De første kristnes tid - og vår egen
Vi lever i et avkristnet land. Norge var en gang på mange måter en kristen nasjon, men er det ikke lenger. På topplan råder en gudløs humanisme, en form for moderne hedenskap. Den nye ekteskapsloven illustrerer dette tydeligere enn noe annet.
Men slik var det også da de første kristne gikk ut, som pionerer, og forkynte evangeliet for første gang.
Man kan fristes til resignasjon og motløshet - nå når den nye ekteskapsloven er vedtatt. Men slike negative tanker og følelser skal vi ikke gi rom. Tvert imot! La oss heller se parallellen mellom den første kristne tid og vår egen! De første kristne forkynte evangeliet i en totalt ikke-kristen verden hvor et virvar av religioner og filosofier konkurrerte om tilhengere.
Det ser vi for eksempel av Apg 17 hvor vi leser at Paulus gikk omkring på torget i Aten og samtalte med dem han traff på. Han drev altså torgevangelisering der. Her støtte han blant annet på epikureiske og stoiske filosofer (Apg 17,17-18).
Epikureerne hadde overtatt filosofen Demokrits atomlære, og hevdet at vi består av atomer som går i oppløsning når vi dør. Det er ikke noe liv etter døden. Gudene er ikke noe å frykte. Det finnes ingen guddommelig plan. Livets mål er nytelse. Det høres ganske moderne ut, gjør det ikke?
Stoikerne var derimot religiøse. De var panteister, dvs. de hadde et syn som sier at verden og det guddommelige sammenfaller. Dette er også utbredte tanker i dag.
Midt inn i dette konglomerat av livssyn forkynte de første kristne Kristus. Det gjorde de i Åndens kraft, med de tegn som fulgte med. Og det overbeviste. Mer og mer gjennomtrengte det kristne budskapet samfunnet.
Den samme utfordring og den samme mulighet har vi i dag! Vi skal forvente å bli fylt av Åndens kraft mer enn noensinne, og forvente at Gud stadfester sitt ord med tegn og under mer enn noen gang tidligere.
Elias tid
Jo mørkere det er, jo klarere sees lyset som skinner. Elias tid illustrerer det. Da satt dronning Jesabel på tronen. Hun var fra Fønikia og ville innføre dyrkelsen av Ba'al som Israels gud i stedet for Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Ikke mange våget åpent å følge Herren.
Men midt under denne mørke tid brukte Gud profeten Elias. Noen av de mektigste åpenbaringer av Guds herlighet, noen av de største undergjerninger i Israels historie, skjedde i denne tiden. Tenk bare på hvordan ilden falt på fjellet Karmel (1 Kong 18)!
Slik er situasjonen for oss i dag også. Vi trenger Åndens kraft, og stadfestelse av forkynnelsen gjennom tegn og under, mer enn noen gang. Det skal vi med frimodighet få utbe oss, for vi vet at nettopp dette er etter Guds vilje. Slik bad de første kristne også.
…gi dine tjenere å forkynne ditt ord med all frimodighet, idet du rekker din hånd ut så helbredelse og tegn og under skjer ved din hellige tjener Jesu navn.
Og da de hadde bedt, skalv stedet der de var samlet. Og de ble alle fylt med Den Hellige Ånd, og de talte Guds ord med frimodighet.
Apg 4,29-31
Vi lever i et avkristnet land. Norge var en gang på mange måter en kristen nasjon, men er det ikke lenger. På topplan råder en gudløs humanisme, en form for moderne hedenskap. Den nye ekteskapsloven illustrerer dette tydeligere enn noe annet.
Men slik var det også da de første kristne gikk ut, som pionerer, og forkynte evangeliet for første gang.
Man kan fristes til resignasjon og motløshet - nå når den nye ekteskapsloven er vedtatt. Men slike negative tanker og følelser skal vi ikke gi rom. Tvert imot! La oss heller se parallellen mellom den første kristne tid og vår egen! De første kristne forkynte evangeliet i en totalt ikke-kristen verden hvor et virvar av religioner og filosofier konkurrerte om tilhengere.
Det ser vi for eksempel av Apg 17 hvor vi leser at Paulus gikk omkring på torget i Aten og samtalte med dem han traff på. Han drev altså torgevangelisering der. Her støtte han blant annet på epikureiske og stoiske filosofer (Apg 17,17-18).
Epikureerne hadde overtatt filosofen Demokrits atomlære, og hevdet at vi består av atomer som går i oppløsning når vi dør. Det er ikke noe liv etter døden. Gudene er ikke noe å frykte. Det finnes ingen guddommelig plan. Livets mål er nytelse. Det høres ganske moderne ut, gjør det ikke?
Stoikerne var derimot religiøse. De var panteister, dvs. de hadde et syn som sier at verden og det guddommelige sammenfaller. Dette er også utbredte tanker i dag.
Midt inn i dette konglomerat av livssyn forkynte de første kristne Kristus. Det gjorde de i Åndens kraft, med de tegn som fulgte med. Og det overbeviste. Mer og mer gjennomtrengte det kristne budskapet samfunnet.
Den samme utfordring og den samme mulighet har vi i dag! Vi skal forvente å bli fylt av Åndens kraft mer enn noensinne, og forvente at Gud stadfester sitt ord med tegn og under mer enn noen gang tidligere.
Elias tid
Jo mørkere det er, jo klarere sees lyset som skinner. Elias tid illustrerer det. Da satt dronning Jesabel på tronen. Hun var fra Fønikia og ville innføre dyrkelsen av Ba'al som Israels gud i stedet for Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Ikke mange våget åpent å følge Herren.
Men midt under denne mørke tid brukte Gud profeten Elias. Noen av de mektigste åpenbaringer av Guds herlighet, noen av de største undergjerninger i Israels historie, skjedde i denne tiden. Tenk bare på hvordan ilden falt på fjellet Karmel (1 Kong 18)!
Slik er situasjonen for oss i dag også. Vi trenger Åndens kraft, og stadfestelse av forkynnelsen gjennom tegn og under, mer enn noen gang. Det skal vi med frimodighet få utbe oss, for vi vet at nettopp dette er etter Guds vilje. Slik bad de første kristne også.
…gi dine tjenere å forkynne ditt ord med all frimodighet, idet du rekker din hånd ut så helbredelse og tegn og under skjer ved din hellige tjener Jesu navn.
Og da de hadde bedt, skalv stedet der de var samlet. Og de ble alle fylt med Den Hellige Ånd, og de talte Guds ord med frimodighet.
Apg 4,29-31
posted by Øyvind Gaarder Andersen | 14:45
9 Comments:
Eg er faktisk heilt samd med deg, Andersen. Ekteskapslova er eit steg på vegen mot eit avkristna, humanistisk samfunn. Og godt er det. Vi treng eit sekulært samfunn som har rom for ymse religionar og livssyn, men som ikkje er styrt av nokon som vil påtvinge andre sin eigen "fasit" på det eventuelle livet etterpå. Det gjeld uansett om vi snakkar om kristendom, islam, humanetikk eller andre. Retten til religion er ein menneskerett - det same er retten til ikkje å ha ein religion.
Såfremt antall kristne ikke gikk dramatisk ned den dagen ekteskapsloven ble vedtatt, så er vel neppe Norge avkristnet.
Slik jeg ser det, hviler ikke evangeliets framgang på noen andre enn oss selv. Markene står hvite til høst, og høstens herre lar seg nok ikke hindre av norske lover og strømninger i tiden. Det er hos oss det stopper.
Når jeg leser og ser hvor respektfullt og klokt Paulus omgås alskens filosofer og avgudsdyrkere i en tid hvor kristne virkelig var forfulgt, så skjønner jeg hvorfor det gikk bedre der enn her hjemme i den kristne syteklubben som naklager alt og alle.
Derfor er det vel heller holdningene vi kristne har til humanetikeres, muslimers, punkeres, nyreligiøses og likegyldiges ve og vel, som avgjør om den kristne tro er på fram- eller tilbakemarsj her i landet.
Jeg tror forøvrig ikke det bare var av det gode i den første kristne tid, at troen på Kristus ble statsreligion. Det var muligens en gedigen tabbe...
Dette er perspektivløst.
Den gangen da Norge var "kristent", brente man hekser på bål, man steriliserte tatere og tvangsassimilerte samer.
Dessuten: Da Norge var "kristent", ble religiøse minoriteter - for eksempel pinsevenner og andre dissentere - undertrykket blant annet gjennom yrkesforbud i skolen.
Dagens "gudløse humanisme" har sitt fundament blant annet i FNs menneskerettserklæring. Den fantes som kjent(?) ikke før 1030. Derfor er sammenlikningen med førkristen tid fullstendig meningsløs.
Dette er tom retorikk som undergraver Andersens håp om å kunne tas alvorlig.
Jeg er fristet til å spørre: Hvis det liksom var bedre før, hvilket tidspunkt i historien ønsker Andersen seg tilbake til? Her skal jeg akseptere svar oppgitt i hele tiår.
Dere kan ikke kreve at kristendommen skal ha større innflytelse enn andelen kristne. Det finnes tross alt en del kristne som ikke er fundamentalister og som har lært ordet "nestekjærlighet".
Mange av dere trykker FrP, Hege Storhaug og andre ekstremister til deres bryst og frykter en muslimsk innvasjon. Hva er dere redde for? Dere er jo like fundamentalistiske selv. Dere tror at Bibelen, ord for ord, er skrevet av Gud - og får tilsynelatende et kick hver gang et tilfeldig bibelvers blir sitert, selv om det er tatt helt ut av sin sammenheng.
Som såkalt hedning mener jeg at kristne må få lov til å utøve sin religion - og ettersom vi har en kristen kulturarv synes jeg at barn skal lære om den, men på en objektiv måte. Mobbing og hets av f.eks. muslimer eller homofile er rasisme, og hører ikke hjemme, selv ikke blant kristne.
Jeg er heterofil og ville satt foten ned hvis noen tvang meg inn i et homofilt ekteskap. Men det er det jo ingen som gjør. Hvorfor skal jeg legge meg oppi at to menn blir glad i hverandre, har sex og bor sammen? Hva er galt i det??
NAturen er ikke sånn, vil du si. Neivel. Men betyr det at det er en synd? Ingen av de involverte, og særlig ikke vi andre, lider noen nød. Hva er da galt? Hvor er fornuften???
Dere trykker Israel til deres hjerte, og lukker øynene for at landet har et digert atomarsenal. Israel torturerer journalister og sepraerer palestiner og jøder - på gunn av rase/religion - på lik linje med Apartheidregimet i Sør-Afrika og Hitlers behandling av jødene
NEI TAKK! Slike folk er jeg glad er i mindretall, også blant de kristne
Takk for kommentarer og innspill!
Jeg har kommentert ved å skrive en bloggartikkel til, en del II. Se 24.07.
Ellers vil jeg si at det å kalle FRP eller Hege Storhaug for ekstremister vel faller på sin egen urimelighet.
ordet ekstremist er relativt. I visse spørsmål er FrP og Storhaug ekstremister. Det betyr selvsagt ikke at de er voldelige eller hva man nå assosierer med ekstremisme.
"Man kan peke på at de første kristne ikke satte i gang en kampanje mot slaveri for eksempel. Det var taktisk klokt, for det hadde nok ikke ført frem i den situasjonen de kristne da befant seg. Men i sak bekjempet det kristne budskapet slaveriet."
Det kanskje var taktisk klokt, ja. men hvorfor eide så mange kristne slaver og treller? en ting er å være stilltiende mot, noe annet aktivt å støtte. Slaveriet har også i de seneste hundreårene vært støttet med utgangspunkt i Bibelen.
Kristne i 1814 innførte jødeparagrafen.
Så Andersen, ditt kristne Norge, vilket hundreår mener du?
Du skriver politikere og media er imot. Her glemmer du akademia. Etterhvert som kunnskapen har økt har behovet av den kristne verdensforståelse minsket og vist seg stadig mindre relevant.
Globalt sett øker kristendommen, men den kommer å minske igjen når 3. verden når vårt utdanningsnivå.
F.eks. i USA så er det ofte de minst utdannede og fattigste som er de sterkeste kristne. Intellektuelle og akademikere ligger steget føre og historien går sin gang.
Det er faktisk mange intellektuelle i Vesten som blir kristne nå for tiden, ikke minst naturvitenskapsfolk som fysikere og andre. Dette skyldes blant annet de senere års forskning
Den tidligere ateisten Alister McGrath er et eksempel. Han tok doktorgrad i molekylær biofysikk, og gikk så over til å studere teologi.
For snart to uker siden satt jeg på seminar om forbønn for syke i USA. Blant foreleserne var spesialister med doktorgrader i psykiatri og genetikk.
Dette er bare eksempler på en trend.
Det har vist seg gang på gang at ulike profetier om kristendommens død har vist seg å være feil.
Legg inn en kommentar
<< Home