Mitt foto
Navn:

Øyvind Gaarder Andersen er lektor ved Høyskolen for ledelse og teologi på Stabekk, som nettopp er opprettet av baptistene og pinsebevegelsen. Han underviser også ved Hedmarktoppen og Sandvik Folkehøyskole. Andersen er født i Bergen og vokste opp der. Pinsekirken Tabernaklet var hans åndelige hjem. I 1979 ble han cand.theol. ved Menighetsfakultetet. De senere år har han reist en god del som forkynner til ulike land, spesielt til Russland og Afrika. Andersen har skrevet flere bøker. Den siste, som kom ut i juni er "Våg å tenke - våg å tro!", en bok om trosforsvar. Dessuten er Andersen daglig leder i stiftelsen Global Misjon.

mandag, november 10, 2008

Mer om helbredelse og dokumentasjon

Jeg vil komme tilbake til en artikkel jeg skrev på bloggen den 02.10.08 om helbredelse og dokumentert virkning av forbønn. Jeg refererer der til en undersøkelse, foretatt av legen Dale Matthews og teologen Francis MacNutt, av virkningen av forbønn for leddgiktpasienter.

Som nevnt, ble 40 pasienter studert, i to grupper. Nå skiller man jo gjerne mellom kvalitative og kvantitative undersøkelser. Den omtalte undersøkelsen av Matthews og MacNutt ligger kanskje i et grenseland mellom disse to metodene.

Et kvalitativt eksempel
Et kvalitativt eksempel kan være et annet tilfelle Mac Nutt tar frem: En 19-år gammel kvinne, Teresa, hadde et ben som var ca. 15 cm kortere enn det andre, og forvridd. Dette skyldtes at hun hadde tråkket på en skarp gjenstand i en sump da hun var 5 år gammel. Hun ble ikke gitt skikkelig medisinsk behandling, og derfor fikk hun infeksjon i benet, som utviklet seg til osteomyelitt. Man kunne også se et dypt arr hvor man hadde gjort et mislykket forsøk på bentransplantasjon.
De begynte å be for Teresa på et retreat, og benet tok til å vokse. På et par dager vokste det slik at hun kunne nå gulvet med det. Tærne som bare var halvparten så store som på den friske foten, fikk - på et par timer - omtrent normal størrelse. Hun hadde måttet gå med krykker fordi benet ikke nådde til gulvet, men nå ønsket hun å gå med det - noe hun ikke hadde gjort siden hun var barn..
De rådet henne imidlertid å vente til det var blitt sjekket av lege. Det viste seg da at benet fortsatt var for svakt til at det var tilrådelig å trå på det. Men et forbønnsteam fortsatte å be for henne i perioden som fulgte. Under en av forbønnstundene rettet foten på seg, slik at arret som hadde hatt form av en spiral nedover leggen, dannet en rett linje fra kneet til foten. Senere ble det bekreftet av lege at benet hadde legt.
Da MacNutt skrev dette, kunne Teresa gå for første gang på 14 år. Forskjellen i benlengden var på det tidspunktet ca. 1, 25 cm. (Francis MacNutt: The Power to Heal. Notre Dame, 1977, s. 51-54.) Å forklare dette psykologisk eller med placeboeffekten må vel, mildt sagt, sies å være noe vanskelig?

Matthews' og MacNutts undesøkelse
Slik beskriver MacNutt undersøkelsen som ble foretatt av Matthews og ham: Som sagt ble 40 pasienter med leddgikt studert i to grupper. I hvert fall på nåværende tidspunkt ansees denne sykdommen for uhelbredelig. For å kunne delta måtte pasientene ha minst 6 svulne ledd og 9 ømme ledd. Pasientene ble testet ved bruk av ti forskjellige metoder, og fulgt opp under en 12-måneders periode.
Det ble gitt 3 dager til forbønn. Siden fikk forbederne ikke se pasientene mer.
Gjennomsnittsantallet av ømme ledd var ved starten 16,8 - og ved kontroll etter 12 måneder, 5,7.
Antall svulne ledd var ved starten 9,8 og ved kontrollen etter 12 måneder, 3,1. Tilsvarende mår det gjaldt smertefulle ledd 4,5 og så 3,1.
Mysteriøst nok viste imidlertid ikke blodprøvene (ESR og CRP) noen vesentlig forandring.
Som nevnt, rapporterte alle pasientene om bedring - noen av dem betydelig. Fire erklærte seg helt friske når det gjaldt symptomer.
Jeg så video-opptak av forbønnen. Flere opplevde dramatiske forandringer. For eksempel kunne en låst arm beveges fritt.

Som Matthews sa, forbønn på denne måten må sees på som parallellt til å teste en ny medisin. Og om det hadde vært et nytt medikament som var blitt testet, ville resultatet ha vært oppsiktsvekkende. Og bedringen etter forbønn holdt seg uendret i 12 måneder, uten å svekkes.

Denne undersøkelsen representerer uten tvil ett interessant steg når det gjelder å dokumentere virkningen av forbønn. (Undersøkelsen er mer utførlig beskrevet i Southern Medical Journal, December 2000, s. 1177 - 1186.)

1 Comments:

Anonymous Anonym said...

Denne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.

11:32 a.m.  

Legg inn en kommentar

<< Home