Øyvinds Gaarder Andersens blogg

Mitt foto
Name:

Øyvind Gaarder Andersen er lektor ved Høyskolen for ledelse og teologi på Stabekk, som nettopp er opprettet av baptistene og pinsebevegelsen. Han underviser også ved Hedmarktoppen og Sandvik Folkehøyskole. Andersen er født i Bergen og vokste opp der. Pinsekirken Tabernaklet var hans åndelige hjem. I 1979 ble han cand.theol. ved Menighetsfakultetet. De senere år har han reist en god del som forkynner til ulike land, spesielt til Russland og Afrika. Andersen har skrevet flere bøker. Den siste, som kom ut i juni er "Våg å tenke - våg å tro!", en bok om trosforsvar. Dessuten er Andersen daglig leder i stiftelsen Global Misjon.

søndag, januar 18, 2009

Krig og fred i Midt-Østen

Krig er en forferdelig sak. Ikke minst rammes uskyldige på ofte grusomme måter. Vår egen historie, særlig fra annen verdenskrig, viser oss det. Likevel er det kriger som må kjempes og vinnes, slik det var under annen verdenskrig. Det å føre krigen er et mindre onde enn ikke å føre den. Nazi-Tyskland måtte bekjempes.

Nå er det nettopp blitt utkjempet, eller blir utkjempet, en krig mellom Hamas og Israel. Israel har erklært ensidig våpenhvile, men den er skjør. Hamas fortsatte å skyte raketter inn i Israel, og Israel har besvart beskytningen. Nå er det siste at Hamas godtar våpenhvile på visse betingelser. Hvordan utviklingen vil bli, er helt uvisst.

Store deler av verden har fordømt Israels krigføring mot Hamas fordi mange uskyldige sivile palestinere er blitt drept eller skadet, også mange barn. Og at lidelsene er grusomme og dypt tragiske er det ingen tvil om.

Noen spørsmål
Men overfor den massive fordømmelsen av Israel, er det en del spørsmål som bør stilles. For meg er den ofte ensidige kritikken, eller de ensidige krav som stilles til dette landet, meget underlig eller uforståelig.
Noen teller antall drepte på hver side av konflikten: over 1000 drepte palestinere i Gaza og 13 drepte israelere. Og så fordømmer man Israel for en uforholdsmessig stor bruk av våpenmakt. Men blir ikke denne tenkemåten veldig skjev?
Israelere i Sør-Israel er blitt beskutt av raketter fra Gaza i årevis. Hvilken psykologisk terror dette innebærer, kan man bare ane. Barn i Sør-Israel har vokst opp i den tro at det er normalt stadig å måtte løpe i bomberommene. Noen ganger er folk blitt drept av Hamas’ raketter, andre ganger fysisk skadet, men det psykologiske, frykten er det verste. Når som helst kan det lande en rakett i hodet på en.
Tidligere var det særlig områdene nær grensen til Gaza som ble rammet, som Sderot. Men nå treffes også byer mye lenger fra grensen. En million israelere befinner seg i dag innenfor rekkevidden av disse rakettene - og under denne terrorfrykten. Sirenene går stadig, og de må løpe i skjul.
Hvilket land, hvilken regjering, kan finne seg i noe slikt? Og om et lands regjering skulle gjøre det, ville den ikke da svikte på det groveste sitt ansvar overfor sine innbyggere? Hva skal Israel gjøre?
For en tid tilbake prøvde Israels regjering å stenge grensene til Gaza for å få slutt på beskytningen. Raketter ble skutt inn i Israel, og Israel stengte grensene midlertidig, slik at forsyninger ikke kom inn til Gaza, for å få Hamas til å slutte med beskytningen. Men da var store deler av den internasjonale opinion ute med fordømmelser av Israel og krav om gjenåpning av grensene.
En våpenhvile ble inngått, som riktignok ble brutt flere ganger fra palestinsk side – noe som igjen førte til reaksjoner fra israelsk side. Men på slutten av fjoråret ville Hamas ikke forlenge våpenhvilen, selv om Israel oppfordret dem til det. I stedet økte Hamas sin beskytning med daglig å skyte titalls raketter mot Israelske byer.
Hadde Israel noe annet valg enn å gå til krig mot Hamas? Har ikke dette landets regjering plikt til å beskytte sine innbyggere mot en slik form for terror? Det har vært en stor fortvilelse og indignasjon i det sørlige Israel tidligere fordi regjeringen ikke har gjort mer for å få slutt på beskytningen. Sett i lys av dette, er det ikke underlig at en overveldende majoritet av befolkningen i Israel støtter den siste krigen mot Hamas, også mange fra den politiske venstresiden. Jonas Gahr Støre hadde også fått dette med seg da han ble intervjuet på nyhetene for et par dager siden, etter å ha kommet tilbake fra Midt-Østen.
Ja, men, er det mange som vil si, løsningen er at Israel trekker seg tilbake til grensene fra før 1967. Da vil det bli fred, sier man.
Hvordan kan israelerne føle seg trygge på det? I 1967 kom Israel landene Egypt, Jordan og Syria i forkjøpet, da de stod på nippet til å angripe Israel. I 1973 gikk Egypt og Syria til krig på nytt. Nå har Israel fred med Egypt og Jordan. Forholdet til Syria er uløst, og man snakker om en to-statsløsning når det gjelder Israel og palestinerne.

En test?
Men angående Gaza og en to-statsløsning: Er det ikke naturlig å tenke at Gaza ville være en test for israelerne? For et par år siden trakk de seg helt ut derfra. Palestinerne fikk overta hele Gaza. Så har man anklaget Israel for stengning av grensene til Gaza. Men har ikke dette med terrorhandlinger og rakettbeskytninger fra Gazas side å gjøre? Kunne ikke utviklingen ha blitt helt annerledes i fredlig retning om ikke denne rakettutskytningen hadde skjedd?
I tillegg nedkjempet Hamas ved borgerkrig Fatah-bevegelsen i Gaza, og drepte slik sine egne. Og Hamas fikk full kontroll på Gaza-stripen, et Hamas som åpent sier at de har som mål å fjerne Israel fra kartet og innføre et styre med Sharia-lover der. Hvordan kan israelerne føle seg trygge i forhold til dette?
Og bak Hamas står Iran som forsyner dem med våpen og penger, et Iran som er på full vei mot å bli en atom-makt. Og som har en president som åpent sier at målet er å fjerne Israel.
Jo, krig er grusomt. Likevel kan det finnes situasjoner hvor det å ikke gå til krig, blir enda verre. Men dessverre rammer krig også uskyldige sivile. I krigen på Gaza er dette blitt forsterket på en dypt tragisk måte fordi Hamas skyter fra sivile områder som hus, skoler, sykehus og slik bruker sivile som skjold.
Under annen verdenskrig bombet engelskmennene ved en feiltakelse en skole med barn ved Bergen. Barna ble drept. Dypt tragisk! Likevel, på tross av slike feil, takker vi nordmenn engelskmennene for deres hjelp under krigen.

Mørke uværsskyer trekker opp over Midt-Østen. Den fredsavtalen som ble inngått med Libanon for et par år siden, har gjort det mulig for Hitzbollah å skaffe seg enda flere og kraftigere våpen. Det er store muligheter for at Hamas får sjanse til å gjøre noe lignende i Gaza. Og bak Hamas og Hitzbollah står igjen Iran. Dette gjør at enda verre kriger enn de vi nå har sett, kan være under oppseiling.

Det er ikke tvil om at dette har å gjøre med det profetiske bildet Bibelen gir oss angående Israel og endetiden. Selvsagt skal alt som står i menneskelig makt gjøres for å skape fred og gode forhold. Men varig og fullstendig fred blir det nok først når fredsfyrsten selv kommer. La oss be med Åpenbaringsboken:

… ja kom, Herre Jesus!”

Åp 22,20