seg meget sterkt på. Svaret fant han bare i troen på Gud.

Mot dette kan det igjen sies at barn og unge kan stille meget dype spørsmål.

Eller, kan man igjen spørre, er det bare en elite som stiller disse dypere spørsmål? Tenkere, filosofer, kunstnere - folk som Tolstoj og andre?

Eller har det noe å gjøre med den åndelige føden folk får i dag - gjennom skole og media, en utvannet, gudsfraværende humanisme? Ligger ikke spørsmålene der og gnager i alle fall, under lagene av alt det som opptar en her og nå: Hva er nå egentlig den dypere mening med livet? Hva skjer når en dør? Hva med Gud?

Hvorfor synes dagens unge i vår del av verden å være ganske så fornøyde, og være opptatt av venner, familie - og gode karakterer på skolen. Hvorfor er det slik forskjell på dagens unge og de unge opprørerne for noen tiår siden? 68-generasjoen for eksempel?
Var det en higen etter noe mer, noe mer enn bare dette liv - etter noe større å leve for, å kjempe for - i de ungdommelige opprørstidene? Er det noe man har mistet i dag? Er man blitt seg selv nok i for stor grad?
Og har dette igjen å gjøre med at de dypere eksistensielle spørsmål kanskje har kommet i bakgrunnen.
Og dermed spørsmålet om Gud også?

Er det slik at evighetens lengsel i mennesket må vekkes, at hungeren etter Gud kan slumre inn? Er det i så fall et gode eller onde?
Hvis det er slik at man kan forspille sitt liv, sove det bort - og at det kommer en evighet som man da ikke har forberedt seg på - hva da? Hva om man kan gå fortapt, slik Bibelen sier?

Hva med sannhetsspørsmålet? C.S. Lewis, forfatteren av Narnia-bøkene, forteller at da han ble en kristen, ble han det motvillig. Han fant at han måtte bøye seg for sannheten, simpelthen.

Er tiden inne for å forkynne sannheten mer radikalt til mennesker? Bør vi få mer djerv forkynnelse om at det finnes en fortapelse å unnfly?

Meningen med livet?
Hva er det du mener med uttrykket meningen med livet? Hva spør du egentlig om?
Omtrent slik var spørsmålet jeg fikk av en elev en gang da jeg underviste i en klasse i den videregående skolen. Hvordan skal man svare på et slikt spørsmål? La meg prøve ved å bruke et bilde.

La oss tenke oss at det går en flokk mennesker gjennom en skog. Ingen av dem husker hvordan de kom til skogen. Av og til spør noen hverandre om det. Men ingen vet egentlig. Ulike personer i gruppen gir forskjellige forklaringer.
"Men hvor er vi på vei da? " er et annet spørsmål som dukker opp. Hva er hensikten med å gå i denne skogen? "Hvorfor går vi her? Hvilket mål har vi? " Men heller ikke det vet man.

De går gjennom skogen dag etter dag. Noen dager er det fint vær. De nyter solen og varmen, de avkjøler seg med å bade i forskjellige vann i skogen. Da er det nesten som de glemmer spørsmålene, men bare nesten: Hvorfor er vi her? Hvordan kom vi hit? Hvor er vi på vei egentlig? Hva er nå meningen med denne vandringen her?
Andre ganger regner det, og er surt og kaldt. Av og til skygger tåken for utsikten. Da kan spørsmålet om meningen med det hele bli enda mer påtrengende. Men ingen av dem vet om noen av dem noen gang kommer til å komme ut av skogen, om det finnes et mål for dem. Vil de i generasjon etter generasjon bare gå i denne skogen, uten å vite hvorfor de går der?

Er meningen mon tro simpelthen bare å finne i det å gå? Ikke spørre noe mer! Bare gå! Ja, men hva er vitsen med det? Hvorfor skal vi gå? Eller skal meningen søkes i adspredelser som det å bade, svømme, leke…. Altså i det å nyte, nyte øyeblikket. Og det er alt?
Ja, men - det må da finnes noe mer, noen dypere grunn, noen dypere hensikt! Jaha, hva er så dette "mer", hva er denne hensikt?

Ville det ikke vært utrolig frustrerende å gå i en slik skog uten å vite hvorfor man går der, hvordan man kom dit eller hvor man er på vei? Det er som om hele flokken har lidd et kollektivt hukommelsestap. Alt en vet noe om, er hva som har hendt en under vandringen i skogen.

Som du har skjønt, skogen tilsvarer vår verden. Hvordan kom vi mennesker hit? Hvorfor er vi her? Hvor er vi på vei? Er det noe mål? Er det noen dypere hensikt med vår eksistens? Hva er meningen med livet?

8 Comments:

Anonymous Anonym said...

Eller har det noe å gjøre med den åndelige føden folk får i dag - gjennom skole og media, en utvannet, gudsfraværende humanisme? Ligger ikke spørsmålene der og gnager i alle fall, under lagene av alt det som opptar en her og nå: Hva er nå egentlig den dypere mening med livet? Hva skjer når en dør? Hva med Gud?

Åndelig føde? er personlig utvikling!

Det ligger makt rundt begrpet gud, det er vel kjernen i å påstå guds eksistens.

hvorfor spørre så mye om gud?
hva er det egentlig vi har å si om gud?
ingenting, fra at vi skapte gud da vi kunne forme begreper. Og begynte å misfårstå.

Et betydelig viktigere spørsmål og forskammet, er det og spørre hvilken identitet er det barna av dogmegladkristne skaper seg.

da ser du rett inn i din egen løgn.

2:27 p.m.  
Anonymous Anonym said...

det er de ytterste spørsmål dette,du her driver å slurver med.
Det er viktig å la dem være ubesvarte.

noe annet løper fort erende for maktovergriperne


som filosofen sa det:
det eneste vi vet er at vi ikke vet.

det er en gudommelig følelse det!

1:02 p.m.  
Anonymous Anonym said...

Hei
Eg er sjølv ateist og har eit problem med dykk kristne. Det verkar som ein m å ha ein djupare meining med livet -> trua på at ein gud står bak vår eksistens.
Eg trur ikkje på noko gud og trur at alt vart til med naturlege proesser. Det plagar meg ikkje i det heile. Om eg er ei meining med livet er det å gjere det best mogeleg for meg å mine medmennesker så lenge eg har puls. For den dagen eg går til grava er det ikkje meir, og akkurat det gjere meg ingenting. Slik er det berre.

2:03 p.m.  
Anonymous Cecilie said...

Hei! Har lest en del på bloggen din, og jeg får en del å tenke på. Men jeg har et spørsmål som jeg håper du kan hjelpe å besvare på et eller annet vis. I KrF bygges politikken på den kristendemokratiske ideologien. Vi har tre grunnverdier: Menneskeverdet, nestekjærligheten og forvalteransvaret. For å komme rett på sak: min opplevelse av mange kristne (særlig ungdommer) er at de er særdeles lite politisk bevisst, mange gir blaffen i det rett og slett. Men så kommer mitt spørsmål: Hvorfor? Hvorfor bryr ikke kristen ungdom seg om det som skjer i det politiske landskapet? Gud satte oss til å ta vare på jorden og forvalte den på best mulig måte. Så hvorfor engasjerer ikke kristen ungdom seg? Det er jo nestekjærlighet i praksis, det som de synger så fint om på møtene. Dette er bare noe jeg har tenkt fryktelig mye på i det siste, og som jeg simpelthen ikke forstår. Palme sa: "Politikk er å ville". Hva vil vi som kristne? Forstår ikke folk viktigheten av å kjempe for de verdiene vi ønsker for samfunnet?
Vet dette ikke har relevans for de innleggene du har skrevet her på bloggen, men jeg spør likevel. Du er en av de som jeg tror kan gi et slags fornuftig svar.

Klem fra Cecy

2:04 p.m.  
Anonymous Anonym said...

ungdommen generelt.og ungdommen oppdratt i kristne bevegelser oppfordres til å se i dybden og i bredden. hvilken konsekvenser religion har i politikken,hvilken konsekvens har den på opdragelsen til unge som har foreldre som er mer opptatt av et liv etter døden enn for sine barns barn barns osv. framtid. Den som har/får barn har mer enn nok liv "etterpå"
Dannelse i det landskapet som finnes i utdanning for ungdom/voksne, er det viktig å ta del i.
Ideoligi er teori. Og ikke noe vi trenger i praktisk forståelse annet enn, det er prøvd og prøvd og prøvd og prøvd og prøvd! la oss ikke prøve mer på det.
Mennesket i lanskap som er ideologisk oppdrat ved indoktriner(ubeviste eller beviste) i den ene eller andre retning,har den fordel at det har førstehands viten om hvordan det IKKE skal være. likegyldighet kan være symtom som du har blitt deg bevist.
jeg synnes dine spørsmål er det beste jeg har sett her på denne bloggen.

10:55 a.m.  
Blogger Øyvind Gaarder Andersen said...

Kjære ateist!

Takk for din kommentar og at du deler dine tanker!

Det er nok ikke bare kristne som spør etter en dypere mening med livet. Det gjør også agnostikere og ateister. Eksempler på det er blant annet Monod og Camus, og mange flere.
Det ligger i vår natur som mennesker.

Ateisten Monod (nobelprisvinner i biokjemi) for eksempel sa det slik: "Den filosofien jeg tror på - nemlig at alt er grunnlagt på tilfeldighet, materie og energi, og at det ikke er noe annet - den frustrerer meg til døde. Men fordi dette er sannheten, må jeg tro det inntil døden".

Men som C.S. Lewis så treffende spør: "Klager noensinne fiskene over at havet er vått?"
Nei, da er de i sitt rette element! Men når menneskene ikke trives med å være bare et produkt av tilfeldighet, materie og energi - da vitner det nettopp om at vi er noe mer, og er skapt for noe mer. Vi er skapt for ellesskap med Gud selv - og hverandre.

Se ellers min artikkel på bloggen her den 21.09.2006: "Uten Gud - ingen mening". Der refererer jeg også professor i filosofi ved Universitetet i Bergen, Vigdis Søgne-Møller litt angående Camus. Jeg er også litt inne på Monod og Tolstoj.

12:42 p.m.  
Blogger Øyvind Gaarder Andersen said...

Kjære Cecilie!

Jeg tror som du at det er viktig å engasjere seg i det som foregår i samfunnet, både i Norge og også internasjonalt!
Hvilke lover vi har, og hvordan de praktiseres, får betydning for veldig mange mennesker.
Derfor er det bekymringsfullt at mange ikke bryr seg om politiske og samfunnsmessige spørsmål.
Paulus oppfordret oss til å engasjere oss i bønn for myndighetene, og han var opptatt av at myndighetene skulle styre på en god måte (1 Tim 2 og Rom 13).

Derfor er det riktig å oppfordre folk, ikke minst ungdommer, til å være samfunnsbevisste.
Samtidig er det slik at vi engasjerer oss mer på noen områder mer enn andre. Noen kjenner seg ledet til å engasjere seg sterkt politisk i sin bruk av tid. Men alle kan ikke det.
Men alle bør være amfunnsengasjerte.

12:54 p.m.  
Anonymous Anonym said...

Fy søren så arrogant du er... det er helt umulig for deg å akseptere at en ikke-troende kan ha det helt fint? Selv om du og dine behøver en fantasi å henfalle til for å finne mening med livet så betyr det ikke at annerledestenkende ikke kan ha det fint.

6:22 p.m.  

Legg inn en kommentar

<< Home