De første kristnes tid - og vår egen, del II
Noen utdypninger og presiseringer

Den 15.07 skrev jeg en artikkel med overskriften De første kristnes tid - og vår egen. (Se nedenfor.) På bakgrunn av kommentarer til artikkelen vil jeg komme med noen utdypninger og presiseringer av det jeg skrev.
Hensikten med artikkelen var først og fremst å oppmuntre kristne - etter at den nye ekteskapsloven nå er vedtatt, med den skuffelsen mange opplever på grunn av det. Derfor trakk jeg paralleller mellom den første kristne tid og vår egen. Kristendommens situasjon var ikke noe lettere da. Tvert imot! Likevel gikk kristendommen frem på en meget sterk måte.

Vi som lever i det 21.århundre skal la oss oppmuntre av det, og lære av de første kristne. Det som var nøkkelen for dem, bør også være det for oss - nemlig den ånd og kraft som preget dem, og de tegn og under som fulgte deres forkynnelse og vitnesbyrd. Sammen med dette hørte deres villighet til å lide for sin tro.

Nå betyr ikke det jeg nå skriver at kristendommen globalt sett er på tilbakegang. I store deler av verden går den kristne tro tvert imot frem som aldri før. Kristendommens tyngdepunkt er flyttet til den såkalte tredje verden. Det er her i vårt hjørne av verden at situasjonen er annerledes. Men det bør vi kristne se på som en positiv mulighet og utfordring.
Samtidig er det store lyspunkt også i Norge og Vest-Europa. Tusenvis av ungdommer samles på kristne møter og konferanser. (Media er gjerne ikke så interessert i det.) Og mange av den unge generasjonen går ut og vitner om sin tro med en forbilledlig frimodighet.

Når var Norge kristent?
Norge er ikke lenger et kristent land, skrev jeg i forrige artikkel. Da reises spørsmålet: Når var Norge kristent? Svaret avhenger selvsagt av hva man mener med "kristent". Kristningen av Norge var en langsom, og aldri avsluttet prosess - en prosess også med mange feiltrinn. Men det kan ikke være noen tvil om at over tid ble folks tankegang og landets lover endret i positiv retning under påvirkning av det kristne menneskesyn.
En av de sterkeste bidragsyterne til kristningen av Norge var Hans Nielsen Hauge. Enkelt og rakt på sak forkynte han evangeliet. Det lot den "kristne" myndighet ham lide for. Men den vekkelsen som oppstod i kjølvannet av hans virke, førte til en samfunnsreformasjon som løftet landet både økonomisk og politisk. De friheter og menneskeretter som ble nedfelt i grunnloven av 1814, bidro Hauge på en viktig måte til. Og denne prosessen fortsatte utover på 1800-tallet, selv om det for eksempel tok tid å få fjernet diskrimineringen av "dissentere".

En viss konflikt mellom vekkelseskristendom og "offisiell" kristendom har det imidlertid ofte vært en tendens til. Det sees i forbindelse med Hauge-vekkelsen eller den læstadianske vekkelsen i nord. Filmen om opprøret i Kautokeino gir et meget berettiget positivt bilde av den læstadianske vekkelsen på 1800-tallet, selv om den ikke i alle deler er historisk korrekt og tegner litt for mye i svart-hvitt.

Avkristningen av Norge
Norge har aldri vært fullt ut kristnet, bare delvis. Når jeg sier delvis, tenker jeg på flere ting. For det første skal selvsagt ingen tvinges eller presses til å bli kristne. Trosfrihet og ikke-diskriminering hører på en grunnleggende måte med til det kristne skapelses- og menneskesyn. For det annet har den "kristne" øvrighet mange ganger hatt en praksis som ikke har vært i tråd med hva Det nye testamentet sier.
På tross av dette, og mere til, har Norge vært såpass preget av den kristne tro at det har vært berettiget å kalle landet kristent. Lovverket og den etiske tenkning har i stor grad vært formet av kristendommen. Det fantes langt på vei en kristen konsensus i befolkningen, selv om ikke alle levde i overensstemmelse med kristen tro. Det kristne paradigme var det rådende.

I nyere tid har denne utviklingen etter hvert blitt mer og mer reversert av en humanisme som ekskluderer Gud. Særlig er det slik på det politiske topplan og i media - hvor en ideologisk agenda ofte kan registreres. I folkedypet derimot er nok mye mer av den kristne arven bevart.

Kuliminasjonen av denne utviklingen bort fra kristen tro og tenkning står nok foreløpig den nye ekteskapsloven for. Det politiske toppsjikt har, i stor grad med støtte fra media, omdefinert ekteskapet fra det dette begrepet har stått for i årtusener, til noe annet - en slags kameratskapspakt uansett kjønn. Det mest sørgelige er hvordan barna er dratt inn i dette sosiale eksperiment. Paradoksalt nok sa det sekulære Frankrike nei til en slik lov, nettopp av hensyn til barna!

Tros- og ytringsfriheten
Tros- og ytringsfrihet er helt sentrale verdier. Historisk sett har ikke alltid den "kristne" øvrighet forstått det. I ateismens navn er også noen av de groveste brudd på nettopp disse verdier begått, som for eksempel i Sovjetunionen og Kina.
Utviklingen nå bør følges med årvåkenhet. Det har fra høyt politisk nivå vært slått an toner som har truet tros- og ytringsfriheten. Det har å gjøre med forventning derfra om å tale "politisk korrekt" når det gjelder homofili og den nye ekteskapsloven - og med ansettelsesforhold i frivillige kristne organisasjoner, skoler og menigheter å gjøre. Det er behov for å kjempe for den organisasjonsfrihet som hører sammen med tros- og ytringsfriheten.

Ikke samfunnsengasjement?
Det finnes en type kristen tenkning som synes å si at vi kristne bare skal konsentrere oss om evangeliets forkynnelse og ikke gå inn i debatten om samfunnsspørsmål eller politiske saker. Men om man skal følge en slik linje, vil den kristne tro lett bli marginalisert og privatisert. Motstandere av kristendommen vil gjerne at det skal skje.
I en forstand engasjerte ikke de første kristne seg politisk. De forkynte evangeliet. Men dette fikk ganske snart politiske konsekvenser. De insisterte på å lyde Gud mer enn mennesker, og de nektet å anerkjenne keiseren som gud.
Man kan peke på at de første kristne ikke satte i gang en kampanje mot slaveri for eksempel. Det var taktisk klokt, for det hadde nok ikke ført frem i den situasjonen de kristne da befant seg. Men i sak bekjempet det kristne budskapet slaveriet.
Århundreder senere, derimot, hadde kirken en helt annen posisjon i samfunnet. Derfor gjorde Wilberforce og David Livingstone det eneste rette da de stilte seg i spissen i kampen mot slaveriet. Heldigvis fantes det kristne som dem som så sitt ansvar her.

På lignende måte ville det vært unnfallende ikke å kjempe mot den kjønnsnøytrale ekteskapsloven. Våre barn og barnebarn bør med rette kunne spørre hva vi gjorde for å prøve å stoppe den. For konsekvensene av den er store. I den offentlige skolen skal det i lærebøkene nå stå at ekteskap like gjerne kan være mellom mann og mann eller kvinne og kvinne, som mellom mann og kvinne. Noen har to mødre, noen har to fedre, noen mor og far. Det ene er like normalt som det andre, skal det hete. Med en slik ideologi skal folket preges. Og noen barn skal, med loven i hånd, gis en mor og en mor - i stedet for en mor og en far. Ikke før de er 18 år kan de få vite hvem som er deres biologiske far. Hva vil disse barnas reaksjon bli på det?