Mitt foto
Navn:

Øyvind Gaarder Andersen er lektor ved Høyskolen for ledelse og teologi på Stabekk, som nettopp er opprettet av baptistene og pinsebevegelsen. Han underviser også ved Hedmarktoppen og Sandvik Folkehøyskole. Andersen er født i Bergen og vokste opp der. Pinsekirken Tabernaklet var hans åndelige hjem. I 1979 ble han cand.theol. ved Menighetsfakultetet. De senere år har han reist en god del som forkynner til ulike land, spesielt til Russland og Afrika. Andersen har skrevet flere bøker. Den siste, som kom ut i juni er "Våg å tenke - våg å tro!", en bok om trosforsvar. Dessuten er Andersen daglig leder i stiftelsen Global Misjon.

torsdag, juli 24, 2008

De første kristnes tid - og vår egen, del II
Noen utdypninger og presiseringer

Den 15.07 skrev jeg en artikkel med overskriften De første kristnes tid - og vår egen. (Se nedenfor.) På bakgrunn av kommentarer til artikkelen vil jeg komme med noen utdypninger og presiseringer av det jeg skrev.
Hensikten med artikkelen var først og fremst å oppmuntre kristne - etter at den nye ekteskapsloven nå er vedtatt, med den skuffelsen mange opplever på grunn av det. Derfor trakk jeg paralleller mellom den første kristne tid og vår egen. Kristendommens situasjon var ikke noe lettere da. Tvert imot! Likevel gikk kristendommen frem på en meget sterk måte.

Vi som lever i det 21.århundre skal la oss oppmuntre av det, og lære av de første kristne. Det som var nøkkelen for dem, bør også være det for oss - nemlig den ånd og kraft som preget dem, og de tegn og under som fulgte deres forkynnelse og vitnesbyrd. Sammen med dette hørte deres villighet til å lide for sin tro.

Nå betyr ikke det jeg nå skriver at kristendommen globalt sett er på tilbakegang. I store deler av verden går den kristne tro tvert imot frem som aldri før. Kristendommens tyngdepunkt er flyttet til den såkalte tredje verden. Det er her i vårt hjørne av verden at situasjonen er annerledes. Men det bør vi kristne se på som en positiv mulighet og utfordring.
Samtidig er det store lyspunkt også i Norge og Vest-Europa. Tusenvis av ungdommer samles på kristne møter og konferanser. (Media er gjerne ikke så interessert i det.) Og mange av den unge generasjonen går ut og vitner om sin tro med en forbilledlig frimodighet.

Når var Norge kristent?
Norge er ikke lenger et kristent land, skrev jeg i forrige artikkel. Da reises spørsmålet: Når var Norge kristent? Svaret avhenger selvsagt av hva man mener med "kristent". Kristningen av Norge var en langsom, og aldri avsluttet prosess - en prosess også med mange feiltrinn. Men det kan ikke være noen tvil om at over tid ble folks tankegang og landets lover endret i positiv retning under påvirkning av det kristne menneskesyn.
En av de sterkeste bidragsyterne til kristningen av Norge var Hans Nielsen Hauge. Enkelt og rakt på sak forkynte han evangeliet. Det lot den "kristne" myndighet ham lide for. Men den vekkelsen som oppstod i kjølvannet av hans virke, førte til en samfunnsreformasjon som løftet landet både økonomisk og politisk. De friheter og menneskeretter som ble nedfelt i grunnloven av 1814, bidro Hauge på en viktig måte til. Og denne prosessen fortsatte utover på 1800-tallet, selv om det for eksempel tok tid å få fjernet diskrimineringen av "dissentere".

En viss konflikt mellom vekkelseskristendom og "offisiell" kristendom har det imidlertid ofte vært en tendens til. Det sees i forbindelse med Hauge-vekkelsen eller den læstadianske vekkelsen i nord. Filmen om opprøret i Kautokeino gir et meget berettiget positivt bilde av den læstadianske vekkelsen på 1800-tallet, selv om den ikke i alle deler er historisk korrekt og tegner litt for mye i svart-hvitt.

Avkristningen av Norge
Norge har aldri vært fullt ut kristnet, bare delvis. Når jeg sier delvis, tenker jeg på flere ting. For det første skal selvsagt ingen tvinges eller presses til å bli kristne. Trosfrihet og ikke-diskriminering hører på en grunnleggende måte med til det kristne skapelses- og menneskesyn. For det annet har den "kristne" øvrighet mange ganger hatt en praksis som ikke har vært i tråd med hva Det nye testamentet sier.
På tross av dette, og mere til, har Norge vært såpass preget av den kristne tro at det har vært berettiget å kalle landet kristent. Lovverket og den etiske tenkning har i stor grad vært formet av kristendommen. Det fantes langt på vei en kristen konsensus i befolkningen, selv om ikke alle levde i overensstemmelse med kristen tro. Det kristne paradigme var det rådende.

I nyere tid har denne utviklingen etter hvert blitt mer og mer reversert av en humanisme som ekskluderer Gud. Særlig er det slik på det politiske topplan og i media - hvor en ideologisk agenda ofte kan registreres. I folkedypet derimot er nok mye mer av den kristne arven bevart.

Kuliminasjonen av denne utviklingen bort fra kristen tro og tenkning står nok foreløpig den nye ekteskapsloven for. Det politiske toppsjikt har, i stor grad med støtte fra media, omdefinert ekteskapet fra det dette begrepet har stått for i årtusener, til noe annet - en slags kameratskapspakt uansett kjønn. Det mest sørgelige er hvordan barna er dratt inn i dette sosiale eksperiment. Paradoksalt nok sa det sekulære Frankrike nei til en slik lov, nettopp av hensyn til barna!

Tros- og ytringsfriheten
Tros- og ytringsfrihet er helt sentrale verdier. Historisk sett har ikke alltid den "kristne" øvrighet forstått det. I ateismens navn er også noen av de groveste brudd på nettopp disse verdier begått, som for eksempel i Sovjetunionen og Kina.
Utviklingen nå bør følges med årvåkenhet. Det har fra høyt politisk nivå vært slått an toner som har truet tros- og ytringsfriheten. Det har å gjøre med forventning derfra om å tale "politisk korrekt" når det gjelder homofili og den nye ekteskapsloven - og med ansettelsesforhold i frivillige kristne organisasjoner, skoler og menigheter å gjøre. Det er behov for å kjempe for den organisasjonsfrihet som hører sammen med tros- og ytringsfriheten.

Ikke samfunnsengasjement?
Det finnes en type kristen tenkning som synes å si at vi kristne bare skal konsentrere oss om evangeliets forkynnelse og ikke gå inn i debatten om samfunnsspørsmål eller politiske saker. Men om man skal følge en slik linje, vil den kristne tro lett bli marginalisert og privatisert. Motstandere av kristendommen vil gjerne at det skal skje.
I en forstand engasjerte ikke de første kristne seg politisk. De forkynte evangeliet. Men dette fikk ganske snart politiske konsekvenser. De insisterte på å lyde Gud mer enn mennesker, og de nektet å anerkjenne keiseren som gud.
Man kan peke på at de første kristne ikke satte i gang en kampanje mot slaveri for eksempel. Det var taktisk klokt, for det hadde nok ikke ført frem i den situasjonen de kristne da befant seg. Men i sak bekjempet det kristne budskapet slaveriet.
Århundreder senere, derimot, hadde kirken en helt annen posisjon i samfunnet. Derfor gjorde Wilberforce og David Livingstone det eneste rette da de stilte seg i spissen i kampen mot slaveriet. Heldigvis fantes det kristne som dem som så sitt ansvar her.

På lignende måte ville det vært unnfallende ikke å kjempe mot den kjønnsnøytrale ekteskapsloven. Våre barn og barnebarn bør med rette kunne spørre hva vi gjorde for å prøve å stoppe den. For konsekvensene av den er store. I den offentlige skolen skal det i lærebøkene nå stå at ekteskap like gjerne kan være mellom mann og mann eller kvinne og kvinne, som mellom mann og kvinne. Noen har to mødre, noen har to fedre, noen mor og far. Det ene er like normalt som det andre, skal det hete. Med en slik ideologi skal folket preges. Og noen barn skal, med loven i hånd, gis en mor og en mor - i stedet for en mor og en far. Ikke før de er 18 år kan de få vite hvem som er deres biologiske far. Hva vil disse barnas reaksjon bli på det?

23 Comments:

Anonymous DaGoo said...

Et godt og leseverdig innlegg av ØGA. Dog vil jeg reservere meg litt mot formuleringene som gjøres om det kristne samfunnsengasjement. ØGA skriver: "Det finnes en type kristen tenkning som synes å si at vi kristne bare skal konsentrere oss om evangeliets forkynnelse og ikke gå inn i debatten om samfunnsspørsmål eller politiske saker."

Ikke uventet blir det problemer med å vise til organiserte protester mot det hedenske romerstyret de første kristne levde under. Selv er jeg for at kristne som INDIVIDER bør ha et sterkt politisk engasjement, og på den måten påvirke de politiske beslutninger. Husker jeg ikke feil, argumenterte avdøde Kåre Kristiansen en gang for at KrF egentlig ikke burde vært stiftet, da de kristne burde engasjere seg i det politiske partiet som var mest sammenfallende med sitt eget syn, og på den måten ha kristen innflytelse i vanlige sekulære partier.

Selv er jeg av den oppfatning at vår lovgivning er et resultat av synspunktene på rett og galt i befolkningen. Med andre ord, det er gjennom en folkevekkelse, ikke agitasjoner overfor folkevalgte, at vi best kan påvirke våre lovvedtak.

Hvis kristne hadde brukt samme energi og iver i forbønn for landet som endel bruker til demonstrasjoner, så ville en slik folkevekkelse kunne framskyndes, som igjen ville gi oss representanter i både riks- og lokalstyrer som fattet vedtak i hva vi opplever som Guds forordninger for liv og samfunn for mennesket.

Dessuten mottar våre representanter såpass mye hat-mail fra folk som utgir seg for å være kristne, noe som igjen bare skaper ytterligere forakt for den betydelige gruppen i landet som ønsker å leve et stille og gudfryktig liv.

Historien forteller oss at vi har tapt på omtrent alle punkter i nyere historie. Vi kjempet mot fri abort - og tapte. Vi kjempet mot pornografi - og tapte. Vi kjempet mot fjerning av kristendomsundervisning i skolen - og tapte. Og vi kjempet mot den nye ekteskapsloven - og tapte. Og har vi ikke tapt, har vi måttet inngå kompromisser.

Det var evangeliets forkynnelse som til syvende og sist gjorde slutt på det hedenske romerske styret, og disse prinsipper har ikke forandret seg på 2000 år.

12:11 p.m.  
Anonymous Anonym said...

"En av de sterkeste bidragsyterne til kristningen av Norge var Hans Nielsen Hauge..."

Ehmm.. man må vel gå lenger tilbake for å finne enda større bidragsytere - som tross alt fikk nordmenn til å vende seg fra norrøn mytologi til den levende Gud.

Det er faktisk ikke slik at kristendommen først ble oppfunnet på 1500-tallet. Det blir i så fall et for snevert og sekteristisk syn på historien...

mvh
rootsman :-)

12:56 p.m.  
Anonymous Teo & Tao said...

OK, jeg ser at Andersen ikke ønsker - eller klarer - å peke på et tiår i historien siden 1030 som er å foretrekke fremfor vår egen tid.

Av dette kan jeg vel slutte at påstanden om at det var bedre før, simpelthen ikke er sann, og at denne angivelig komparative oppstilling av "før" (kristen) og "nå" (avkristnet) er reinspikka, tom retorikk, skreddersydd for å bekrefte en bestemt virkelighetsforståelse som allerede kjennetegner Andersens kjernepublikum.

Samtidig ser jeg at Andersen modererer seg og særlig distanserer seg fra mye av det som bærerer etiketten "kristent". Jeg forstår nå at kirken som makt- og samfunnsinstitusjon ikke representerer det som er "kristent" etter Andersens syn på historien. Tvert om, det sanne kristne er gjenstand for en prosess som drives fram av "uoffisielle" vekkelsespredikanter som Hauge etc.

Men da melder jo spørsmålet seg straks: Hvis det som gjør landet "kristent" ikke er representert ved det offisielle islaget av kristendom og kirke, hvorfor er det da en LOV som mer enn noe annet representerer avkristningen?

Andersen må nesten bestemme seg, synes jeg. Hvis forfatning, styresett og lovverk har representert det "kristne" i Norge, får han nesten ta medansvar for overgrepene mot dissentere og samer også.

Hvis det derimot er den "private", uoffsielle åndelighet og tro som representerer det "kristne", blir det meningsløst å utpeke en lovbestemmelse som avkristningens mest betydningsfulle brohode.

Hilsen Teo & Tao

12:46 a.m.  
Anonymous teo & tao said...

Jeg har lyst til å si noe mer også, om ideen om at kristne skal engasjere seg i politiske spørsmål.

Hvordan ser Andersen for seg at man skal håndtere mennesker som er politisk uenige med toneangivende kristne røster, men som deler troen på Jesus Kristus som herre og frelser?

Mener virkelig Andersen at en sann kristen tro automatisk leder til politisk konsensus?

I så fall kan han gå hele veien, synes jeg, og erklære fortapelsen over alle som måtte innta andre politiske posisjoner enn dem som autoriseres av kristne ledere, som ham selv.

Eller: Hvis det likevel ikke er politiske standpunkter som skiller frelste fra ufrelste, hvordan i all verden kan Andersen våge å erklære bestemte politiske saker og oppfatninger som særlig "kristne"?

1:02 a.m.  
Anonymous Anonym said...

øyvind, det faller myyye oksedritt ut av deg.

12:03 a.m.  
Blogger Øyvind Gaarder Andersen said...

Ser at det har kommet noen kommentarer - de fleste av dem seriöse.
Skal kommentere ytterligere når jeg er tilbake etter ferie.

3:29 p.m.  
Anonymous Anonym said...

Det står i Bibelen at "du skal ikke ligge med en mann slik som du ligger med en kvinne"

Denne setningen har man hengt seg opp i. Da anbefaler jeg leserne å lese 3. mos kap 3. Der står det utførlig om hvordan man skal gå fram hvis man får hudsykdommer her og der. I et senere kapittel står det om hudsykdommer...

Dere som er så fromme og bokstavtro..., hvorfor oppsøker dere ikke nærmeste menighetskontor når håret faller av? Hvorfor får dere ikke sognepresten til å fjerne soppangrep på huset?

Jeg setter ikke noe på spissen. Hvis dere synes jeg tar ting ut av sammenhengen, har dere helt rett. Og det gjør dere også. Det er nettopp derfor det er urimelig å se på Bibelen som Guds Ord ord for ord.

Hvor mange av dere har bevis for at Bibelen ikke inneholder feil, utelatelser osv.? Dere har Bibelen, javel..., men noe annet?
Kan man bevise noe utfra seg selv??

8:24 p.m.  
Anonymous Anonym said...

RETTELSE:

3. mos 13, ikke kap 3 i innlegget ovenfor!!!

8:25 p.m.  
Anonymous Anonym said...

og ett eksempel til. I 2. mos 21,23-25 står det:

"Men skjer det en ulykke, skal du bøte liv for liv, øye for øye, tann for tann, hånd for hånd, fot for fot, brannsår for brannsår, sår for sår, skramme for skramme"

I Matt 5, 38-39 står det:

"Dere har hørt det er sagt: Øye for øye og tann for tann. Men jeg sier dere: Sett dere ikke mot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til"

Bergprekenen og det å vende det andre kinnet til er en av grunnpilarene i kristendommen. I bergprekenen opphever altså Jesus dette med øye for øye, tann for tann, nøyaktig slik det står i 2. mosebok. Med andre ord er ikke Bibelen ett hundre prosent konsistent, uten selvmotsigelser.

Jesus sier vi skal gjenggjelde ondt med godt, og hva med 2. mos 21, 7-10 står det:

"Når en mann selger sin datter som trellkvinne, skal hun ikke gis fri som trellene. Hvis hennes herre har bestemt henne for seg selv, men ikke liker henne, skal han la henne kjøpes fri. Han har ikke rett til å selge henne til utlendinger, siden han har vært troløs mot henne. Men har han bestemt henne for sin sønn, skal han gi henne samme rett som døtre har. Får sønnen enda en kone, skal han ikke la den første mangle mat, klær eller ekteskapelig omgang."

Det er vel ingen grunn til å tro at Jesus ville hatt noe til overs for dette? Å selge sin datter? Bigami?

Både Matteus og Markus skriver i sine evangelier om Guds bud versus menneskebud. Det er det som kommer ut av et menneske (det vi sier) som gjr det urent, ikke det som kommer inn. Også dette er en opphevelse av en del av de budene og forskriftene fariseerne holdt seg til den gang, og som jødene fortsatt holder i hevd.

Er det da noen grunn til å tro at Jesus ville fordømt to menn eller to kvinner som blir glade i hverandre og er snille og gode med hveandre, akkurat som ektefolk. De gjør jo ingen katt fortred.

9:34 a.m.  
Anonymous Anonym said...

Det er de religiøse som står for det aller meste av ondskapen i verden, den verste av den verste. At det fortsatt finnes religiøse, homofobe krek her i landet, er i dag heldigvis bare en morsom kuriositet. De religiøse er trygt parkert på sidelinjen, og der skal de få bli. At mange av de religiøse har blod på hendene, håper jeg at de en gang blir stilt til ansvar for. De har mye på samvittigheten, disse ondskapsfulle menneskene.

3:29 p.m.  
Blogger Are Karlsen said...

Jeg synes Teo og Tao har interessante analyser.

Det er også interessant å legge merke til at (min gode venn) Øyvind G. Andersen legger avgjørende vekt på Hans Nielsens Hauges (HNH) betydning for det "kristne Norge". Hva jeg i den forbindelse finner særlig interessesant er at den epokegjørende HNH-vekkelsen kom samtidig med en rekke "frigjøringer" innen religion, samfunnliv og politikk. Paralellt med HNH vokste det pluralistiske og sekulære Norge fram.

Jeg liker å tro at sann kristendom faktisk fører til demokrati, pluralisme og sekularisme. Med tanke på kristendommens "mittt rike er ikke av denne verden"-natur, forstår jeg ikke kristnes vektlegging på Norges lover for kristendommens stilling her i landet. Jeg følger dagoos resonnement: Det er ikke de folkevalgte som skal være vår primære mågruppe for å bevare Norge kristent. Det må være folket som er vår målgruppe!

Uansett, et samfunn som er preget av kristne verdier, må respektere menneskets rett til egne og frie valg. Dersom folk velger å leve i samkjønnet partnerskap, kan det ikke være vår oppgave å hindre at de gjør dette på en anstendig måte regulert ved lov. Men som kristen, vil jeg se det som en oppgave å hjelpe mennesker til å leve etter Guds vilje, - men ikke gjennom lovverket. Det må skje gjennom det oppdraget vi som kristne har fått i verden.

Arrestér gjerne mine argumenter og slutninger!

(Øyvind - har du fortsatt ferie?)

10:22 p.m.  
Anonymous Anonym said...

Kansje en seriøs blogg dette.Som jeg ikke forstår men, intresangt og se hvordan de tenkes og skapes virkelighetsoppfatninger.
En seriøst useriøs avis som den er knyttet opp til.
Avisen Idag representerer det farlige dummhet.

9:22 a.m.  
Anonymous Anonym said...

http://www.aftenposten.no/fakta/innsikt/article2635978.ece

9:47 a.m.  
Anonymous Anonym said...

Grunnloven sier at "Bibelen er Guds ord" og at den evangeliske lutherske lære er kongeriket- Norges religion.
Så la oss som brødre saman bu, som kristne det lar seg søma!

8:52 p.m.  
Anonymous Anonym said...

Den anonyme sier:

"Grunnloven sier at "Bibelen er Guds ord" "

Nei, det gjør ikke Grunnloven.

9:12 p.m.  
Blogger Øyvind Gaarder Andersen said...

Hei Are Karlsen!

Takk for ditt innlegg! Jeg tror jeg vil begynne med å si litt om det du skriver - får å få fulgt opp kommentarene til denne artikkelen på bloggen.

(Jeg ligger etter her, er jeg klar over. Av forskjellige grunner - blant annet utenlandsreiser, også etter ferien - har jeg hatt begrenset kapasitet til å følge opp.)

Som deg tror jeg at sann kristendom fører til demokrati og pluralisme. "Tvang til tro, er dårers tale," heter det.
Derfor er det primært gjennom forkynnelse - i ulike media - at folket skal vinnes. Hans Nielsen Hauge er et sterkt eksempel på det.

Samtidig må vi ha lover for å beskytte folk mot overgrep. Ellers får vi anarki og den sterkestes rett. Det tror jeg vi alle er enige i.
Lover har også en viktig signalgivende betydning, de påvirker folks oppfatning av hva som er rett og galt.

Nå er det ekteskapslovgivningen som danner utgangspunktet for denne og forrige artikkel.
Da er det interessant å merke seg at det sekulære Frankrike sa nei til en kjønnsnøytral ekteskapslov blant annet på grunn av lovgivningens symbolske kraft. Loven bør ikke endres annet enn med "skjelvende hånd", det vil si med stor grad av forsiktighet.
Videre sa Franrike nei fordi barnas rettigheter bør stå i sentrum. Man må ikke gjøre et ønske om å få barn til en rettighet til å få barn. Det er sentralt for ekteskapet å få barn, derfor gikk man imot en endring av ekteskapsloven slik at likekjønnede par skulle få ekteskapelig status.

Franske domstoler anser det ikke som diskriminering å behandle heteroseksuelle og likekjønnede par ulikt, gitt den biologisk betingede evnen heteroseksuelle par har til å unnfange barn. Barn skal tas imot i sosialt aksepterte former for familie, ikke utsettes for en instrumentalisering for at nye familiekonstellasjoner skal oppnå anerkjennelse, sies det.
(Se min blogg den 13.febr. 2008.)

Samtidig som vi skal vinne folket for Kristus gjennom forkynnelsen, og det er det primære - kommer vi til forhold som har så stor betydning at lovgivning må beskytte mot destruktive følger. Ekteskapet, med mor-far-barn-relasjonen, er en grunncelle i samfunnet, og ikke minst for barna helt fundamentalt.
Hvilke følger vil det sosiale eksperiment som den nye ekteskapsloven er, få på sikt? Det å definere bort den unike, biologisk betingede, relasjonen med innføring av en annen ideologi, og å gi denne ideologi en lovs signalgivende, symbolske kraft? Denne ideologi er nå den politisk korrekte i Norge. Det er den barna i barnehager og skoler skal læres opp til å tenke i overensstemmelse med.
Og et visst antall barn skal fødes til det å ha to mødre eller to fedre. Og det skal være like optimalt som å ha en mor og en far.

Skadevirkningene av dette tror jeg, og mange med meg, er så store at det var riktig å engasjere seg samfunnsmessig og politisk for å prøve å forhindre at loven ble innført.
Det kan dras en parallell til Wilberforces og David Livingstones kamp mot slaveriet (mutatis mutandi - uten sammenligning for øvrig). Det var rett å engasjere seg også samfunnsmessig og politisk i saken.

Kommer tilbake til andre kommentarer senere.

9:29 p.m.  
Blogger Are Karlsen said...

Takk for svaret, Øyvind! Det fine med nye Blogger - i forhold til mange andre bloggesystemer, er at man får beskjed om andres kommentarer via epost, om man ønsker. Da er det helt greit med langsomme dialoger.

Det er interessant at sekulære Frankrike kunne ha (formodentlig) en nøktern debatt rundt ekteskap og barns behov, i motsetning til Norge. Hva gjør at Norge blir så polarisert så snart kristenfolket kommer med sine argumenter?

Det får meg til å tenke på forfatteren Jostein Gaarder (?), som kom med en irrasjonell pamflett mot Israel for et par år siden. Og så gav han denne begrunnelsen: Det var ikke først og fremst jødene han ville ramme, men deres støttespillere i norske bedehus!

Mitt poeng: Kan de kristnes maktiver i det norske samfunnet virke kontraproduktivt? Hvorfor reagerer så mange i Norge instinktivt negativt på alt kristne står for?

Gjør kristne som søker makt i kristendommens navn (jfr. KrF), kristendommen en stor bjørnetjeneste?

Antageligvis kunne franske politkere begrunne sitt standpunkt om å ikke likestille heterofile og homofile samliv, rent rasjonelt. Eller brukte man Bibel og kristne tradisjoner som begrunnelse? Neppe.

Min ryggmargsrefleks er sterkt negativ til enkjønnede ekteskap med rett til adopsjon og kunstig befruktning. Og jeg er skeptisk til de krefter som ubekymret går inn for å både tillate og lovfeste slikt. Men jeg tror at for å nå fram med mitt standpunkt, må begrunnelsen være sekulær og rasjonell, ikke religiøs (bibelsk) eller følelsesmessig.

Skal jeg ti stille dersom jeg har et standpunkt som kun er bibelsk begrunnet (et "jeg-mener-noe-fordi-det-står-i-Bibelen, men-jeg-forstår- ikke-hvorfor"-standpunkt)? Nei, ikke nødvendigvis. Men jeg mener likevel det ville være meningsløst å danne et politisk parti på det grunnlaget.

Jeg mener at et samfunn som har rasjonelt begrunnede lover, er et bedre samfunn enn det som har religiøst begrunnede lover. Eksempel: 1. Europa for et par hundre år siden, med en kristen enhetskultur som forfulgte dissentere, (og som ga begrunnelsen til det sekulære amerikanske lovverket med et skarpt skille mellom stat og religion, noe som i dag paradoksalt nok kristne høyrekrefter i USA forsøker å endre slik at USA skal framstå som en kristen nasjon). 2. Dagens totalitære, muslimske nasjoner.

Altså: Kristnes maktambisjoner på kristendommens vegne, er kontraproduktiv. Og står dessuten i strid med sentrale kristne verdier.

Derfor funker det ikke.

10:52 p.m.  
Blogger Øyvind Gaarder Andersen said...

En oppfølging:

Beklager sen oppfølging av kommentarer. Det skyldes blant annet reiser, og den siste måneden sykehusopphold og rekonovalesent-tid pga en kraftig infeksjon som var gått i blodet, og som krevde intravenøs behandling på sykehus.

Vel, hei Are Karlsen! Takk for dine bidrag!
En liten refleksjon, i forlengelsen av det som er sagt:

Det kan sies mye om i hvilken grad kristne utelukkende, i snever forstand, skal konsentrere seg om evangeliet forkynnelse. Men interessant å merke seg at i dagens Nepal står de kristne sterkt fordi de engasjerte seg i kampen for demokrati.
Dr. Kali B. Rokaya forteller at i april 2006 gikk store skarer av mennesker ut i gatene og krevde demokrati. Etter nitten dager seiret de. Midt i folkehavet gikk også kristne med bannere høyt hevet. Samtidig forteller han at en viktig grunn til at folk blir kristne i Nepal er helbredelsene som skjer. "De kristne ber, de syke blir helbredet - og folk kommer til tro."
(Dagen 07.11.08, s. 12-13.)

Noe lignende gjelder vekkelsen i Korea. Visst er det først og fremst bønn og faste, tegn og under og de kristne som vitner som forklarer vekkelsen.
Men de kristnes samfunnsengasjement var også viktig. Da Korea ble okkupert av Japan, stod de kristne i forgrunnen i den ikke-voldelige motstandkampen. De kristne var blant lederne i en stor protestmarsj i 1919. Da japanerne etter dette slo hardt ned på kirken, ble de kristne helter i den vanlige koreaners øyne. Dette var viktig i denne tidlige fasen av vekkelsen i Korea.

Og til teo & tao:
Jeg synes det blir en feilaktig problemstilling å spørre etter et bestemt tiår som skulle være det mest kristne i vår historie. Historiske forhold er kompliserte, og det er pluss og minus ved ulike perioder.
Likevel må det kunne sies at, generelt betraktet, har Norge vært preget av en kristen tenkning og en kristen konsensus. Ulike faktorer har bidratt til dette, blant annet store vekkelser - som Hauge-vekkelsen, og vekkelser som senere fulgte i denne vekkelsens spor.
At Norge i de senere tiår, gjennom media og offisielle myndighetsinstanser, mer og mer er blitt preget av en anti-kristen humanistisk ideologi er åpenbart. Kuliminasjonen på dette er så langt innføringen av den nye ekteskapsloven, med den omdefinering av ekteskapet den innebærer.
Interessant å merke seg forresten at i California ble ved folkeavstemning den 4. nov. en "same sex" ekteskapslov avskaffet (som liberale dommere i San Franscico hadde innført). Ekteskap er mellom mann og kvinne. Blant annet Florida vedtok det samme den 4. nov.

Ellers mener jeg at kristendommen historisk sett verken bare er representert ved "uoffisielle" vekkelser eller offisiell kirkelighet.
Det er snakk om et både - og, hvor hvert enkelt tilfelle må vurderes for seg.

Kristne kan ha ulike politiske standpunkt. Ofte er det snakk om å ha samme mål, men tenke ulikt om hvordan man skal gå frem for å nå dit.
Men blant annet synet på ekteskapet er ikke et "nøytalt" politisk standpunkt. Det har å gjøre med fundamentale bibelske sannheter, ordninger skapt av Gud, og hva som er synd og ikke synd å gjøre.

Og til deg "anonym" som trekker frem ulike eksempler fra Moseloven på bud som ikke gjelder lenger:

Hele Bibelen må leses i sin sammenheng. GT må leses i lys av NT. Men da blir det klart at det fundamentale at vi er skapt i Guds bilde til mann og kvinne ikke er opphevet av Jesus (1 Mos 1,28).

Det var selvsagt på Jesu tid at homofile forhold var utenkelig. Jesus sa heller ikke noe annet. På andre områder imøtegikk han derimot oppfatninger folk hadde ut fra Moseloven. "Det er sagt til de gamle, men jeg sier dere.." (Matt 5,21fg.)
Og tankegangen om skilsmisse i Moseloven imøtegikk han også (Matt 19,7-9).
Homofile forhold har Jesus derimot aldri godkjent. Ekteskapet er mellom mann og kvinne, sier han.

10:24 p.m.  
Anonymous Teo og tao said...

Men hvis homofile forhold var utenkelige på Jesu tid, hvordan kan da Jesus ha hatt noen mening om dem?

Ellers forstår jeg deg slik at konsekvensen blir fortapelsen for kristne som skulle være uenige med deg i synet på ekteskapsloven.

Du må gjerne protestere. Eller la være.

11:20 p.m.  
Anonymous teo og tao said...

For øvrig: Å "lese hele bibelen i sin sammenheng" er bare en mulighet av flere. Det tror jeg du vet, siden du er teolog. Ideen om at bibelen kommenterer seg selv og bekrefter seg selv i en fullkommen, guddommelig harmoni, henger sammen med bestemte bibelsyn.

Dermed står vi tilbake med spørsmålet om det egentlig er bibelsynet som konstituerer sanne kristne.

I så fall synes jeg man skal si det.

11:42 p.m.  
Blogger Are Karlsen said...

Øyvind,

Godt at du er tilbake etter sykdommen!

Jeg mener ikke at kristne skal utelukkende konsentrere seg om evangeliets forkynnelse. Kristne må gjerne engasjere seg i politikk, næringsliv og kultur. Men det må ikke skje på kirkens vegne, som et forsøk på å gi kirken en maktbase.

Jeg mener at kirken historisk har hatt et feil forhold til makt og misbrukt makt i Guds navn. Jeg er redd vi fortsetter den feilen når vi danner et "kristent" parti, som attpåtil inngår kompromisser for å beholde makten.

Å utøve politisk makt er selvfølgelig legitimt, og politisk makt og kompromisser hører sammen. Bare ikke på kirkens vegne.

9:30 p.m.  
Anonymous Anonym said...

De største massemorderne på jorden er ikke de religiøse.
Men Mao, Pol pott,Stalin,idi Amin
Hitler.

1:25 p.m.  
Anonymous OAS said...

Hvordan kan Jesus komme og opprykkelsen skje før trengselstiden, NÅR
1. Hans komme er i oppstandelsen
og oppstandelsen er etter antikrist
2. 2: Tess sier først skal frafallet komme og Antikrist åpenbares, før vår samling hos ham.
3.Martyrene i Åpb 6 i trengselen
fremdeles ikke er oppstanden.
4 Joh evang her sier Maria til jesus at oppstandelsen er den siste dag,
5. den siste 7 basun på slutten av trengselen.
6. Åp 3: 10 se grunnteksten, hvor Gud lover å ta vare på de troende i trengselen.

1:51 p.m.  

Legg inn en kommentar

<< Home