Menighetsvekst i Afrika - og i Norge
Jeg er tilbake i Norge etter noen uker i Afrika. Og jeg reflekterer over situasjonen i disse to områdene av verden.
I Afrika sør for Sahara går kristendommen veldig frem. Kristendommens tyngdepunkt er i dag flyttet til den tredje verden, til Sør-Amerika, Afrika og land i Asia.
Men også der er det områder som virker mer stengte. Vi kan for eksempel tenke på Japan. Men Zanzibar óg, som er 97% muslimsk, har vært regnet for et slikt vanskelig område. Der var det sultanene i sin tid styrte og kontrollerte Afrikas Østkyst. Der har det vært akseptert at menighetene er små.
Men så kunne jeg med egne øyne konstatere en utrolig menighetsvekst, for Zanzibar å være, da jeg besøkte øyen for et par uker siden. Og hva er hemmeligheten? Jo, en pastor som innvier seg i bønn og faste - og som får mange i menigheten med på det samme. Og som får menighetens folk til å invitere med seg ikke-kristne, stort sett muslimer, til et spesielt forbønnsmøte en gang måneden. De som kommer får oppleve Guds kraft på ulike måter, de blir helbredet og satt fri.
Slik blir mennesker frelst hele tiden i denne menigheten.
Kan noe lignende skje her i Norge? Ja, hvorfor ikke? Vi ser det for eksempel på møtene til Svein Magne Pedersen. Så mange kirkefremmede kommer for å bli bedt for, og mange av dem kommer til tro.
Men noe lignende kan også lokale menigheter gjøre - på egen hånd. Først innvie seg i bønn for å bli utrustet med Den Hellige Ånds kraft (Apg 1, 8) - og så handle på Jesu ord om å legge sine hender på syke (Mark 16, 18).
Her finnes det rom for kreativitet når det gjelder hvordan legge det opp, hvordan annonsere det, etc. - ut fra lokale forhold. Oftest er sikkert den personlige invitasjonen og oppfølgingen den beste.
Denne menigheten på Zanzibar er en tankevekkende utfordring for noen hver av oss!
Jeg er tilbake i Norge etter noen uker i Afrika. Og jeg reflekterer over situasjonen i disse to områdene av verden.
I Afrika sør for Sahara går kristendommen veldig frem. Kristendommens tyngdepunkt er i dag flyttet til den tredje verden, til Sør-Amerika, Afrika og land i Asia.
Men også der er det områder som virker mer stengte. Vi kan for eksempel tenke på Japan. Men Zanzibar óg, som er 97% muslimsk, har vært regnet for et slikt vanskelig område. Der var det sultanene i sin tid styrte og kontrollerte Afrikas Østkyst. Der har det vært akseptert at menighetene er små.
Men så kunne jeg med egne øyne konstatere en utrolig menighetsvekst, for Zanzibar å være, da jeg besøkte øyen for et par uker siden. Og hva er hemmeligheten? Jo, en pastor som innvier seg i bønn og faste - og som får mange i menigheten med på det samme. Og som får menighetens folk til å invitere med seg ikke-kristne, stort sett muslimer, til et spesielt forbønnsmøte en gang måneden. De som kommer får oppleve Guds kraft på ulike måter, de blir helbredet og satt fri.
Slik blir mennesker frelst hele tiden i denne menigheten.
Kan noe lignende skje her i Norge? Ja, hvorfor ikke? Vi ser det for eksempel på møtene til Svein Magne Pedersen. Så mange kirkefremmede kommer for å bli bedt for, og mange av dem kommer til tro.
Men noe lignende kan også lokale menigheter gjøre - på egen hånd. Først innvie seg i bønn for å bli utrustet med Den Hellige Ånds kraft (Apg 1, 8) - og så handle på Jesu ord om å legge sine hender på syke (Mark 16, 18).
Her finnes det rom for kreativitet når det gjelder hvordan legge det opp, hvordan annonsere det, etc. - ut fra lokale forhold. Oftest er sikkert den personlige invitasjonen og oppfølgingen den beste.
Denne menigheten på Zanzibar er en tankevekkende utfordring for noen hver av oss!
posted by Øyvind Gaarder Andersen | 22:39
4 Comments:
Det gjelder å være jøde for jøde, greker for greker og nordmann for nordmann. Har vi egentlig tenkt over hva det innebærer å være nordmann for nordmann? Og: Hvorfor inviterer få kristne med seg ikke-kristne på møter? Til siste sp.mål: Hvem vil ta med en ikke-kristen venn på et møte når temaet er " hvordan vinne mennesker, hvordan bli en effektiv kristen?" osv. Det vil jo bli pinlig både for gjesten og den som inviterer.
Vi trenger undervisning om ovennevnte. Men vi trenger også møter hvor vi VET at temaet kun vil dreie som om det enkle evangeliet om Jesus.
Tenk følgende: Den første søndagen i hver måned garanterer pastoren at undervisningen KUN vil dreie seg om Jesus og veien til frelse.Uansett om det er ikke-kristne til stede eller ikke. Denne tros-handlingen ( for mange predikanter vil dette være en enorm troshandling), vil føre til at medlemmene etter hvert vil våge å ta med seg ikke-kristne. For man skammer seg jo ikke for evangeliet.
Men da må pastoren våge å gjøre det han garanterte, selv om det vil føles rart å snakke med glød om veien til frelse til en forsamling hvor alle er frelst, måned etter måned. Men plutselig, når man ser at pastoren holder ord, er det plutselig noen ikke-kristne på møtet. Hvorfor? Fordi det er den første søndagen i måneden. Og da vet menighetsmedlemmene hva som kommer. Man er trygg på hva som blir servert.
Jeg ble utfordret til å lese bloggen din av en venn i Norge. Selv sitter jeg i Arusha, Tanzania. Jeg og min familie er her på sjette året nå. Det er interessant å lese om erfaringene dine, både fra Zanzibar, Arusha og Kigoma. Jeg er ikke i tvil om at Gud rører ved mennesker i Tanzania, og det er mye sunn og god kristendom her! Selv får jeg oppleve å stå i et rikt og meningsfullt litteraturarbeid i Arusha. Vi merker at det er stor etterspørsel etter bibler og kristne bøker/hefter. Ikke minst vil folk svært gjerne ha sangbøker og enkel veiledning i sentral kristen tro. Det er svært oppmuntrende!
Jeg sier det er mye sunn og god kristendom her. Og det mener jeg. Men det er også en del i forkynnelsen her som uroer meg. Ikke minst føler jeg at det er en svært usunn fokusering på materielle goder. Kanskje kan det sette håp i fattige tilhørere å se predikanten i sin hvite dress, stige ut av en flott Toyota Rav4 eller det som flottere er. Men jeg lurer på om ikke konsekvensen av det som blir forkynt like mye ender opp som en fordømmelse av de som sitter fast i sin fattigdom? Derfor er det flott å lese om denne pastoren på Zanzibar som i faste og bønn samler folk i kirken sin til undervisning og forkynnelse av evangeliet. Måtte bare fokuset bli korset! Ikke den flotte bilen ute på parkeringsplassen!
Jeg stiller meg litt undrende til at det i hovedsak er muslimer som kommer på disse møtene. Dersom dette er en tradisjonell Assemblies of God menighet, er stilen i møtene så full av kontraster til den muslimske tradisjon at de fleste muslimer normalt ville oppleve seg støtt lenge før pastoren rakk å si ett ord. Nå kjenner ikke jeg hverken pastoren eller kirken hans, men han må ha et veldig fokus på å opptre med respekt overfor den muslimske befolkning. Det er i så fall mer unntaket enn regelen, er jeg redd. Godt de finnes!!!
Vi gav i januar i år ut et hefte med vitnesbyrdene til to tidligere muslimer som møtte Jesus som Kristus. Det var ikke de flotte bilene og den heftige sangen i kirka som lokket dem. Det som lokket dem bort fra Islam, var tomheten de opplevde der! Denne tomheten ble først fylt opp da de fikk se Jesus som mer enn en profet. Jeg tror at skal vi nå muslimene med evangeliet, må vi ved Den Hellige Ånds utrustning og veiledning få peke på Jesus som løftets oppfyllelse! En sterk fundering av budskapet om Jesus med de gammeltestamentlige løftene som bakteppe, vekker interesse. De kjenner Abraham, Moses, David og de andre trosheltene i GT. Da viser vi samtidig respekt for deres egen bakgrunn, som jo naturligvis er svært viktig for dem!
Jeg vil ønske deg Guds rike velsignelse i arbeidet videre! Vi står i forskjellige tradisjoner, men vi kjemper samme kamp - at mennesker får møte Gud gjennom Jesus, til frelse og evig liv! Det er det bare Den Hellige Ånd som kan skape!
Takk for to interessante innlegg! God idé å jevnlig ha et møte rettet utelukkende mot ikke-kristne!
Og takk for kommentaren fra Arusha! Jo, jeg har sett veldig mye oppmuntrende arbeid og innsats fra kristne og menigheter - og mye kjødelighet. Begge deler!
Når det gjelder pastor Dixon på Zanzibar, så må han ha gått veldig viselig frem når han har sett en slik vekst.
Hvor mange av menighetens folk som er tidligere muslimer, vet jeg ikke. Jeg har faktisk nettopp sendt ham en mail og spurt ham.
Men jeg hørte vitnesbyrdet fra en av lederne, en tidligere muslim. Han kone var syk og ble bedt for. I dette tilfellet dreide det seg nok også om befrielse fra åndsmakter. Han var vitne til det hele, og det gjorde et sterk inntrykk på ham. Hans kone fikk gå i den kristne kirken etterpå. Han ville heller ha en frisk kone som gikk i kirken enn en syk kone som gikk i moskeen. Men selv fortsatte han å gå i moskeen.
Men en dag fikk han snakke med en forkynner. Denne begynte med Adam, Abraham og de andre i GT, og de fant at de hadde en felles plattform. Så gikk han videre til NT - og denne muslimens øyne ble åpnet.
Et annet eksempel: En muslimsk kvinne kom til pastor Dixons kontor. Hun ville bli bedt for til helbredelse, men ville ikke bli kristen, erklærte hun. Under forbønnen rørte Guds kraft ved henne og hun opplevde seg satt fri. Umiddelbart sa hun ja til å bli kristen.
De har bygget menigheten med egne midler. Tomten, så sentralt beliggende, fikk de i gave av den anglikanske kirken (ved biskopen)fordi de skulle bygge kirke der.
Dixon var i USA, men forstod at han ikke skulle se dit for å forvente pengene han trengte. Han så hvor hardt den han bodde hos, måtte jobbe for å få endene til å møtes.
Fungerende bil hadde han ikke. Den var blitt for gammel! Men en mann i menigheten som ble frelst for et par år siden, som jobbet som taxisjåfør, kjørte ham når det trengtes.
Men ellers tror jeg at en viselig trosforkynnelse når det gjelder økonomi også behøves. Yonggi Cho i Korea startet i slummen i Seoul i 1958, og forkynte håp - frelse, helbredelse, Guds omsorg for det daglige liv - mat klær, jobb - til disse fattige menneskene.
Ellers ble jeg grepet av programmet for desember i denne menigheten på Zanzibar: Bønn- og fastestafett i menigheten frem til 24.12. Den 25.12. julefeiring. Og den 26. - 31.12 bønn, faste og bibelundervsining for hele menigheten.
Ellers har jeg vært atskillige ganger i Arusha og undervist på New Life Outreachs bibelskole, nå sist i oktober. 50 flotte studenter, de fleste av dem pastorer og forkynnere.
Ellers er bibel- og litteraturarbeid viktig. Jeg ble sjokkert over hvor mange som ikke har bibler eller nytestamenter i menigheter.
Ønsker Guds rike velsignelse over det videre arbeidet deres!
HÆ!
Legg inn en kommentar
<< Home