Uten Gud - ingen mening
Filosofiprofessor Vigdis Sogne-Møller ved Universitetet i Bergen skrev en kronikk i Aftenposten den 05.09.06. Overskriften er Det uforklarlige selvmordet. Hun forteller om sin sønn, Markus, som tok sitt eget liv da han var 20 år gammel. Som mor har hun kjempet med å forstå hvorfor. Det fantes nemlig ingen tegn som tydet på at noe slikt skulle skje. Jeg føler dypt med henne i sorgen over det som har hendt.
Hvilken mening?
Sogne-Møller skriver i kronikken at det er feil å tro at selvmord alltid skyldes psykisk sykdom. Hun sier: "Mennesket er, etter det jeg vet, det eneste vesen som tar sitt eget liv; mennesket er det eneste vesen som stiller spørsmål om meningen ved sitt eget liv; mennesket er det eneste vesen som har et bevisst forhold til sin egen død."
Hun henviser blant annet til Albert Camus, filosof og nobelprisvinner i litteratur. Han begynner sin bok Myten om Sisyfos på denne måten: "Det finnes bare ett virkelig alvorlig filosofisk problem: selvmordet. Å avgjøre om livet er verd å leve eller ikke, er å besvare filosofiens grunnspørsmål."
Nettprat
Aftenposten arrangerte i etterkant en nettprat hvor ganske mange deltok. Dessuten kom det inn en god del innlegg i kommentarspalten til kronikken.
Slik skriver for eksempel Ingrid fra Oslo: "Jeg takker deg for kronikken din - jeg er filosofistudent på 23 år med utdanning fra Frankrike, hvor jeg fikk et nært forhold til Camus og hans 'Mythe de Sisyphe'. Veldig viktig at selvmord hverken burde mystifiseres eller reduseres til psykologiske forklaringer…"
Og Ole sier: "Hva er meningen med livet? Godt spørsmål i ett sekularisert informasjonssamfunn. Alt vi har gjort blir fort glemt etter vår bortgang. Hva er egentlig vitsen med det hele."
Uten Gud - ingen mening
Jeg er veldig enig med Camus når han sier at spørsmålet om livets mening er det viktigste av alle spørsmål. Men Camus tror ikke på Gud. Mennesket har et brennende begjær etter å få svar på sine dypeste spørsmål, men møtes bare av universets meningsløse taushet. Dermed oppstår følelsen av at tilværelsen er absurd, sier Camus.
Om Gud ikke hadde vært til, ville jeg ha gitt Camus helt rett. Uten Gud finnes det ingen mening med livet. Alt man kan gjøre, hvis Gud ikke skulle finnes, er å prøve å pådytte det meningsløse noen mening. Camus forsøk på løsning var å oppfordre til å være en opprører, og ikke gi etter for meningsløsheten ved å begå selvmord. Men uvilkårlig melder vel spørsmålet seg: Hvorfor det?
Få har uttrykt seg så klart som ateisten og materialisten Monod når det gjelder dette:
Jeg kan se at det ikke er noen kjærlighet og at det ikke er noen mening i den materialistiske vitenskap som jeg tror på... Jeg ønsker å finne mening, men jeg vet at det ikke er noen mening... Den filosofien jeg tror på - nemlig at alt er grunnlagt på tilfeldighet, materie og energi, og at det ikke er noe annet - den frustrerer meg til døde. Men fordi dette er sannheten, må jeg tro det inntil døden." (Sitert fra Den som tenker må tro, A.E. Wilder Smith, Prokla-Media, s.56)
Ja, om alt skulle være et resultat av tilfeldighet, materie og energi, så har Monod rett. Men hvorfor skulle det være slik? Hele tilværelsen roper om noe annet! Hele skaperverket vitner om skaperen!
Intelligent design
Intelligent design står i fokus denne uken gjennom besøket av Paul A. Nelson. Uttrykket intelligent design handler om at det må finnes en skaper bak universet, en Gud. Og de gode nyhetene er at denne Gud har kommet oss i møte i Jesus Kristus.
Leo Tolstoj
Tolstoj regnes som en av verdens største forfattere. I sin bok Skriftemålet forteller han om hvordan han stred med spørsmålet om livets hensikt. Han måtte kjempe med all makt mot å begå selvmord. Livet fant han ingen mening med - på tross av at han var rik, gjorde enorm suksess som forfatter, og var lykkelig gift og hadde en god familie.
Allerede som tenåring hadde han mistet troen på Gud. Og han beskriver på en sterk måte hvordan han først fant mening i tilværelsen da han fant tilbake til troen på Gud.
Filosofiprofessor Vigdis Sogne-Møller ved Universitetet i Bergen skrev en kronikk i Aftenposten den 05.09.06. Overskriften er Det uforklarlige selvmordet. Hun forteller om sin sønn, Markus, som tok sitt eget liv da han var 20 år gammel. Som mor har hun kjempet med å forstå hvorfor. Det fantes nemlig ingen tegn som tydet på at noe slikt skulle skje. Jeg føler dypt med henne i sorgen over det som har hendt.
Hvilken mening?
Sogne-Møller skriver i kronikken at det er feil å tro at selvmord alltid skyldes psykisk sykdom. Hun sier: "Mennesket er, etter det jeg vet, det eneste vesen som tar sitt eget liv; mennesket er det eneste vesen som stiller spørsmål om meningen ved sitt eget liv; mennesket er det eneste vesen som har et bevisst forhold til sin egen død."
Hun henviser blant annet til Albert Camus, filosof og nobelprisvinner i litteratur. Han begynner sin bok Myten om Sisyfos på denne måten: "Det finnes bare ett virkelig alvorlig filosofisk problem: selvmordet. Å avgjøre om livet er verd å leve eller ikke, er å besvare filosofiens grunnspørsmål."
Nettprat
Aftenposten arrangerte i etterkant en nettprat hvor ganske mange deltok. Dessuten kom det inn en god del innlegg i kommentarspalten til kronikken.
Slik skriver for eksempel Ingrid fra Oslo: "Jeg takker deg for kronikken din - jeg er filosofistudent på 23 år med utdanning fra Frankrike, hvor jeg fikk et nært forhold til Camus og hans 'Mythe de Sisyphe'. Veldig viktig at selvmord hverken burde mystifiseres eller reduseres til psykologiske forklaringer…"
Og Ole sier: "Hva er meningen med livet? Godt spørsmål i ett sekularisert informasjonssamfunn. Alt vi har gjort blir fort glemt etter vår bortgang. Hva er egentlig vitsen med det hele."
Uten Gud - ingen mening
Jeg er veldig enig med Camus når han sier at spørsmålet om livets mening er det viktigste av alle spørsmål. Men Camus tror ikke på Gud. Mennesket har et brennende begjær etter å få svar på sine dypeste spørsmål, men møtes bare av universets meningsløse taushet. Dermed oppstår følelsen av at tilværelsen er absurd, sier Camus.
Om Gud ikke hadde vært til, ville jeg ha gitt Camus helt rett. Uten Gud finnes det ingen mening med livet. Alt man kan gjøre, hvis Gud ikke skulle finnes, er å prøve å pådytte det meningsløse noen mening. Camus forsøk på løsning var å oppfordre til å være en opprører, og ikke gi etter for meningsløsheten ved å begå selvmord. Men uvilkårlig melder vel spørsmålet seg: Hvorfor det?
Få har uttrykt seg så klart som ateisten og materialisten Monod når det gjelder dette:
Jeg kan se at det ikke er noen kjærlighet og at det ikke er noen mening i den materialistiske vitenskap som jeg tror på... Jeg ønsker å finne mening, men jeg vet at det ikke er noen mening... Den filosofien jeg tror på - nemlig at alt er grunnlagt på tilfeldighet, materie og energi, og at det ikke er noe annet - den frustrerer meg til døde. Men fordi dette er sannheten, må jeg tro det inntil døden." (Sitert fra Den som tenker må tro, A.E. Wilder Smith, Prokla-Media, s.56)
Ja, om alt skulle være et resultat av tilfeldighet, materie og energi, så har Monod rett. Men hvorfor skulle det være slik? Hele tilværelsen roper om noe annet! Hele skaperverket vitner om skaperen!
Intelligent design
Intelligent design står i fokus denne uken gjennom besøket av Paul A. Nelson. Uttrykket intelligent design handler om at det må finnes en skaper bak universet, en Gud. Og de gode nyhetene er at denne Gud har kommet oss i møte i Jesus Kristus.
Leo Tolstoj
Tolstoj regnes som en av verdens største forfattere. I sin bok Skriftemålet forteller han om hvordan han stred med spørsmålet om livets hensikt. Han måtte kjempe med all makt mot å begå selvmord. Livet fant han ingen mening med - på tross av at han var rik, gjorde enorm suksess som forfatter, og var lykkelig gift og hadde en god familie.
Allerede som tenåring hadde han mistet troen på Gud. Og han beskriver på en sterk måte hvordan han først fant mening i tilværelsen da han fant tilbake til troen på Gud.
posted by Øyvind Gaarder Andersen | 21:30
26 Comments:
Jeg mener det er lite heldig å trekke inn intelligent design i denne sammenhengen. I denne artikkelen likestilles designeren med Gud. Dette står ikke Nelson for selv, noe han presiserte under hans foredrag ved Menighetsfakultetet i går. Nelsons ønske er å utforme en vitenskapelig teori basert på tanken om design (selv om ID-bevegelsen etter mitt skjønn ikke har lyktes i dette).
En person som vurderer å ta sitt eget liv vil uansett ikke finne mening i en (kvasi?)-vitenskapelig teori.
De gode nyhetene om at Gud har kommet oss i møte i Jesus Kristus gir mye mening til mitt liv, men dette budskapet finner man i bibelen og ikke i vitenskapen.
Geir Magne skrev: En person som vurderer å ta sitt eget liv vil uansett ikke finne mening i en (kvasi?)-vitenskapelig teori.
Opplevelsen at Gud har en plan med livet og at universet ikke kun er et tilfeldigt materielt tomrom, hindrer folk fra å gjøre selvmord.
Det er når teorien oppleves som sannhet og reelle idealer, at mennesket får en annen opplevelse på innsiden. Hvorfor ta sitt liv når livet oppleves å ha mening.
Den opplevelsen styres ikke bare av psykologiske og miljømessige faktorer, som sosio- og psyko-bablet lærer oss.
Opplevelsen styres også av overbevisning om mening - overbevisning gjennom rasjonell og sann logisk tenkning.
De som får utviklet en sterk gudsopplevelse føler seg stadig sjeldnere alene.
Jeg er med dere alle dager... sa Jesus.
Det er forskjell på å tro dette som en teori og på å tro det i form av en sterk bevissthet om- og opplevelse av Guds nærvær.
To interessante kommentarer!
Hovedsaken i artikkelen min er spørsmålet om meningen med livet, det spørsmålet som Camus, Monod og Tolstoj hver på sin måte har tatt opp på en så intens måte.
Uten Gud - ingen mening! Hvis jeg ikke hadde trodd på Gud, ville jeg ha uttrykt meg som Monod.
Jeg nevner diskusjonen om intelligent design fordi den berører spørsmålet om alt er et resultat av tilfeldighet, materie og energi - eller om vi er skapt av Gud med mål og mening.
Jeg hadde ikke anledning til å lytte til Paul Nelsons foredrag, men jeg har nå lest referat. Ser at han sier: Intelligent design er ment som et vitenskapelig verktøy, ikke som en metode for å bevise Guds eksistens.
Likevel peker vel talen om intelligent dsign i retning av troen på en skaper, på Gud. Hvilken intelligens er det snakk om, må man spørre?
Her er det Bibelen gir svar! Skaperverket vitner om skaperen, skiver Paulus i Rom 1. Men hvem han er, og hvordan han er, det har Jesus Kristus åpenbaret for oss.
Hm, interessant spørsmål dette her. Har prøvd å hjelpe mennesker gjennom veiledning til å bli kvitt egen selvfordømmelse og dårlig selvbilde. Problemet i møte med ikke-kristne klienter har tydelig vært at det er fryktelig vanskelig å begrunne sin egen betydning og verdi utover den som skapes i relasjoner med andre. Når en så bygger sin selvforståelse og selvrespekt på tilbakemeldinger fra andre mennesker blir en utrolig sårbar for negative møter med mennesker. Nei, roten til lykke ligger nok i relasjonen med Gud og alt den inneholder, selv om man kan oppnå mye mer eller mindre midlertidig lykkefølelse og følelse av hensikt i samspillet med ande mennesker.
Big Man sa: Nei, roten til lykke ligger nok i relasjonen med Gud og alt den inneholder, selv om man kan oppnå mye mer eller mindre midlertidig lykkefølelse og følelse av hensikt i samspillet med ande mennesker.
Relasjonen til Gud er viktig, men samtidig er mennesket skapt til å leve sammen med andre. Dette viser Jesus i Luk 10,27 (i innledningen til "den barmhjertige samaritan"):
"Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv".
Både kjærligheten til Gud og sin neste er viktig for å leve et meningsfylt liv.
Inntelegnt design bare viser at kirkefolket er desperate. Det er ingen vitenskap, emn tro. det finns ingen vitenskapelige data for dette tillet., emn lykke til. Gi oss mer å le av.
Takk Trond for ditt innspill!
Nå vil jeg påstå at evolusjonsteorien også baserer seg på tro: Med det mener jeg at evolusjonsteorien er et paradigme blant flere mulige paradigmer. Begrepet 'paradigme' bruker jeg her i den betydningen det anvendes av Thomas Kuhn i hans for lengst klassiske vitenskapsfilosofiske bok "The Structure of Scientific Revolutions".
På det årlige møtet til the American Association for the Advancement of Science (AAAS) i Boston i 1993 sa Michael Ruse, professor i zoologi og vitenskapsfilosofi ved universitetet i Guelph i Ontario, Canada: de darwinistiske doktriner er ytterst sett basert like mye på ”filosofiske antakelser” som på vitenskapelig bevis.
Ruse var blitt bedt om spesielt å imøtegå Phillip Johnsons bok ”Darwin on Trial”. I stedet for sjokkerte han sine kolleger ved å slutte seg til bokens hovedpoeng: de darwinistiske doktriner er ytterst sett basert like mye på ”filosofiske antakelser” som på vitenskapelig bevis.
Ti år tidligere hadde Ruse påstått at darwinismen var vitenskapelig fordi det ikke behøvdes noen filosofiske antakelser for å fastslå dens gyldighet. Alle andre syn, hevdet han, trengte slike antakelser og var derfor uvitenskapelige. Nå hadde han endret syn på dette punkt.
Ruse fortsatte med å forsikre sitt publikum: ”Jeg er ikke noe mindre evolusjonist enn hva jeg har vært før.” Han forklarte likevel at han med et nytt blikk hadde betraktet Johnsons tese at han selv, som ”evolusjonist er metafysisk basert, på et visst nivå, like mye som…en kreasjonist (her brukt i betydningen en som tror på skapelse uten nødvendigvis å benekte evolusjon).
Vi har to hoved-paradigmer å velge mellom: 1) Tilfeldighet, materie og energi - med tilhørende problem: tilværelsens grunnleggende gåtefullhet og meningsløshet 2) Vi er skapt av en skaper med mål og mening.
Takk for et fint innspill, Øyvind!
Jeg mener det er viktig å skille mellom hva som er teologiens og hva som er vitenskapens område i denne debatten. I den forbindelse vil jeg vise til følgende uttalelse fra min tidligere fysikklærer Katerina Pajchel:
- Jeg ser likevel to mulige konflikter mellom de to (troen og vitenskapen, min anmerkning). Det ene er når den ene parten går ut over sitt område, som når man leser Bibelen som en naturfagsbok eller når vitenskapen påberoper seg å kunne besvare etiske eller eksistensielle spørsmål.
Hentet fra en artikkel utgitt i dag på forskning.no (man holder vel ikke hviledagen hellig i den bransjen ;-) )
http://www.forskning.no/Artikler/2006/september/1158923402.01
Påstanden "vi er skapt av en skaper med mål og mening", kan ikke være en del av en vitenskapelig teori. Her har man altså gått utover naturvitenskapens grenser. Begrepet "en skaper" er en personlig størrelse og kan ikke være gjenstand for etterprøvbarhet. Det er derfor vanskelig å tenke seg hvordan man kan bruke ID-teorien til å være basis for videre forskning.
La meg komme med et eksempel... Newtons gravitasjonsteori sier at "gravitasjonskraften mellom to legemer er proporsjonal med produktet av de to massene og omvendt proporsjonal med kvadratet av avstanden mellom dem". I stedet for dette kunne Newton sagt at "to legemer tiltrekkes fordi en designer har skapt verden sånn". Sistnevnte er korrekt (forutsatt troen på en skaper), men utsagnet kan ikke brukes til å vinne ytterligere innsikt i naturens struktur. Det inneholder simpelthen ingen etterprøvbare størrelser.
Et paradigme er et vitenskapsteoretisk begrep. En skaper er et teologisk. De to alternativene angitt i Øyvinds forrige innlegg mener jeg derfor er en lite heldig sammenblanding av tro og vitenskap. Jeg mener at alternativene heller står mellom gudstro og naturalisme (herunder ateisme/agnostisisme). Dette er to ulike former for livstolkning, og ikke to paradigmer.
"Jeg mener at alternativene heller står mellom ... "
blei visst litt dårlig norsk.. men dere skjønte poenget...
Fortsatt takk for interessante kommentarer!
Nå håper jeg ikke at noen tar skrekken fordi de synes at dette kanskje ble vel høytsvevende!
Hovedsaken her er spørsmålet om meningen med livet - og Gud.
Jeg mener at vi kan bruke begrepet paradigme også om ulike livssyn (på en parallell eller analog måte til ulike naturvitenskapelige teorier eller ulike sosiologiske beskrivelser).
Det er som vi har to detektiver - eller heller detektiv-team med hver sin teori om hva som er løsningen. Hvert av teamene tror på sin teori og mener stadig å finne støtte for den på ulike måter. Men teamene tolker bevismaterialet forskjellig og argumenterer deretter.
De to detektiv-teoriene er naturalismen (bare naturlige prosesser - som materie, energi og tilfeldighet f.eks.) og troen på at det finnes en skaper, en Gud.
Vi forholder oss i stor grad til den samme virkelighet, men tolker den forskjellig. Hvilken "detektiv-teori" tror vi er den rette?
Bare Jesus kan gi mening med livet. Det er det budskapet Billy Graham har forkynt og ledet millioner til frelse med.
Men relativismen fohindrer oss ofte fra slike absolutte uttalelser, men sannheten setter fri, og det skal forkynnes slik det er skrevet i Bibelen. Jeg liker godt denne bloggen din broder!
Hva så om livet i seg selv er meningsløst? Finn mening i dine nærmeste, de du er glad i, god musikk eller annet som hever livskvaliteten din. Det er ingen grunn til å dra inn noen gud eller andre fantasivesener for å gi det meningsløse mening, bare for å tilfredsstille fantasien.
Ha tro på deg selv i stedet for å overlate deg selv til en himmelnisse som er produkt av din egen fantasi!
Den kristne gud gir heller ingen mening. Kristne forskyver bare spørsmålet om mening ut til en farslignende gudefigur som henter sin mening fra grunnleggende, primitive behov mennesket har.
Hva er poenget med "evig liv". Spiller man pingpong med bestefar i himmelen? Jeg ser ingen spesiell "mening" i de kristne dogmer.
En av de sju poetiske dødsyndene er: Grådighet.
Jeg ser for meg en kolosal grådighet ved mennesker som ønsker et evig liv.
og om noe kan virke som det er designet så er vel nettopp dette det vakre med tilfeldigheten og vi lærer oss selv at det ikke er så tilfeldig allikevel
mennesker misunner kansje bare framtidige generasjoner deres liv.
Denne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.
Denne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.
En av de sju poetiske dødsyndene er: Grådighet.
Jeg ser for meg en kolosal grådighet ved mennesker som ønsker et evig liv.
og om noe kan virke som det er designet så er vel nettopp dette det vakre med tilfeldigheten og vi lærer oss selv at det ikke er så tilfeldig allikevel
mennesker misunner kansje bare framtidige generasjoner deres liv.
Hei Oyvind! Vet du hva Tolstojs bok Skriftemaalet heter paa engelsk? Kunne likt aa lese den.
Hei Ingrid!
"Confession" heter Tolstojs Skriftemålet på engelsk
Noen kommentarer til noen av de siste kommentarene:
Andreas: Er det ikke en form for flukt å prøve å glemme spørsmålet om mening ved å fokusere på øyeblikket. Øyeblikket smaker godt. Men spørsmålet om "hva så", når øyeblikket er over, ligger vel der og gnager?
Tolstoj beskriver akkurat dette på en sterk måte i Skriftemålet.
Men spørsmålet om hva som er sannheten om vår eksistens, er selvsagt det avgjørende. Den grunnleggende meningsløshet som oppstår når man benekter Guds eksistens, bør imidlertid føre til en ny prøving. Kan en slik forklaring - som materie , energi og tilfeldighet - forklare vår eksistens som mennesker. Jeg mener nei.
Mennesket som personlig vesen vitner, i kraft av det som det er, om en skaper.
Å beskrive lengselen etter evig liv som en klanderverdig grådighet minner mer om buddhistisk fornektelse av det livsbekreftende. Kristen tro er positivt livsbekreftende, ikke orientert mot utslettelse eller selvmord - verken fysisk eller åndelig.
korigere det bekymrede menneske og dets ønske med følgende:"Guds ånd gir vår ånd vitnesbyrd" osv.Det vil si:Den som besitter et slikt rent sinnelag som kreves, vilav seg selvallerede føle at han aldrig kan falle så dypt igjen å få det onde kjært.Det er imidlertid sørgelig bestilt med slike påståtte følelser av oversanselig oprinnelse.Ikke noe sted bedrar man seg selv lettere enn i det som begunstiger den positive oppfatningen av en selv. Det synnes ikke heller engang tilrådelig å bli oppmuntret til en slik tillit. tvert i mot synnes det mer gangelig for moralen "Å arbeide på sin salighet med frykt og beven"
Geir Magne skriver
"La meg komme med et eksempel... Newtons gravitasjonsteori sier at "gravitasjonskraften mellom to legemer er proporsjonal med produktet av de to massene og omvendt proporsjonal med kvadratet av avstanden mellom dem". I stedet for dette kunne Newton sagt at "to legemer tiltrekkes fordi en designer har skapt verden sånn". Sistnevnte er korrekt (forutsatt troen på en skaper), men utsagnet kan ikke brukes til å vinne ytterligere innsikt i naturens struktur. Det inneholder simpelthen ingen etterprøvbare størrelser."
Om ditt exempel är ett försök att sätta vetenskaplig teori upp emot ID så menar jag att du tänker fel. Newtons teori förklarar varför två kroppar dras mot varandra genom att beskriva lagbundenheten i förhållandet. Men egentligen svarar den bara på frågan hur förhållandet ser ut och dess generalitet. Men om jag har förstått ID-teorin korrekt står den överhuvud taget inte i något motsatsförhållande till denna beskrivande aspekt av vetenskapen. Det specifika med ID gäller nämligen den djupare frågan varför. Varför ser denna lag ut så här och i synnerhet hur har den uppkommit?
Ditt "to legemer tiltrekkes fordi en designer har skapt verden sånn" är egentligen exakt samma sorts påstående som det Newton själv gör. I Newtons tappning skulle det låta ungefär så här: "to legemer tiltrekkes fordi gravitasjonsloven sier det". IDs roll är att undersöka alternativa tolkningar till varför detta lagbundna samband ser ut som det gör. Dvs, är det rimligt att gravitationslagen är ett resultat av slump eller är det ett tecken på design? Kom dessutom ihåg att ID inte ser design som ett på förhand givet svar på frågan. Om forskning visar att ett observerat fenomen bäst förklaras av t.ex. evolution så är det OK. Men om forskning visar att fenomenet förklaras bättre av ett antagande om design så är det också OK.
Hei Anders
Bra innspill. Ser av profilen din at du har the Shawshank Redemption som en av dine favorittfilmer. Den er fin. Så den for et par uker siden.
Du påpeker at ID ikke bare vil svare på "hvordan" naturen fungerer, men også det dypere spørsmålet "hvorfor". Nettopp på dette punktet mener jeg at ID er i ferd med å forlate vitenskapens arena og begi seg ut på den religiøse. For meg blir det vanskelig å se at denne debatten ikke handler om den kristne Gud. Jeg har jo tidligere skrevet et innlegg om paradigmer vs livstolkning.
Når det gjelder observasjon og dokumentasjon er det viktig å påpeke at ID ikke kan vise til et eneste eksempel der design forklarer noen ting bedre enn evolusjon. Man har prøvd seg med flagellen og det menneskelige øyet, men begge disse tilfellene kan forlares utifra evolusjonens prinsipper (av de som kan det, jeg er ikke biolog).
Hei Geir Magne,
"...men begge disse tilfellene kan forlares utifra evolusjonens prinsipper (av de som kan det, jeg er ikke biolog)."
Nei, jeg er heller ikke biolog, men saken er vel den at "de som kan det" ikke er enige og da er det opp til oss dødelige å velge hvilken forsker vi vil tro på. Å søke spor etter design er f.ø. ikke noe uvitenskapelig - det skjer innen andre felt (f.eks. arkeologi). Muligens er det unaturvitenskapelig :-)
Hei, Anders
Ja, du er inne på noe der. Jeg var tilstede under Paul Nelsons ID-foredrag på Menighetsfakultetet for et par uker siden, og han ønsker jo nettopp å "utvide det metodiske apparatet for vitenskapen" (Jon Kvalbein i et radiointervju). ID-bevegelsen opererer i grenseland mellom teologi, filosofi og naturvitenskap, men bevegelsen kan vel ikke kalles "natur"-vitenskapelig siden de selv benekter at alt kan forklares utifra naturlige årsaker.
Når det gjelder faglige uenigheter innad i biologien, må det jo sies at det er få biologer som aksepterer ID-teorien på naturfaglige premisser. Nelson ble spurt om ID-bevegelsen hadde noen tilhengere som ikke trodde på Gud i utgangspunktet. Det hadde de ikke.
http://www.forskning.no/Artikler/2006/oktober/1162211122.73/
Legg inn en kommentar
<< Home