Frigivelse - med bismak

De siste sør-koreanske gislene er frigitt. Det er noe mange i en hel verden gleder seg over. Samtidig er det en dyp undertone av sorg, av to grunner: For det første er to av gislene som ble tatt, skutt. Det fikk de siste 19 gislene først vite etter at de var løslatt. For det andre har regjeringen i Sør-Korea gått med på krav fra Taliban som egentlig bør ansees for helt uholdbare.

Forbud mot misjon
Regjeringen i Sør-Korea har forbudt sør-koreanere å drive misjon i Afghanistan. Det å nedlegge et slikt forbud bryter med grunnleggende menneskerettigheter - og, enda mer alvorlig, med Guds ord, med Jesu misjonsbefaling.
Med hvilken rett kan en regjering nedlegge et slikt forbud? Det er ikke vanskelig å skjønne den sør-koreanske regjeringens dilemma. Og ei heller er det vanskelig å forstå de gode intensjonene - å få frigitt gislene.

Men er ikke denne prisen for høy? Hva kan utfallet bli på sikt? Her har man gitt etter for krav fra en terrororganisasjon. For en organisasjon som tar uskyldige sivile gisler - i dette tilfellet hjelpearbeidere - og dreper dem, og truer med å drepe dem, er en terrororganisasjon. Den afghanske regjeringen ville ikke slippe fri fanger, som Taliban krevde, av frykt for smitteeffekten. Men det den sør-koreanske regjeringen har gjort er enda verre - og smitteeffekten kan bli langt verre.
Dette kan nemlig oppmuntre andre lignende organisasjoner til lignende aksjoner for å fremme tilsvarende krav, som å forby misjon. Men selv om så ikke skulle skje, er det sør-koreanske forbudet mot misjon i Afghanistan ille nok. Millioner av kristne i Sør-Korea har bedt for gislene, og om at de måtte bli satt fri. Likeså mange kristne rundt om i verden. Var det dette disse som bad, hadde i sikte? Får ikke gleden over løslatelsen en alvorlig bismak?

Martyriets ufrakommelighet
Det oppleves lettvint å sitte her oppe i det trygge Norge og skrive dette. Og det å tenke seg inn i den skrekksituasjon gislene må ha opplevd der de satt fanget, gjør at man bør uttale seg med frykt og beven. Ingen av oss vet hvilke situasjoner vi kan havne i, i fremtiden.
Likevel, rent objektivt bedømt: Kan vi tenke oss evangeliets fremme i verden uten martyriets pris? Vi kan ønske at det ikke var slik, og håpe at det ikke blir nødvendig. Men om evangeliet skal ut til alle folkeslag og alle mennesker, kan det skje uten at noen må være villige til å bli martyrer?
Det var slik i den første kristne tid, da kristne ble kastet for de ville dyr. Og det har vært slik siden. Og slik vil det alltid være.

Det kan sikkert diskuteres om sør-koreaneres misjonsfremstøt i Afghanistan var gjort med den nødvendige visdom eller ikke. Så langt jeg har forstått, arbeidet de primært som hjelpearbeidere. Men uansett hva man måtte mene om den saken, misjon kan ikke forbys. Her er det tale om å lyde Gud mer enn mennesker. De som opplever at Gud kaller dem til å være vitner, finner alltid veier å gå - selv om de vet at martyriet kan bli prisen å betale.