Øyvinds Gaarder Andersens blogg

2009-09-25T11:41:00.001+02:00

Mynter fra Josefs tid,med Josefs navn, funnet

Arkeologer har funnet gamle egyptiske mynter fra Josefs tid. En av myntene har Josefs navn inngravert, både navnet Josef, skrevet med hieroglyfer, og hans egyptiske navn. Det er også et bilde av Josef.
Dette funnet bekrefter på en meget interessant måte Bibelens beretning om Josef.

For det første motbeviser funnet av disse myntene hva en del historikere har hevdet, nemlig at de gamle egypterne ikke brukte mynter på denne tiden. De drev med byttehandel i stedet. Men disse myntene viser at samfunnet var mer sofistikert enn som så, akkurat slik Bibelen beskriver for oss.

Lederen for forskerteamet, Dr. Sai’d Thabet, forteller at disse myntene ble funnet i Det egyptiske museet hvor de var blitt klassifisert som amuletter, og lagret uten nøyere undersøkelser i lukkede bokser.
Man fant mynter fra ulike perioder, både før og etter Josefs tid. En mynt har en inskripsjon og et bilde av en ku, som minner om faraos drøm om de syv fete og de syv magre kuene.

”Josefs navn sees to ganger på denne mynten, skrevet med hieroglyfer: en gang det opprinnelige navnet, Josef, og en gang hans egyptiske navn… Det er også et bilde av Josef, som var en del av den egyptiske administrasjonen på den tiden (Al-Ahram (Egypt), 22.09.2009).

Se:
http://www.jpost.com/servlet/Satellite?cid=1253820674074&pagename=JPost%2FJPArticle%2FShowFull
http://www.memri.org/bin/articles.cgi?Page=countries&Area=egypt&ID=SP256109

2009-09-11T09:53:00.003+02:00

Stortingsvalget 2009 – et avgjørende valg!

Fremfor alle ting formaner jeg derfor til at det blir gjort bønner… for alle mennesker, for konger og alle som er i høy stilling…

1 Tim 2,1-2

Mandag den 14. september er det stortingsvalg. Ethvert stortingsvalg er viktig. Hvem som skal styre landet og hvem som skal utgjøre den lovgivende forsamling, er på ingen måte uvesentlig. Derfor bør vi være våkne og be nå i innspurten av valgkampen! De jevne meningsmålingene kan også anspore oss til det.
Og alle bør bruke sin stemmerett, ellers gir de sin stemme til noen andre – til et parti de kanskje ikke ville stemt på.

Viktige verdivalg!
Det sies gjerne at evangeliets forkynnere ikke skal ta partipolitisk stilling. Den kristne tro er hevet over partipolitiske skillelinjer. Det er sant.
Men samtidig tar man stilling i viktige verdispørsmål, i viktige etiske spørsmål, når man stemmer på et parti. Noen ganger dreier dette seg om så avgjørende saker at man ikke kan tie – selv om det innebærer å uttale seg om partiprogrammer.
Ved forrige stortingsvalg var det tydelig at en ny ekteskapslov kunne bli innført, alt etter hvilke partier som fikk flertall. Den gangen hevdet jeg at kristne som ville være bibeltro, ikke burde stemme på partier som hadde programfestet ny ekteskapslov. Nå er dessverre en slik lov innført, støttet også av partirepresentanter man ikke hadde ventet det av.

Religionsfriheten
Også ved årets valg tar man viktige verdivalg. For det første burde et nytt storting omgjøre den nye ekteskapsloven – som ikke minst innebærer et overgrep mot barns rettigheter når det gjelder å ha en mor og en far.
Så har ett parti, FRP, tatt temaet aktiv dødshjelp i sin sitt program. Heldigvis går både legeforeningen og de øvrige partiene imot dette. I kommende stortingsperiode får nok et slikt forslag derfor neppe tilslutning. Men på sikt er det all grunn til å ta dette alvorlig.

Årets valg handler i stor grad om demokratiske rettigheter, om religionsfrihet - om frihet til å følge sin overbevisning, i stedet for å styres av en formynderstat. Her har det fra den nåværende rødgrønne regjeringen kommet skremmende signaler. Et eksempel er at Frelsesarmeens Ungdom ble fratatt statstøtten fordi organisasjonen fastholder Bibelens syn på homofili.
Nå ble dette riktignok omgjort. Men det første vedtaket er likevel symptomatisk for de holdninger som råder. Man merker signalene fra regjeringspartier som viser sitt ønske om å presse trossamfunn og organisasjoner til ensretting, i tråd med regjeringens syn. Den helt berettigede statsstøtte som disse trossamfunn og organisasjoner får, er begynt å bli truet.
Ja, på visse områder har den negative innstilingen til private kristne tiltak allerede gitt betydelige utslag. For eksempel er både Frelsesarmeens og Evangeliesenterets arbeid overfor rusmisbrukere blitt kraftig beskåret på grunn av redusert støtte fra det offentlige.
Den negative innstillingen til private kristne skoler merkes også, selv om et kompromiss ble inngått. Spesielt fra ett av regjeringspartiene, SV, er dette tydelig.

Asylpolitikken er et annet tema som hører inn under religionsfriheten. Norske myndigheter tar ikke forfølgelse på grunn av religion på alvor. Iranske konvertitter er et tydelig eksempel på det. På dette området er det bare KrF som har engasjert seg.

Så disse spørsmålene er det all grunn å ta i betraktning når man går til stemmeurnene.

2009-07-31T08:36:00.001+02:00

Kampanje i Kigoma

Her kommer en fersk rapport fra Kigoma i Tanzania hvor vi avsluttet en evangeliseringskampanje i sentrum av byen søndag kveld. I dagene før hadde vi seminarer i en av kirkene der.

Flere tusen mennesker var til stede på møtene utendørs. Mange ga respons på frelsesinnbydelsen. Og mange vitnet om helbredelse.

Et øye
Under seminaret onsdag kveld var vi vitne til et meget sterkt under. En eldre enke søkte forbønn for smerter i øynene og i hodet. Hennes høyre øye var totalt blindt. Det så ikke ut til å ha vært i bruk på flere år. Pupillen var ikke synlig. Iris kunne bare sees så vidt i den ene kanten på høyre side, ellers så du bare det hvite av øyet. Under forbønnen beveget øyet seg slik at pupillen kom frem. Plutselig, og ganske kjapt, kunne hun se min finger på høyre side, men ikke rett frem. Så, i løpet av noen minutter kunne hun se bedre og bedre og telle fingrene på avstand. I begynnelsen koordinerte ikke det høyre øyet med det andre, men beveget seg hit og dit. Etter en stund imidlertid var koordinasjonen perfekt. Det tidligere døde øyet så helt friskt ut! Det var en meget sterk opplevelse å være vitne til denne forandringen i løpet av ikke så mange minutter!
På det samme seminaret ble en døvstum jente på 4 – 5 år helbredet. Hun var tilnærmelsesvis 100% døv, men begynte å høre. Hun begynte også å prøve å gjenta ord.

Offentlig frihet til å forkynne
Det var viktig med disse møtene på byens offentlige plass. Som tidligere fortalt prøvde, i 2006, den daværende lokale politisjefen, selv muslim, å stoppe en møtekampanje – selv om den foregikk på kirkens tomt. Politiet kom med våpen for å stoppe møtene, selv om det var avtalt med guvernøren at møtene kunne avholdes på kirkens tomt.
Pastor Wilson nektet å etterkomme politiets ordre om å sende folket vekk. I stedet ringte han guvernøren som umiddelbart beordret politisjefen å fjerne seg fra kirkens tomt. Senere ble denne politisjefen degradert fra sin stilling. De føderale myndighetene vil ha religionsfrihet. Restriksjonene, som gjorde at kirkens tomt ble brukt, ble begrunnet med sikkerhetshensyn, på grunn av trusler fra muslimsk hold.
Men nå fikk vi altså tillatelse til å bruke plassen i 4 dager. Og det oppstod ingen problemer.

I skrivende stund er jeg i Dar Es Salaam hvor jeg har seminar i pastor John Saids kirke.

2009-07-16T18:46:00.005+02:00

Kampanje ved Tanganyika-sjøen

I skrivende stund er jeg i Tanzania og forbereder en stor kampanje i Kigoma ved Tanganyika-sjøen, den 21. - 26. juli.

Det var her Stanley i sin tid fant Livingstone. Kampanjen arrangeres i samarbeid med lokale menigheter. Min stiftelse, Global Misjon, har sponset det meste av utgiftene knyttet til kampanjen.
Hovedkontakten i Kigoma er pastor Wilson, som er pastor for en menighet på 2500 medlemmer – sprunget ut av svensk pinsemisjon. Mange lokale menigheter blir med. På formiddagene blir det seminar, på kveldene vekkelsesmøter utendørs med tusenvis av tilhørere. I 4 dager har vi fått tillatelse til møter på en åpen plass midt i byen. I dagene før blir det seminar på kirkens tomt.

Muslimer
I 2006 var planen å ha en tilsvarende kampanje i Kigoma, men myndighetene ga ikke tillatelse til møter utendørs. En vesentlig grunn til det var at muslimer hadde laget bråk og kommet med trusler. Den lokale politisjefen, som selv var muslim, prøvde til og med å stoppe evangelist Egon Falks møter der, selv om de holdt til i pastor Wilsons kirke.
Denne politisjefen er senere blitt fratatt sin stilling. De nasjonale myndighetene vil ha religionsfrihet.

Les mer om dette i bloggartikkelen på denne bloggen den 30. oktober 2006.

Gjennombrudd for tegn og under
Vi har stor forventning til møtene i Kigoma! Vi tror at mange vil bli frelst og helbredet. Paulus skrev at han forkynte evangeliet ”ved ord og gjerning, ved kraften i tegn og under, ved Åndens kraft” (Rom 15,18-19). Nettopp dette er en nøkkel til å nå mennesker med evangeliet Derfor har vi tro for gjennombrudd når det gjelder tegn og under. Dette er ikke minst viktig også for at de nasjonale forkynnerne skal få en øket frimodighet på dette området. Det er faktisk behov for det.
Øyvind Hansen og hans kone, Turid, blir med til Kigoma. Likeså blir min kone, Yvonne, med. Hansen er pastor for en luthersk frimenighet i Bergen. Han har vært et par ganger i Brasil med Randy Clark, og sett store under skje. Nå ønsker vi sammen å ta nye steg i tro.

John Said og Dar Es Salaam
John Said kommer fra Kigoma, fra en muslimsk familie. En drøm Herren ga ham førte til hans omvendelse. Han kom senere til Dar Es Salaam, og bygde der etter hvert opp et språkinstitutt, English Fountain.
I 2003 var han med på et pastorseminar jeg hadde i Dar Es Salaam. Det ble starten på en ny tjeneste preget av tegn og under. Nå er han pastor i Dar Es Salaam, den største byen i Tanzania. Erfaringen av Den Hellige Ånds kraft står sentralt i denne menigheten. Stadig skjer det helbredelser. De er også i ferd med å bygge et nytt stort kirkebygg.
John Said blir med på kampanjen i Kigoma. Uken etter skal jeg ha seminar i Saids menighet i Dar Es Salaam. Målet med seminaret er at menigheten skal få et enda sterkere grunnlag for å nå ut, og oppleve vekst og fremgang.

Se også http://www.globalmisjon.org/

2009-07-16T18:43:00.001+02:00

En pause – og oppfølging

Det har blitt en lengre pause i skrivingen på denne bloggen. Men nå følger jeg opp.

Først en oppdatering når det gjelder det iranske ekteparet Homeira og Reza. Her jobber vi med forberedelse til rettssak. Advokatforeningens aksjons- og prosedyregruppe har sagt ja på første nivå til å ta saken. Men det venter en behandling til, i referansegruppen, og det venter vi svar på.

Dette er en viktig sak som dreier seg om kamp for religionsfriheten. På dette punkt svikter Norge! Hvordan kan man sende mennesker som har forlatt islam, tilbake til Iran, til det regimet som nylig har vist sitt sanne ansikt?

I mellomtiden er Homeira og Reza blitt en kasteball mellom ulike myndighetsinstanser når det gjelder økonomisk underhold. Reza hadde jo fast jobb, og lå ikke samfunnet til last. Så ble han fratatt sin arbeidstillatelse. Siden da har de vært avhengig av gaver fra venner og støttepartnere for å ha penger til mat og livets opphold.

Homeira er gravid med termin i slutten av juli. Det er grunnen til at de foreløpig har fått bli, noen uker. Om de skal få økonomisk hjelp av myndighetene, må de imidlertid flytte til et asylmottak. Men dels er det vanskelig å få plass der, dels er boforholdene der slik at vi ikke kan sende en kvinne som nå skal til å føde, dit.

Les mer om denne saken på www.filadelfia-hamar.no

2009-04-24T13:28:00.004+02:00

Norge bryter med religionsfriheten

Et kristent iransk ektepar, Gholamreza og Homeira, har nettopp fått endelig avslag på sin søknad om asyl. Nå vil Utlendingsnemnda (UNE) sende dem tilbake til Iran. Den hevder at det er trygt for dem å gjøre det. Men her prøver nemnden å bortforklare virkeligheten. Realiteten er at Norge på dette punkt bryter med religionsfriheten.

Dette påpekes i en rapport som NOAS, Norges Kristne råd, Mellomkirkelig råd og Misjon i Øst står bak. Rapporten er utarbeidet av advokat Advokat Thom Arne Hellerslia. (Se http://www.nmio.no/modules/news/article.php?storyid=597 og http://www.nmio.no/uploads/smartsection/1234394385.pdf)

Spørsmål i Stortinget
Faktum er at kristne konvertitter i Iran i høyeste grad risikerer forfølgelse, fengsel - og kanskje også å bli drept.
På bakgrunn av dette sendte Bjørg Tørresdal i KrF den 21.04 skriftlig spørsmål til arbeids- og inkluderingsministeren, ved Stortingets president, om Norges tvangssending av kristne konvertitter til land som Iran. (Se bl.a.:
http://k-s.no/index.php?option=com_content&task=view&id=155947&Itemid=26)

Brudd med religionsfriheten
Utlendingsnemnda skriver blant annet i avslaget til Reza: ” Ifølge utlendingsforvaltningens fagenhet for landsinformasjon (Landinfo: Respons: Kristne og konvertitter, 4. mars 2009) kan iranske konvertitter som opptrer diskré og lar troen være et privat forhold der religiøs praksis skjer innenfor menighetens rammer, leve uten å få problemer med myndighetene. Problemer med myndighetene oppstår ved aktiv misjonerende virksomhet ovenfor muslimer, og det er derfor først og fremst personer blant lederskapet i de evangeliserende kirkene som kommer i myndighetens søkelys.
Nemnda legger til grunn at det ikke er slik at en som konverterer til kristendommen, av den grunn blir utsatt for forfølgelse i Iran. De som har vært spesielt utsatt, har i utganspunktet vært konvertitter som har latt seg ordinere til prester og bedrevet aktiv utadrettet virksomhet med sikte på å omvende muslimer.
På denne bakgrunn legger nemnda til grunn at konvertitter ikke på generelt grunnlag risikerer forfølgelse i Iran."

Det Utlendingsnemnda her sier, vitner om at den ikke tar tros- og ytringsfriheten på alvor. Ville man for eksempel forvente at en sovjetisk dissident skulle la sine synspunkt være et privat forhold? Når nemnden forutsetter at man skal gå stille i dørene med sin tro, bryter den med religionsfriheten. Ifølge den skal man kunne gi uttrykk for sin tro både privat og offentlig. Dette påpeker også Bjørg Tørresdal i sitt brev til arbeids- og inkluderingsministeren.

Det hører med til den kristne tros vesen å vitne om sin tro for å vinne andre. Apg 1, 8 sier: ”dere skal være mine vitner… like til jordens ender”. Betegnende nok er det greske ord for vitne nettopp martyr. Som kjent ble for eksempel de første kristne ofte martyrer av denne grunn – fordi de nektet å tie stille om sin tro.

Førfølgelsen i Iran
Det er åpenbart at kristne konvertitter i Iran utsettes for førfølgelse, både fra familie og fra myndigheter. Stig Magne Heitmann i organisasjonen Åpne Dører (Open Doors) forteller at Irans parlament i september 2008 vedtok en lov som gir dødsstraff for mannlige konvertitter (som har forlatt islam) og livsvarig fengsel for kvinnelige. Selv om det ennå ikke er felt dødsdommer, er mange blitt arrestert, fengslet og torturert. ”Vi har kjennskap til at tortur og fengselsopphold har medført død, ”sier Heitmann.
Og han forteller videre: ”En av Open Doors sine mest sentrale medarbeidere - som vi ikke kan nevne navn på - er på flukt med hele sin familie. Vår nettside opendoors.no forteller... om to kvinner som er arrestert og fengslet i det beryktede Evin-fengselet. Amnesty International følger deres sak og ber oss om å protestere overfor ambassaden.”
(http://k-s.no/index.php?option=com_content&task=view&id=155942&Itemid=26)

Et annet eksempel: En domstol i Shiraz dømte den 10. mars tre konvertitter til å slutte med kristne aktiviteter. En dommer i en islamsk revolusjonær domstol ga en åtte måneders betinget fengselsdom med fem års prøvetid.
(http://www.opendoors.no/sider/tekst.asp?SIDE=3224)

Rettssak mot staten
Det er en skam at den norske stat ikke tar tros- og ytringsfriheten mer på alvor, og vil utsette uskyldige mennesker for en slik fare for forfølgelse, fengsel og død. Derfor planlegges det å reise rettssak mot staten i denne saken.

2009-03-30T13:09:00.003+02:00

Seminar om helbredelse, tegn og under på Høyskolen for ledelse og teologi (HLT)

Høyskolen for ledelse og teologi er en ny høyskole som pinsebevegelsen og baptistene er i ferd med å bygge opp. Visjonen er å kombinere akademia og åndskraft, karismatisk kristendom og et høyt akademisk nivå. Mottoet er Apg 1,8: Dere skal få kraft når Den Hellige Ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner!

Et seminar om helbredelse, tegn og under er derfor helt i tråd med skolens visjon. Det handler om å utruste mennesker til å være vitner i Åndens kraft.
Datoene for dette seminaret er onsdag 6. og torsdag 7. mai.

Hovedtaler: Randy Clark
Hovedtaler er Randy Clark, banebryteren for Toronto-fornyelsen. Randy Clark har de senere år kjent et kall til å arbeide for gjennombrudd for helbredelse, tegn og under. Han leder en organisasjon som kalles Global Awakening (www.globalawakening.com). Visjonen er å trene og utruste misjonærer til å gå ut i hele verden i Åndens overnaturlige kraft, både i eget land og andre land. Clark har dels seminarer i den vestlige verden, og dels store kampanjer i den tredje verden, preget av sterke tegn og under.
Selv deltok jeg på et helbredelsesseminar som Randy Clark arrangerte i USA i fjor høst (se blogg art. den 02.10.2008). Akkurat dette seminaret hadde også en akademisk vinkling hvor flere av talerne hadde doktorgrader, innen psykiatri, medisin eller teologi.

Randy Clark er både meget nøktern, jordnær og dristig på samme tid. Han er opptatt av hva resultatene blir når det gjelder helbredelse, ikke av øvrige synlige manifestasjoner. Clark har sett mange sterke under de senere årene, men han ønsker enda større gjennombrudd, både i kvantitet og kvalitet. Samtidig er visjonen å få andre, så mange som mulig, igangsatt i forbønn for syke – og være vitner preget av de medfølgende tegn.

Seminar og helbredelsesmøter
På formiddagene vil det være seminar om helbredelse i Høyskolens lokaler på Stabekk i Bærum. Om kveldene vil det være helbredelsesmøter i Filadelfia, Oslo. Både seminarene og kveldsmøtene vil være åpne for alle.

Det er to målsetninger med seminaret: Dels er ønsket at mennesker skal utrustes til tjeneste på dette området, dels er hensikten å be for syke og se helbredelser skje. På kveldsmøtene vil det bli tatt god tid til dette.

Seminaret arrangeres for øvrig i samarbeid med Sandvik Folkehøgskole. Se http://www.hoyskolen.org/ og http://www.sandvik.fhs.no/

2009-03-27T18:41:00.003+01:00

Wynne Lewis hjem til Gud

Vi har nettopp fått melding om at Wynne Lewis er død. Han var en av de ledende forkynnerne i den inter-nasjonale pinsebevegelsen. Under hans ledelse vokste Kensington Temple i London fra noen hundre medlemmer til en megakirke på flere tusen. Senere ble han nasjonal leder for pinseretningen Elim i England. Og som ”pensjonist” reiste han stadig verden rundt.

Wynne Lewis’ tale under pinsevennenes verdenskonferanse i Oslo i 1992 huskes fortsatt av mange. Der fortalte han om hvordan veksten i Kensington Temple hadde skjedd. Nøkkelen var åpenhet for Den Hellige Ånd.
Wynne Lewis var ofte i Norge. I fjor var han hovedtaler på pinsevennenes sommerstevne på Hedmarktoppen.
Selv fikk jeg anledning til å bli godt kjent med ham, spesielt fordi jeg fikk det privilegium å bringe ham til Russland et par ganger.

Ikke lev under ditt potensiale!
Wynne Lewis både oppmuntret og utfordret oss på en meget positiv måte. ”Ikke lev under ditt potensiale,” var noe han ofte sa. Og han kunne utfordre, for det han hadde utrettet, talte for seg selv.

Jeg husker hvordan han delte med meg hvordan veksten i Kensington Temple begynte. Han hadde hatt tro for at kirken skulle bli full på ny, slik det hadde vært tidligere, i en tid av vekkelse.
Og antall tilhørere hadde vokst. Så ble han utsatt for en bilulykke. Han var meget dårlig og sa til menighetens ledelse at de kanskje måtte se seg om etter en ny pastor. Men der på sykehuset spurte han Gud: ”Prøver du å si meg noe som jeg har hatt det for travelt til å høre?”
”Ja,” fikk han til svar. ”Du skal bygge en menighet for meg på 5 000 medlemmer!”
”Men, hvordan er det mulig,” spurte Wynne.
Han kjente ikke til at det fantes noen slik menighet.

Wynne kom fra Wales, fra et kullgruvedistrikt der. Menighet for ham var det han var vant til der, en flokk på 50 stykker. Men som han sa: Gud måtte ta fra ham de gamle modellene og gi ham nye modeller. Det som han tenkte var umulig, var ikke umulig for Gud.
Sammen med denne utfordringen om å bygge en menighet på 5 000 (i første omgang), kom utfordringen om å slippe Den Hellige Ånd til med en ny åpenhet, i gudstjenestene og ellers.

Wynne Lewis døde i Paris den 24. mars på vei hjem etter forkynneroppdrag i ulike land. Han ble 76 år (Ifølge Korsets Seiers nettside 27.03.09)

Jeg minnes Wynne Lewis med stor takknemlighet. Hans utfordring om ikke å leve under vårt potensiale, vil jeg ikke glemme.

2009-03-27T10:48:00.002+01:00

Statlig overgrep mot Norge IDAG

Det har vakt betydelig oppsikt at flertallet i Kulturrådet har besluttet å frata Norge I DAG pressestøtten. Med rette kalles dette for statlig sensur og statlig meningstvang.

Flere politikere har kommet på banen, og tar skarp avstand fra vedtaket. Aviser som Vårt Land, DagenMagazinet og Korsets Seier uttrykker sin støtte til Norge IDAG.
Generalsekretær i Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold, støtter også Norge IDAG. Det vil være et tap for norsk presse om avisen skulle bli borte, sier han. "Jeg er skeptisk til en ordning der noen går inn og opptrer som en slags overredaktører, en instans som vurderer journalistisk kvalitet i det enkelte medium. Det er ikke en god ordning," sier Kokkvold (DagenMagazinet 26.03).

Her er det tydeligvis en kamp som må kjempes for pressefriheten! Norge IDAG må oppmuntres til å kjempe, gjennom alle tilgjengelige kanaler, for å få den pressestøtten de har krav på. Og de bør få støtte fra alle, både fra de som er på linje med avisen – og de som ikke er det. For her er det pressefrihet i motsetning til meningstvang det handler om.

2009-03-22T20:13:00.002+01:00

Sovjet-toner fra SV

Det høres Sovjet-toner fra SV. Partiets landsmøte har nettopp vedtatt at private skoler, også religiøse, skal bringes til opphør i Norge. Kristne trossamfunn eller organisasjoner som ikke vil ansette homofile, skal også miste statsstøtten.
Dette er sjokkerende antidemokratiske vedtak. Det minner om det kommunistiske Sovjetunionen, eller den kinesiske ettpartistaten. Om man er for tros- og religionsfrihet, og menneskerettigheter, kan man ikke stemme SV.

Det reageres også med rette i ulike aviser og fra annet politisk hold. Landsmøtet overkjørte for øvrig partiledelsen med knapt flertall. Og kunnskapsminister Solhjell ”fossrodde overfor pressen etterpå,” skriver Vårt Land (VLs nettside 22.03).

Journalist Even Gran i Human-Etisk Forbunds nettavis, www.fritanke.no, har nylig tatt et oppgjør med SV på dette punktet, på tross av at han selv er SV-medlem. Han skriver blant annet:

”Menneskerettighetene er utformet som et bolverk mot den totalitære statlige maktmisbruken som SV dessverre legger opp til i dette forslaget. Torp & co vil ha en svært god sak i menneskerettighetsdomstolene hvis dette noen gang skulle bli norsk politikk. Hvis man skal overstyre en grunnleggende menneskerettighet som religionsfriheten, må man ha en veldig god grunn. Det har ikke SV. Grensestolpen kan derfor ikke settes her, mitt kjære parti. I dette tilfellet må vi tolerere intoleransen.
Det kan vel forresten tenkes at også SV ville ha protestert hvis det kom et lovforslag som tvang dem til å ansette en Frp-er som partisekretær, hvis vedkommende var best kvalifisert?
Slik kan vi ikke ha det. Det må være legitimt å diskriminere ved ansettelser i livssynssamfunn, politiske partier og interesseorganisasjoner. SV må slippe å ansette Frp-ere, Human-Etisk Forbund må slippe å ansette pinsekristne…”

2009-03-12T15:58:00.001+01:00

Antidemokratiske krefter i SV

SV skal ha landsmøte. Partiets programkomité kommer med forslag man knapt trodde kunne være mulig i et demokratisk land som Norge. Det dreier seg om et veritabelt angrep på trosfriheten. Det skal bli spennende å se hvor partiet lander til slutt.

Det skrives med rette om dette i flere aviser og på flere nettsteder. Blant annet gjør Vårt land det. En av overskriftene der er ”Tvangspartiet SV”. Alle unntaksbestemmelser må fjernes… herunder reservasjonsretten for religiøse ansettelser og begrensninger i muligheten for kirkelig vigsel,” sies det i programkomiteens forslag

Forslagene innebærer at kirker og trossamfunn ikke skal kunne nekte å vie homofile. Kirker og trossamfunn skal heller ikke kunne spørre arbeidssøkere om deres tro. Så disse forslagsstillerne mener kanskje at det ikke vedkommer SV hvilke politiske standpunkt deres egne folk i SV har?
Et stort mindretall i denne programkomiteen vil også at private skoler skal fjernes.

Dette er diktatoriske forslag som vi forbinder med stater Norge ikke vil identifisere seg med. Vi venter med spenning på å høre hva SVs landsstyre til slutt vil si om dette.

2009-01-18T17:51:00.004+01:00

Krig og fred i Midt-Østen

Krig er en forferdelig sak. Ikke minst rammes uskyldige på ofte grusomme måter. Vår egen historie, særlig fra annen verdenskrig, viser oss det. Likevel er det kriger som må kjempes og vinnes, slik det var under annen verdenskrig. Det å føre krigen er et mindre onde enn ikke å føre den. Nazi-Tyskland måtte bekjempes.

Nå er det nettopp blitt utkjempet, eller blir utkjempet, en krig mellom Hamas og Israel. Israel har erklært ensidig våpenhvile, men den er skjør. Hamas fortsatte å skyte raketter inn i Israel, og Israel har besvart beskytningen. Nå er det siste at Hamas godtar våpenhvile på visse betingelser. Hvordan utviklingen vil bli, er helt uvisst.

Store deler av verden har fordømt Israels krigføring mot Hamas fordi mange uskyldige sivile palestinere er blitt drept eller skadet, også mange barn. Og at lidelsene er grusomme og dypt tragiske er det ingen tvil om.

Noen spørsmål
Men overfor den massive fordømmelsen av Israel, er det en del spørsmål som bør stilles. For meg er den ofte ensidige kritikken, eller de ensidige krav som stilles til dette landet, meget underlig eller uforståelig.
Noen teller antall drepte på hver side av konflikten: over 1000 drepte palestinere i Gaza og 13 drepte israelere. Og så fordømmer man Israel for en uforholdsmessig stor bruk av våpenmakt. Men blir ikke denne tenkemåten veldig skjev?
Israelere i Sør-Israel er blitt beskutt av raketter fra Gaza i årevis. Hvilken psykologisk terror dette innebærer, kan man bare ane. Barn i Sør-Israel har vokst opp i den tro at det er normalt stadig å måtte løpe i bomberommene. Noen ganger er folk blitt drept av Hamas’ raketter, andre ganger fysisk skadet, men det psykologiske, frykten er det verste. Når som helst kan det lande en rakett i hodet på en.
Tidligere var det særlig områdene nær grensen til Gaza som ble rammet, som Sderot. Men nå treffes også byer mye lenger fra grensen. En million israelere befinner seg i dag innenfor rekkevidden av disse rakettene - og under denne terrorfrykten. Sirenene går stadig, og de må løpe i skjul.
Hvilket land, hvilken regjering, kan finne seg i noe slikt? Og om et lands regjering skulle gjøre det, ville den ikke da svikte på det groveste sitt ansvar overfor sine innbyggere? Hva skal Israel gjøre?
For en tid tilbake prøvde Israels regjering å stenge grensene til Gaza for å få slutt på beskytningen. Raketter ble skutt inn i Israel, og Israel stengte grensene midlertidig, slik at forsyninger ikke kom inn til Gaza, for å få Hamas til å slutte med beskytningen. Men da var store deler av den internasjonale opinion ute med fordømmelser av Israel og krav om gjenåpning av grensene.
En våpenhvile ble inngått, som riktignok ble brutt flere ganger fra palestinsk side – noe som igjen førte til reaksjoner fra israelsk side. Men på slutten av fjoråret ville Hamas ikke forlenge våpenhvilen, selv om Israel oppfordret dem til det. I stedet økte Hamas sin beskytning med daglig å skyte titalls raketter mot Israelske byer.
Hadde Israel noe annet valg enn å gå til krig mot Hamas? Har ikke dette landets regjering plikt til å beskytte sine innbyggere mot en slik form for terror? Det har vært en stor fortvilelse og indignasjon i det sørlige Israel tidligere fordi regjeringen ikke har gjort mer for å få slutt på beskytningen. Sett i lys av dette, er det ikke underlig at en overveldende majoritet av befolkningen i Israel støtter den siste krigen mot Hamas, også mange fra den politiske venstresiden. Jonas Gahr Støre hadde også fått dette med seg da han ble intervjuet på nyhetene for et par dager siden, etter å ha kommet tilbake fra Midt-Østen.
Ja, men, er det mange som vil si, løsningen er at Israel trekker seg tilbake til grensene fra før 1967. Da vil det bli fred, sier man.
Hvordan kan israelerne føle seg trygge på det? I 1967 kom Israel landene Egypt, Jordan og Syria i forkjøpet, da de stod på nippet til å angripe Israel. I 1973 gikk Egypt og Syria til krig på nytt. Nå har Israel fred med Egypt og Jordan. Forholdet til Syria er uløst, og man snakker om en to-statsløsning når det gjelder Israel og palestinerne.

En test?
Men angående Gaza og en to-statsløsning: Er det ikke naturlig å tenke at Gaza ville være en test for israelerne? For et par år siden trakk de seg helt ut derfra. Palestinerne fikk overta hele Gaza. Så har man anklaget Israel for stengning av grensene til Gaza. Men har ikke dette med terrorhandlinger og rakettbeskytninger fra Gazas side å gjøre? Kunne ikke utviklingen ha blitt helt annerledes i fredlig retning om ikke denne rakettutskytningen hadde skjedd?
I tillegg nedkjempet Hamas ved borgerkrig Fatah-bevegelsen i Gaza, og drepte slik sine egne. Og Hamas fikk full kontroll på Gaza-stripen, et Hamas som åpent sier at de har som mål å fjerne Israel fra kartet og innføre et styre med Sharia-lover der. Hvordan kan israelerne føle seg trygge i forhold til dette?
Og bak Hamas står Iran som forsyner dem med våpen og penger, et Iran som er på full vei mot å bli en atom-makt. Og som har en president som åpent sier at målet er å fjerne Israel.
Jo, krig er grusomt. Likevel kan det finnes situasjoner hvor det å ikke gå til krig, blir enda verre. Men dessverre rammer krig også uskyldige sivile. I krigen på Gaza er dette blitt forsterket på en dypt tragisk måte fordi Hamas skyter fra sivile områder som hus, skoler, sykehus og slik bruker sivile som skjold.
Under annen verdenskrig bombet engelskmennene ved en feiltakelse en skole med barn ved Bergen. Barna ble drept. Dypt tragisk! Likevel, på tross av slike feil, takker vi nordmenn engelskmennene for deres hjelp under krigen.

Mørke uværsskyer trekker opp over Midt-Østen. Den fredsavtalen som ble inngått med Libanon for et par år siden, har gjort det mulig for Hitzbollah å skaffe seg enda flere og kraftigere våpen. Det er store muligheter for at Hamas får sjanse til å gjøre noe lignende i Gaza. Og bak Hamas og Hitzbollah står igjen Iran. Dette gjør at enda verre kriger enn de vi nå har sett, kan være under oppseiling.

Det er ikke tvil om at dette har å gjøre med det profetiske bildet Bibelen gir oss angående Israel og endetiden. Selvsagt skal alt som står i menneskelig makt gjøres for å skape fred og gode forhold. Men varig og fullstendig fred blir det nok først når fredsfyrsten selv kommer. La oss be med Åpenbaringsboken:

… ja kom, Herre Jesus!”

Åp 22,20

2008-12-20T07:20:00.003+01:00

Et lettelsens sukk

Det virker som vi kan trekke et lettelsens sukk når det gjelder tros- og organisasjonsfrihet i Norge. I onsdagens spørretime i Stortinget kom Stoltenberg med uttalelser som tyder på at vedtaket om å frata Frelsesarmeens Ungdom statsstøtten vil bli omgjort.

Som kjent stilte blant annet Høybråten fra KrF statsministeren spørsmål om denne saken. Statsministeren svarte at han ikke kunne gå inn i denne enkeltsaken, siden den er anket. Men han sa at vi må være varsomme med å innrette oss slik at vi straffer organisasjoner som har meninger eller standpunkt vi ikke liker. Det må ikke gå utover likebehandling og økonomisk støtte. Mangfold krever at vi også respekterer dem vi er uenige med, poengterte Stoltenberg.

Stoltenbergs svar tolkes slik at vedtaket om å frata Frelsesarmeens ungdom statsstøtten vil bli omgjort.

2008-12-16T21:08:00.002+01:00

Intolerant grunnholdning og juridisk flisespikkeri

Frelsesarmeens Ungdom er som kjent blitt fratatt statsstøtten de har fått for sitt arbeid. Noen forsvarer dette med at departementet må følge de forskrifter som gjelder for organisasjoner som kan motta slik støtte. Barne- og likestillingsdepartementets fordelingsutvalg har bare fulgt de regler som gjelder.
Men det er juridisk flisespikkeri å hevde dette.

Meningstvang
Bak vedtaket ligger det en holdning av diktatorisk meningstvang. Det er den humanistiske toleransens intoleranse som her viser sitt sanne ansikt. Lover vedtatt i Stortinget må tolkes. Forskrifter er en del av denne tolkningen. Her er det snakk om skjønn.
Har man en agenda, bruker man de muligheter man har til å fremme den – for eksempel gjennom et departements muligheter til å lage forskrifter og tolke dem.
Vi aner konturene av en agenda: Homofilt samliv skal likestilles med ekteskap mellom mann og kvinne. De som for sin samvittighets skyld ikke kan godta dette, i troskap mot Guds ord, skal tvinges til det – for eksempel ved økonomiske pressmidler.

Nå gjelder det Frelsesarmeens Ungdom. I neste omgang kan det gjelde de fleste andre kristne barne- og ungdomsorganisasjoner. Rolf Kjøde, styreleder for fellesorganisasjonen Norsk Råd for Misjon og Evangelisering (NORME), som har vel 30 organisasjoner og kirkesamfunn som medlemmer, påpeker dette med prisverdig klarhet.

Og om denne utviklingen skulle få fortsette, kan det i neste omgang ramme organisasjoner som sorterer under andre departement. Hva med det kristne bistandsarbeidet i andre land? De fleste av de kristne organisasjonene som gjør en innsats her, står også på Bibelens grunn i homofili-spørsmålet.
Og vi aner at så snart det rette tidspunkt synes å være inne, vil trossamfunn som ikke bøyer seg i homofili-saken, også bli fratatt refusjonen av kirkeskatten.

Historieløst
Det å frata Frelsesarmeens Ungdom statsstøtten er historieløst: Frelsesarmeen er en kristen organisasjon som bygger på Bibelen. Derfor er dens syn på homofili forankret i hva Bibelen sier.
Frelsesarmeen er i vide kretser en høyt respektert organisasjon, ikke minst på grunn av sin store sosiale innsats. I årevis har Frelsesarmeens Ungdom fått en helt berettiget statsstøtte på grunn av dette. Man har ikke sett noen konflikt mellom dette – og Frelsesarmeens bibelske syn og praksis.
Men så plutselig, fordi statens ideologi er endret, skal Frelsesarmeen straffes fordi den ikke er enig i statens endrede ideologi.
For noen tiår siden var homofil praksis i prinsippet straffbart. Det var ikke rett. Men nå, når pendelen har svingt over i motsatt retning, skal de som ikke vil følge, straffes.

Det er en umåtelig viktig prinsippsak som nå kjempes. Det er godt å merke seg at en del sentrale kristne ledere er på banen. For det gjelder, som sagt, alle bibeltro organisasjoner.

Frelsesarmeen bør først og fremst anke vedtaket. Det er å håpe at ledelsen i departementet har politisk gangsyn nok til å omgjøre vedtaket. Men hvis det ikke skjer, bør Frelsesarmeen gå til rettssak – om nødvendig helt til Den europeiske menneskerettighetsdomstol.

Ellers kan vi også håpe på en ny regjering med en annen praksis i slike spørsmål.

2008-12-11T13:28:00.003+01:00

Frelsesarméens religionsfrihet krenkes

I morges fikk vi høre de sjokkerende nyhetene at Barne- og likestillingsdepartementet har fratatt Frelsesarmeens Ungdom (FU) statsstøtten på grunn av at homofile og samboende ikke kan ha lederverv i organisasjonen. Vi trodde ikke at dette var mulig i Norge, selv om det er kommet advarsler om at slikt kunne skje.

Krenkelse av religionsfriheten
Frelsesarmeen står for det syn på homofili som Bibelen også har, og som Kirken har stått for til alle tider – bortsett fra noen liberale fløyer de siste årene. Staten støtter bispedømmer som har det samme syn som FU, med biskoper som ikke vil ordinere homofile. ”I prinsippet kan vel også disse bispedømmene miste statsstøtten skal synet til Barne- og likestillingsdepartementet følges?” – spør Rolf Kjøde, generalsekretær i Normisjon og styreleder i Norsk Råd for Misjon og Evangelisering (NORME), som har vel 30 organisasjoner og kirkesamfunn som medlemmer (http://www.dagenmagazinet.no/).

Toleransens intoleranse, og det tyranni den medfører, viser her sitt sanne ansikt: meningstvang, sensur og diktatur. Det er denne ideologi som også ligger bak den nye ekteskapsloven. En avgjørelse som den FU er utsatt for, er helt uhørt i et demokratisk land. Barne- og likestillingsdepartementet plasserer seg her i rekken av diktaturstater.
Hvilke kristne organisasjoner vil bli de neste som utsettes for slike vedtak kan man lure på. Foreløpig er det bare FU. Espen Ottesen undrer på om årsaken ”er at Barne- og familiedepartementet har en statssekretær, Kjell Erik Øie, som er registrert partner med en tidligere soldat i Frelsesarmeen” (www.vl.no 11.12.08).

Totalitær holdning
Helge Simonnes, sjefredaktør i Vårt Land, treffer spikeren på hodet: ”Det departementet nå legger opp til er… en ideologisk kontroll av organisasjoner. Bare de som har den statsgodkjente ideologien, får penger fra staten. Det er slikt vi gjerne forbinder med totalitære stater. Det viser at man har glemt at religionsfrihet også er en menneskerett.”
Han forventer at Barne- og likestillingsminister Anniken Huidtfeldt ”fjerner denne skampletten fra den rødgrønne regjeringens rulleblad”.

(Se www.vl.no;www.idag.no;www.dagenmagazinet.no)

2008-12-03T15:24:00.002+01:00

Våg å tenke – våg å tro!

Den kristne troen er blind. Du kan ikke forstå. Du må bare tro – blindt!

Det er ikke uvanlig å høre uttalelser som disse, ikke bare fra ikke-kristne, men også fra kristne.
Men en slik tankegang representerer en stor misforståelse. Den kristne troen er ikke en blind tro, et hopp i blinde. Tvert imot, det finnes gode grunner til å tro – meget gode grunner! Det er hva Det nye testamentet forteller oss.

Bevis?
Betyr det at det finnes bevis for at den kristne tro er sann? Ja, det finnes i alle fall masse solid bevismateriale. Vi kan anvende en kriminalgåte som illustrasjon. Detektiver arbeider med å løse gåten. De arbeider med de sporene som er å finne. De mener at de har funnet løsningen på saken og fremlegger bevismaterialet i retten.
Slik er det med det Bibelen forteller oss – Skriftens fremstilling av verden og oss mennesker. Når vi etterprøver det den sier, stemmer det med virkeligheten på punkt etter punkt. Det blir som å ta en avgjørelse i en rettssak, ut fra bevismaterialet. Det er denne typen bevis vi snakker om, ikke et bindende bevis, som en parallell til et matematisk bevis.
Her er forresten de store vitenskapelige teorier i samme båt. Vitenskapen er underveis. Den er som et skip som har lagt ut fra stranden og skal over til den andre siden av sjøen. Men det er langt over, og båten har bare så vidt lagt ut fra land.
Når det gjelder matematikken, har for øvrig matematikeren Gödel påpekt at det er prinsipielt umulig å avgjøre med matematiske metoder om matematikken er fri for motsigelser.

Tro
Det betyr at vi ikke kommer utenom det med tro. På alle viktige områder av livet er det nødvendig å tro.
Du vil ha bevis for at du virkelig kan stole på din venn? Men når har du fått absolutt sikre bevis på det? Kan du noen gang få det? Vil det ikke alltid være slik at du må våge å tro at du kan stole på ham eller henne? Det betyr ikke at du stoler blindt på hvem som helst. Tillit bygges opp over tid. Men om man ikke våger å stole på noen, tro på noen, blir vennskap og nære relasjoner en umulighet. På en parallell måte stoler vi på Kristus, tror på ham.

Hvilket bevismateriale?
Jeg har snakket om bevismateriale. Hvilket? Det finnes mye! Her er det bare plass til å antyde noe:
De seneste vitenskapelige teoriene om universet peker mot en Skaper. Det har ført til at mange vitenskapsmenn har begynt å tro på Gud. Big Bang-teorien for eksempel sier at universet har en begynnelse. Det passer ateismen dårlig. Nå har man prøvd å flykte fra det at universet har et startpunkt blant annet ved å si at vårt univers bare er ett av en mengde univers, et multi-univers. Men dette er ikke annet enn ren spekulasjon. Og dessuten, som den tidligere ateisten Antony Flew påpeker: Vi må uansett komme til rette med opprinnelsen til naturlovene. «Og den eneste holdbare forklaringen her er det guddommelige Sinn.»
Noen ateister prøver seg til og med, utrolig nok, med å si at universet oppstod av ingenting. Men vi vet at ingenting kommer av ingenting. Som den kristne vitenskapsmannen William Craig spør: Er du bekymret for at mens du er borte, la oss si på arbeid, så kunne for eksempel en hest bli til i stuen, uten noen årsak, ut av ingenting, og stå der og skite ned teppet? De nyeste innsiktene innen fysikk, kjemi og biologi taler om en utrolig finstemhet. Alt vitner om design.
Jesu oppstandelse er en hjørnestein for vår tro. Jo mer man undersøker omstendighetene omkring oppstandelsen, jo sikrere fremtrer den.
Gud bekrefter sin tilstedeværelse for oss gjennom bønnesvar, under og tegn. Hans ord stadfestes, slik han har lovt. Jesu eget nærvær er en erfaring den troende har.
Og vi kunne fortsette.

Nok lys – nok mørke
Den kjente kristne tenkeren, Pascal, sier: Det finnes nok lys for dem som bare ønsker å se, og nok mørke for dem som har en motsatt tilbøyelighet.
Lyset, lyset fra Gud, skinner i mørket og kan sees av alle som vil se det. Men lyset er ikke så påtrengende at man ikke kan vende seg bort fra det om man vil. Slik bevares menneskets valgmulighet.
Velger vi lyset og går i retning av det, får vi mer lys. Jo mer vi beveger oss mot lyset, jo klarere skinner det - og desto mer ser og forstår vi. Men snur vi ryggen til lyset og går mot mørket, er det mørke vi får - et mørke vi selv har valgt.

Du kan lese mer om dette i min bok Våg å tenke – våg å tro!
(ISBN 978-82-303-1070-0 Distributør: ProklaMedia)

2008-11-26T09:55:00.002+01:00

Ikke lett for Israel

Det er ikke lett for Israel

Forvrengt reportasje på NRK
For noen dager siden satt jeg og hørte på Dagsrevyen på NRK. Der var det et innslag om Israel. Gjennom reportasjen fikk man inntrykk av at Israel hadde brutt en våpenhvile med Hamas ved å gå inn i Gaza og skyte 6 palestinere.
Så hadde palestinerne i Gaza svart med å skyte raketter inn i Israel, og som svar på det hadde Israel stengt grensen til Gaza – slik at forsyninger ikke kom inn. Derfor var det nå fare for en humanitær katastrofe.
Det som ikke ble fortalt i NRK's reportasje, var at Israel hadde oppdaget en tunnel som var blitt gravd fra Gaza inn i Israel. Israel mistenkte at hensikten var å prøve å kidnappe israelske soldater. Derfor gikk israelske militære inn og sprengte tunnelen. Det ble kamper og palestinere ble drept.
Det må da være hevet over tvil at det å grave en slik tunnel inn i Israel fra Gaza innebar brudd på våpenhvilen. Hvilket land ville finne seg i noe slikt?
Det er også en uhyrlighet at verden synes å mene at Israel skal finne seg i at raketter til stadighet regner over deres grensebyer. Hvilken stat i verden ville finne seg i det? Ville ikke en slik stat svikte sine innbyggere om de ikke gjorde nok for å forsvare dem?
Et forsøk fra Israels side på å få en stopp på rakettbeskytningen er å stenge grensen for å tvinge Hamas til å få en slutt på denne beskytningen. Da skriker verden opp, men selv om man kanskje sier noen ord om rakettbeskytningen, gjøres det på en svak måte i forhold til fordømmelsen av Israel. I praksis får man inntrykk av at man mener at Israels innbyggere skal finne seg i at raketter regner over dem.
Et poeng er at uskyldige rammes når grensen stenges. Det er et viktig poeng. Men samtidig har Fatah-aviser på Vestbredden skrevet at Hamas krisemaksimerer. Fatah beskylder Hamas for å lage et skuespill av situasjonen. Det kommer nemlig inn mye forsyninger gjennom smuglertunneler fra Egypt.

En annen reaksjon fra Israels side er militære aksjoner på Gaza for å få stoppet rakettene. Det gjøres til en viss grad, men om det skal monne, må det nok en storaksjon til. Og da vil nok fordømmelsen av Israel igjen bli høyrøstet.

Feil i Israel
Men dette som nå er sagt, betyr ikke at Israel er feilfri. Det fikk jeg også illustrert for noen dager siden da jeg leste på den israelske avisen Ha'aretz' nettside. Der var det en artikkel som spurte: Hvorfor kaster Israel ut sine beste venner?
Det ble fortalt om en dansk familie som hadde bodd i Israel i atskillige år, i en type campingvogner. De hadde gjort mye godt der de bodde og var høyt verdsatt i lokalsamfunnet. Men de bodde der bare på turistvisum og måtte stadig ut av landet for å søke om fornyelse av visumet. Nå er hele familien i ferd med å kastes ut. Da to familiemedlemmer kom tilbake fra Tyrkia, ble de arrestert på flyplassen og utsatt for en ytterst nedverdigende behandling da de var arrestert. Avisen Ha'aretz brettet det ut i en sterkt kritisk artikkel. Og protesten fra lokalsamfunnet mot den måten denne danske familien blir behandlet på, er også meget sterk.
En ytterst beklagelig feil av israelske myndighetspersoner. Dette er så absolutt ikke med å skape godvilje for Israel!
Men det gjøres feil i Norge også! Når for eksempel kristne iranske asylsøkere sendes tilbake til Iran hvor de står i fare for å bli fengslet, torturert og drept, skammer jeg meg på Norges vegne.

2008-11-17T21:51:00.002+01:00

Helter – kjente og ukjente

Så la oss derfor, da vi har en så stor sky av vitner omkring oss, legge av alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og løpe med tålmodighet i den kamp vi har foran oss...

Heb 12,1

Det finnes mange helter som har tatt plass i den skyen av vitner som Hebreerbrevet taler om. Noen av dem er kjente, andre ganske ukjente blant mennesker.
Den 6. september døde Aril Edvardsen. Nå har vi også fått melding om at Hans Svartdahl er gått bort. Begge utrettet de, hver på sin måte, store ting for Gud. Hver på sin måte ble de også kjent blant mennesker. Nå har de tatt plass i skyen av vitner.
Den 6. september døde også min svigerfar, 91 år gammel. Han hørte ikke til dem som brukte å stå på plattformen. Slik sett hørte han til «de stille» i landet. Men han var en hedersmann, en mann med integritet. Og han levde sitt liv i troen på Kristus, og døde i troen på Kristus. Han var et vitne med sin bekjennelse om sin tro, og med sitt liv.
Nå har han også tatt plass i skyen av vitner omkring oss.

Alle disse taler til oss om å fullføre vårt løp. For vi har alle et løp å løpe. En kortere eller lengre distanse gjenstår før vi passerer målstreken. Vi har det privilegium at vi kan få løpe dette løpet slik Gud hadde tenkt – i hans kraft.

2008-11-10T13:45:00.004+01:00

Mer om helbredelse og dokumentasjon

Jeg vil komme tilbake til en artikkel jeg skrev på bloggen den 02.10.08 om helbredelse og dokumentert virkning av forbønn. Jeg refererer der til en undersøkelse, foretatt av legen Dale Matthews og teologen Francis MacNutt, av virkningen av forbønn for leddgiktpasienter.

Som nevnt, ble 40 pasienter studert, i to grupper. Nå skiller man jo gjerne mellom kvalitative og kvantitative undersøkelser. Den omtalte undersøkelsen av Matthews og MacNutt ligger kanskje i et grenseland mellom disse to metodene.

Et kvalitativt eksempel
Et kvalitativt eksempel kan være et annet tilfelle Mac Nutt tar frem: En 19-år gammel kvinne, Teresa, hadde et ben som var ca. 15 cm kortere enn det andre, og forvridd. Dette skyldtes at hun hadde tråkket på en skarp gjenstand i en sump da hun var 5 år gammel. Hun ble ikke gitt skikkelig medisinsk behandling, og derfor fikk hun infeksjon i benet, som utviklet seg til osteomyelitt. Man kunne også se et dypt arr hvor man hadde gjort et mislykket forsøk på bentransplantasjon.
De begynte å be for Teresa på et retreat, og benet tok til å vokse. På et par dager vokste det slik at hun kunne nå gulvet med det. Tærne som bare var halvparten så store som på den friske foten, fikk - på et par timer - omtrent normal størrelse. Hun hadde måttet gå med krykker fordi benet ikke nådde til gulvet, men nå ønsket hun å gå med det - noe hun ikke hadde gjort siden hun var barn..
De rådet henne imidlertid å vente til det var blitt sjekket av lege. Det viste seg da at benet fortsatt var for svakt til at det var tilrådelig å trå på det. Men et forbønnsteam fortsatte å be for henne i perioden som fulgte. Under en av forbønnstundene rettet foten på seg, slik at arret som hadde hatt form av en spiral nedover leggen, dannet en rett linje fra kneet til foten. Senere ble det bekreftet av lege at benet hadde legt.
Da MacNutt skrev dette, kunne Teresa gå for første gang på 14 år. Forskjellen i benlengden var på det tidspunktet ca. 1, 25 cm. (Francis MacNutt: The Power to Heal. Notre Dame, 1977, s. 51-54.) Å forklare dette psykologisk eller med placeboeffekten må vel, mildt sagt, sies å være noe vanskelig?

Matthews' og MacNutts undesøkelse
Slik beskriver MacNutt undersøkelsen som ble foretatt av Matthews og ham: Som sagt ble 40 pasienter med leddgikt studert i to grupper. I hvert fall på nåværende tidspunkt ansees denne sykdommen for uhelbredelig. For å kunne delta måtte pasientene ha minst 6 svulne ledd og 9 ømme ledd. Pasientene ble testet ved bruk av ti forskjellige metoder, og fulgt opp under en 12-måneders periode.
Det ble gitt 3 dager til forbønn. Siden fikk forbederne ikke se pasientene mer.
Gjennomsnittsantallet av ømme ledd var ved starten 16,8 - og ved kontroll etter 12 måneder, 5,7.
Antall svulne ledd var ved starten 9,8 og ved kontrollen etter 12 måneder, 3,1. Tilsvarende mår det gjaldt smertefulle ledd 4,5 og så 3,1.
Mysteriøst nok viste imidlertid ikke blodprøvene (ESR og CRP) noen vesentlig forandring.
Som nevnt, rapporterte alle pasientene om bedring - noen av dem betydelig. Fire erklærte seg helt friske når det gjaldt symptomer.
Jeg så video-opptak av forbønnen. Flere opplevde dramatiske forandringer. For eksempel kunne en låst arm beveges fritt.

Som Matthews sa, forbønn på denne måten må sees på som parallellt til å teste en ny medisin. Og om det hadde vært et nytt medikament som var blitt testet, ville resultatet ha vært oppsiktsvekkende. Og bedringen etter forbønn holdt seg uendret i 12 måneder, uten å svekkes.

Denne undersøkelsen representerer uten tvil ett interessant steg når det gjelder å dokumentere virkningen av forbønn. (Undersøkelsen er mer utførlig beskrevet i Southern Medical Journal, December 2000, s. 1177 - 1186.)

2008-10-28T09:55:00.006+01:00

Om Soaking

Soaking er i fokus for tiden, og er blitt ganske mye diskutert. Jeg er blitt spurt om hva jeg mener om temaet.

Bløtlegging
Soaking er et engelsk ord som kan oversettes med oppbløting eller bløtlegging. Første gang jeg støtte på begrepet var i den katolske karismatikeren Francis MacNutts bøker om helbredelse. Han forteller at han ofte har opplevd at folk ble friskere etter forbønn, men ikke alltid helt bra. Da var det hans erfaring at det å bruke mer tid i forbønn - og gjerne be gjentatte ganger - førte til at de ble enda bedre, og kanskje også helt bra.
Han sammenligner det for eksempel med strålebehandling for kreft. Man får ikke bare en behandling, men flere for at sykdommen skal forsvinne. På lignende vis kan man bli bestrålt med Guds helbredende kraft gjentatte ganger - og da uten noen form for bivirkninger.

Vi har et eksempel når det gjelder Jesus selv. Han la hendene på en blind. Da så den blinde folk gå omkring som "trær". Etter at Jesus la hendene på ham en gang til, så den blinde klart (Mark 8,22-25). Om Jesus kunne legge hendene på en syk to ganger, kan vi også gjøre det - og enda flere ganger enn det om nødvendig.

Et bilde som illustrerer dette med soaking er en tørr, hard jorbunn. Heller man en bøtte med vann på en slik jordbunn, renner vannet bare vekk. Bakken er for hard til å ta imot vannet. Det må regne lenge, eller foretas kunstig vanning lenge, for at jorbunnen skal ta imot vannet. Den må bløtgjøres lenge. Slik kan det være med oss også når det gjelder Den Hellige Ånds virke på oss.

Fysiske manifestasjoner
Nå synes i senere tid ordet soaking særlig å ha blitt knyttet til det å ligge på gulvet. Det vil være galt, synes jeg, om soaking skulle identifiseres eksklusivt med det. Visst hender det ofte at folk faller, overveldet av Guds kraft og nærvær. Jeg har sett det mange ganger, og vet at det er reellt.
Men fysiske manifestasjoner skal ikke søkes. Det er ikke de som teller. Det er resultatet, hva frukten er - kanskje etter gjentatte berøringer av Guds ånd - som er viktig.
Wynne Lewis, som ble brukt av Gud til å bygge opp Kensington Temple i London til en megakirke, forteller:
På et møte et sted bad han for en ung mann som under forbønnen falt på gulvet og ble liggende å le. Mannen lå der et par timer og lo, så Wynne Lewis ble bekymret for ham og spurte etter de som var med ham. Foreldrene hans var der med ham. Wynne lurte på om de kanskje burde bringe den unge mannen hjem. "Nei," sa foreldrene, "det ville være synd å forstyrre ham nå. I morgen skal han bringes til lukket psykiatrisk avdeling og prognosen er at han vil måtte være der resten av sitt liv." Men denne mannen trengte aldri det. Gud helbredet ham fullstendig mens han lå på gulvet og lo.
Vi skal være forsiktig med å dømme om hva som skjer med mennesker under Guds ånds påvirkning. Det er ulike menneskelige reaksjoner på berøringen av Guds kraft. Men vi må aldri søke bestemte manifestasjoner av slike slag.

Soaking har ingenting å gjøre med om man ligger, sitter eller står, gråter eller ler. Det handler om å bli gjennomtrengt av Guds ånd - til ånd, sjel eller legeme, enten det merkes av andre eller ikke.

2008-10-27T18:25:00.005+01:00

EU-parlamentet har gitt Sakharovprisen til den kjente kinesiske menneskerettig-hetsforkjemper Hu Jia

Dette er modig gjort av EU-parlamentet som mottok kraftige advarsler fra Kina på forhånd. På lignende vis hadde Kina advart mot å gi Hu Jia Nobels fredspris. Også der var han en av favorittene.

Prisen har fått sitt navn etter den sovjetiske fysiker og menneskerettighetsforkjemper Andrej Sakharov. Den utdeles for tyvende gang. Prisen består av et sertifikat og en sjekk på 50.000 euro. Den overrekkes i Strasbourg 17. desember.
- Hu Jia er en av de virkelige forsvarerne av menneskerettigheter i Folkerepublikken Kina, sier Hans-Gert Pettering, EU-parlaments president, i en uttalelse.
Og han fortsetter:
- EU-parlamentet sender med dette ut et signal om støtte til alle som støtter menneskerettigheter i Kina.
Hu Jia har også jobbet med AIDS og miljøspørsmål i Kina. Tidligere i år ble han fengslet i tre og et halvt år for å ha "oppfordret til å styrte statsmakten", en typisk tiltale som gjerne brukes mot aktivister i landet.
Hans kone, Zeng Jinyan, og deres ett år gamle datter sitter i husarrest i Beijing.
I 2007 ble Zeng kåret av ukebladet Time som en av verdens 100 mest innflytelsesrike personer på grunn av arbeidet hun og ektemannen har gjort.
Flere EU-parlamentarikere anklager Kina for å ha forsøkt å forhindre dem fra å gi prisen til Hu.
- De har prøvd med brev, med e-post og med telefoner, sier Graham Watson, en EU-politiker, til AFP.

Det er å håpe at Kinas trusler når det gjaldt Nobels fredpris, ikke virket inn på nobelkomitéens valg da den ga prisen til Martti Artisaari. Hans innsats som fredsmegler gjør ham uten tvil til en verdig vinner. Men samtidig har menneskerettighetssituasjonen i Kina, på grunn av OL, i særlig grad stått i fokus dette året. Derfor var det veldig berettiget av EU- parlamentet å gi Sakharovprisen til Hu Jia.
Dessverre må sannsynligvis Hu Jia melde avbud når prisen overrekkes siden han sitter i fengsel i Kina.
(Kilder: Kina i dag, Nyheder, 24.10.08 og Aftenpostens nettside, 23.10.08)

Ytterligere kommmentar av Afteposten
Aftenposten skriver i dag ytterligere om saken på sine nettsider. Statssekretær Raymond Johansen i UD er i Kina for å snakke menneskerettigheter, men ingen pressefolk får følge med ham til Tibet. "Beijing ville ikke at norske medier skulle være med og norsk UD bøyde seg og føyde seg. Det var ifølge statssekretæren så viktig å komme til Tibet."
Dette lover ikke godt for menneskerettsdialogen mellom Kina og Norge, synes Aftenposten. Og den skriver videre:
"Hvor mye dialog det kan bli snakk om, kan vi lure på når vi ser den kinesiske reaksjonen på at EU-parlamentet har gitt den prestisjetunge Sakharov-prisen til den fengslede dissidenten Hu Jia.
- Grov innblanding i kinesiske indre anliggender. Vil skade forholdet mellom Kina og EU. Det var reaksjonen fra Beijing. Budskapet skulle være krystallklart, og det er omtrent til forveksling likt den sovjetiske reaksjonen da fysikeren og dissidenten Andrej Sakharov fikk Nobels fredspris i 1975."

Som kristne berører det oss ikke minst at millioner av kristne forfølges for sin tro i dagens Kina.

Men vi skal også glede oss over at God TV nå skal få anledning å sende på kinesisk til Kina.

2008-10-09T12:17:00.002+02:00

Gi Nobels fredspris til en av Kinas menneskerettighetsforkjempere!

Det nærmer seg bekjentgjøringen av hvem som får årets fredspris. Jeg må si at jeg håper på at det blir en av de kinesiske forkjemperne for menneskerettigheter.

OL i Kina har på mange måter stått i fokus dette året. OL ble ikke den åpning for menneskerettigheter i Kina som mange håpet, snarere tvert imot - i alle fall på kort sikt.Den olympiske komité kan kritiseres for å ha opptrådt for svakt overfor de kinesiske myndighetene. Mange lands regjeringer likeså.
Senest på NRKs nyhetsending den 03.10 hørte vi om dette. Amnesty blant annet uttalte seg om hvor negativ utviklingen har blitt, også i etterkant av OL - i alle fall på kort sikt. Spesielt utenlandske medier lot en historisk sjanse gå fra seg til å ta opp menneskerettighetenes situasjon i Kina. Det ble på denne nyhetssendingen også uttrykt en pessimisme når det gjelder Kinas unge som er blitt mer nasjonalistiske. På mange måter utpeker vel derfor en av Kinas menneskerettighetsforkjempere seg som en naturlig kandidat til fredsprisen.

Vi opplevde for eksempel hvordan en av disse ble arrestert i forbindelse med OL - fordi han hadde hatt kontakt med vestlige media. Han sitter fortsatt fengslet. Var det tre år han fikk for sin "forbrytelse"?

2008-10-02T08:16:00.002+02:00

Helbredelse, tegn og under i vår tid - og dokumentert virkning av forbønn

Jeg kom tilbake fra USA for en ukes tid siden - fra et seminar om helbredelse, tegn og under. Seminaret ble holdt i West Haven i Connecticut. Arrangør var Global Awakening som ledes av Randy Clark - han som, menneskelig sett, satte i gang Toronto-fornyelsen. Det har i flere år ligget på hans hjerte å søke gjennombrudd for helbredelse. tegn og under.

Forholdet mellom medisin, forskning og helbredelse ved forbønn stod i fokus på seminaret. Både undervisning og praksis var veldig balansert - nøkternt og dristig på samme tid.

En medisinsk undersøkelse av forbønnens virkning
Blant talerne på seminaret var dr. Francis MacNutt, kjent som en av de ledende katolske karismatikere (før han giftet seg var han pater). Han presenterte blant annet en undersøkelse han hadde tatt del i, sammen med dr. Dale Matthews m.fl., av forbønn for mennesker med leddgikt. Denne sykdommen regnes som uhelbredelig. 40 pasienter ble testet i to grupper. Undersøkelsen er publisert i Southern Medical Journal, December 2000, s. 1177 - 1186.
Pasientene som fikk delta, måtte på forhånd gjennomgå grundige medisinske tester. Et forbønnsteam fikk under tre dagers tid be med håndspåleggelse for den ene gruppen. Så fikk de ikke treffe dem mer. Pasientene fikk en 12 måneders medisinsk oppfølging.
Pasientene som fikk forbønn, ble oppsiktsvekkende mye bedre. Smerter forsvant. Bevegeligheten av ledd ble for flere dramatisk forbedret. Fire kunne erklære seg helt friske når det gjaldt symptomer.
Hvis dette hadde vært testing av en ny medisin, hadde resultatene vært sensasjonelle. Virkningene av et medikament ville imidlertid ha blitt borte etter hvert om man sluttet å gi det.
Men forbedringen av de som var blitt bedt for, hadde holdt seg like godt et år senere. Mysteriøst nok viste derimot ikke blodprøvene noen nevneverdig forskjell.

Underveis
Randy Clark og de andre betonte med rette at vi er underveis når det gjelder å være redskaper for helbredelse, tegn og under. Men det er viktig at vi er i gang, og at vi fortsetter - både å søke Herren i bønn, og å handle på Jesu ord. Når vi gjør det, ser vi hvordan mer og mer skjer - og større og større gjennombrudd oppleves.
Det er oppmuntrende å registrere den oppvåkningen som skjer på dette området! Mange ungdommer går ut og vitner og ber for syke, og helbredelser skjer. Og denne uken for eksempel er det en "Catch the Fire" konferanse i Oslo som er med på å inspirere til å ta nye steg på dette området.

2008-09-10T13:50:00.002+02:00

Aril Edvardsen, en Guds general - forfremmet til herligheten

Aril Edvardsen er gått bort. Med rette er det skrevet mange gode ord om ham i forskjellige aviser.

Da jeg fortsatt var tenåring, hørte jeg Aril Edvardsen preke i Bergen. Hans tema var: Gud har en plan for ditt liv - djevelen har en plan for ditt liv. Han brukte historien om Samson og Dalila som illustrasjon. Den prekenen sitter i meg ennå.
Aril Edvardsens liv kan også sies å illustrere denne sannheten. Djevelen hadde nok sine planer med ham, men det var Guds planer som vant frem. Det skjedde på grunn av de valg Aril tok. Takket være det, er Guds ord blitt forkynt og demonstrert på en sterk måte både i Norge og mange andre land.

Slik er Aril et forbilde for oss. Ikke minst gjelder det hans iver etter å nå menneskene med evangeliet og hans brann for misjon.Det er opp til oss hvordan vi bruker vårt liv. Djevelen har nok sine negative planer for oss, men Gud har helt andre planer. Og gir vi oss til Gud, og lar ham få lede oss, kan hans planer virkeliggjøres.

Aril kan nå, ved sin bortgang, få tale til oss - utfordre og inspirere oss til å la Guds plan med vårt liv bli en virkelighet.

Husk… de som har talt Guds ord til dere! Legg merke til den utgang deres livsferd fikk, og følg etter dem i deres tro.

Heb 13,7

2008-07-24T15:35:00.002+02:00

De første kristnes tid - og vår egen, del II
Noen utdypninger og presiseringer

Den 15.07 skrev jeg en artikkel med overskriften De første kristnes tid - og vår egen. (Se nedenfor.) På bakgrunn av kommentarer til artikkelen vil jeg komme med noen utdypninger og presiseringer av det jeg skrev.
Hensikten med artikkelen var først og fremst å oppmuntre kristne - etter at den nye ekteskapsloven nå er vedtatt, med den skuffelsen mange opplever på grunn av det. Derfor trakk jeg paralleller mellom den første kristne tid og vår egen. Kristendommens situasjon var ikke noe lettere da. Tvert imot! Likevel gikk kristendommen frem på en meget sterk måte.

Vi som lever i det 21.århundre skal la oss oppmuntre av det, og lære av de første kristne. Det som var nøkkelen for dem, bør også være det for oss - nemlig den ånd og kraft som preget dem, og de tegn og under som fulgte deres forkynnelse og vitnesbyrd. Sammen med dette hørte deres villighet til å lide for sin tro.

Nå betyr ikke det jeg nå skriver at kristendommen globalt sett er på tilbakegang. I store deler av verden går den kristne tro tvert imot frem som aldri før. Kristendommens tyngdepunkt er flyttet til den såkalte tredje verden. Det er her i vårt hjørne av verden at situasjonen er annerledes. Men det bør vi kristne se på som en positiv mulighet og utfordring.
Samtidig er det store lyspunkt også i Norge og Vest-Europa. Tusenvis av ungdommer samles på kristne møter og konferanser. (Media er gjerne ikke så interessert i det.) Og mange av den unge generasjonen går ut og vitner om sin tro med en forbilledlig frimodighet.

Når var Norge kristent?
Norge er ikke lenger et kristent land, skrev jeg i forrige artikkel. Da reises spørsmålet: Når var Norge kristent? Svaret avhenger selvsagt av hva man mener med "kristent". Kristningen av Norge var en langsom, og aldri avsluttet prosess - en prosess også med mange feiltrinn. Men det kan ikke være noen tvil om at over tid ble folks tankegang og landets lover endret i positiv retning under påvirkning av det kristne menneskesyn.
En av de sterkeste bidragsyterne til kristningen av Norge var Hans Nielsen Hauge. Enkelt og rakt på sak forkynte han evangeliet. Det lot den "kristne" myndighet ham lide for. Men den vekkelsen som oppstod i kjølvannet av hans virke, førte til en samfunnsreformasjon som løftet landet både økonomisk og politisk. De friheter og menneskeretter som ble nedfelt i grunnloven av 1814, bidro Hauge på en viktig måte til. Og denne prosessen fortsatte utover på 1800-tallet, selv om det for eksempel tok tid å få fjernet diskrimineringen av "dissentere".

En viss konflikt mellom vekkelseskristendom og "offisiell" kristendom har det imidlertid ofte vært en tendens til. Det sees i forbindelse med Hauge-vekkelsen eller den læstadianske vekkelsen i nord. Filmen om opprøret i Kautokeino gir et meget berettiget positivt bilde av den læstadianske vekkelsen på 1800-tallet, selv om den ikke i alle deler er historisk korrekt og tegner litt for mye i svart-hvitt.

Avkristningen av Norge
Norge har aldri vært fullt ut kristnet, bare delvis. Når jeg sier delvis, tenker jeg på flere ting. For det første skal selvsagt ingen tvinges eller presses til å bli kristne. Trosfrihet og ikke-diskriminering hører på en grunnleggende måte med til det kristne skapelses- og menneskesyn. For det annet har den "kristne" øvrighet mange ganger hatt en praksis som ikke har vært i tråd med hva Det nye testamentet sier.
På tross av dette, og mere til, har Norge vært såpass preget av den kristne tro at det har vært berettiget å kalle landet kristent. Lovverket og den etiske tenkning har i stor grad vært formet av kristendommen. Det fantes langt på vei en kristen konsensus i befolkningen, selv om ikke alle levde i overensstemmelse med kristen tro. Det kristne paradigme var det rådende.

I nyere tid har denne utviklingen etter hvert blitt mer og mer reversert av en humanisme som ekskluderer Gud. Særlig er det slik på det politiske topplan og i media - hvor en ideologisk agenda ofte kan registreres. I folkedypet derimot er nok mye mer av den kristne arven bevart.

Kuliminasjonen av denne utviklingen bort fra kristen tro og tenkning står nok foreløpig den nye ekteskapsloven for. Det politiske toppsjikt har, i stor grad med støtte fra media, omdefinert ekteskapet fra det dette begrepet har stått for i årtusener, til noe annet - en slags kameratskapspakt uansett kjønn. Det mest sørgelige er hvordan barna er dratt inn i dette sosiale eksperiment. Paradoksalt nok sa det sekulære Frankrike nei til en slik lov, nettopp av hensyn til barna!

Tros- og ytringsfriheten
Tros- og ytringsfrihet er helt sentrale verdier. Historisk sett har ikke alltid den "kristne" øvrighet forstått det. I ateismens navn er også noen av de groveste brudd på nettopp disse verdier begått, som for eksempel i Sovjetunionen og Kina.
Utviklingen nå bør følges med årvåkenhet. Det har fra høyt politisk nivå vært slått an toner som har truet tros- og ytringsfriheten. Det har å gjøre med forventning derfra om å tale "politisk korrekt" når det gjelder homofili og den nye ekteskapsloven - og med ansettelsesforhold i frivillige kristne organisasjoner, skoler og menigheter å gjøre. Det er behov for å kjempe for den organisasjonsfrihet som hører sammen med tros- og ytringsfriheten.

Ikke samfunnsengasjement?
Det finnes en type kristen tenkning som synes å si at vi kristne bare skal konsentrere oss om evangeliets forkynnelse og ikke gå inn i debatten om samfunnsspørsmål eller politiske saker. Men om man skal følge en slik linje, vil den kristne tro lett bli marginalisert og privatisert. Motstandere av kristendommen vil gjerne at det skal skje.
I en forstand engasjerte ikke de første kristne seg politisk. De forkynte evangeliet. Men dette fikk ganske snart politiske konsekvenser. De insisterte på å lyde Gud mer enn mennesker, og de nektet å anerkjenne keiseren som gud.
Man kan peke på at de første kristne ikke satte i gang en kampanje mot slaveri for eksempel. Det var taktisk klokt, for det hadde nok ikke ført frem i den situasjonen de kristne da befant seg. Men i sak bekjempet det kristne budskapet slaveriet.
Århundreder senere, derimot, hadde kirken en helt annen posisjon i samfunnet. Derfor gjorde Wilberforce og David Livingstone det eneste rette da de stilte seg i spissen i kampen mot slaveriet. Heldigvis fantes det kristne som dem som så sitt ansvar her.

På lignende måte ville det vært unnfallende ikke å kjempe mot den kjønnsnøytrale ekteskapsloven. Våre barn og barnebarn bør med rette kunne spørre hva vi gjorde for å prøve å stoppe den. For konsekvensene av den er store. I den offentlige skolen skal det i lærebøkene nå stå at ekteskap like gjerne kan være mellom mann og mann eller kvinne og kvinne, som mellom mann og kvinne. Noen har to mødre, noen har to fedre, noen mor og far. Det ene er like normalt som det andre, skal det hete. Med en slik ideologi skal folket preges. Og noen barn skal, med loven i hånd, gis en mor og en mor - i stedet for en mor og en far. Ikke før de er 18 år kan de få vite hvem som er deres biologiske far. Hva vil disse barnas reaksjon bli på det?

2008-07-15T14:45:00.002+02:00

De første kristnes tid - og vår egen

Vi lever i et avkristnet land. Norge var en gang på mange måter en kristen nasjon, men er det ikke lenger. På topplan råder en gudløs humanisme, en form for moderne hedenskap. Den nye ekteskapsloven illustrerer dette tydeligere enn noe annet.
Men slik var det også da de første kristne gikk ut, som pionerer, og forkynte evangeliet for første gang.

Man kan fristes til resignasjon og motløshet - nå når den nye ekteskapsloven er vedtatt. Men slike negative tanker og følelser skal vi ikke gi rom. Tvert imot! La oss heller se parallellen mellom den første kristne tid og vår egen! De første kristne forkynte evangeliet i en totalt ikke-kristen verden hvor et virvar av religioner og filosofier konkurrerte om tilhengere.
Det ser vi for eksempel av Apg 17 hvor vi leser at Paulus gikk omkring på torget i Aten og samtalte med dem han traff på. Han drev altså torgevangelisering der. Her støtte han blant annet på epikureiske og stoiske filosofer (Apg 17,17-18).
Epikureerne hadde overtatt filosofen Demokrits atomlære, og hevdet at vi består av atomer som går i oppløsning når vi dør. Det er ikke noe liv etter døden. Gudene er ikke noe å frykte. Det finnes ingen guddommelig plan. Livets mål er nytelse. Det høres ganske moderne ut, gjør det ikke?
Stoikerne var derimot religiøse. De var panteister, dvs. de hadde et syn som sier at verden og det guddommelige sammenfaller. Dette er også utbredte tanker i dag.
Midt inn i dette konglomerat av livssyn forkynte de første kristne Kristus. Det gjorde de i Åndens kraft, med de tegn som fulgte med. Og det overbeviste. Mer og mer gjennomtrengte det kristne budskapet samfunnet.
Den samme utfordring og den samme mulighet har vi i dag! Vi skal forvente å bli fylt av Åndens kraft mer enn noensinne, og forvente at Gud stadfester sitt ord med tegn og under mer enn noen gang tidligere.

Elias tid
Jo mørkere det er, jo klarere sees lyset som skinner. Elias tid illustrerer det. Da satt dronning Jesabel på tronen. Hun var fra Fønikia og ville innføre dyrkelsen av Ba'al som Israels gud i stedet for Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Ikke mange våget åpent å følge Herren.
Men midt under denne mørke tid brukte Gud profeten Elias. Noen av de mektigste åpenbaringer av Guds herlighet, noen av de største undergjerninger i Israels historie, skjedde i denne tiden. Tenk bare på hvordan ilden falt på fjellet Karmel (1 Kong 18)!
Slik er situasjonen for oss i dag også. Vi trenger Åndens kraft, og stadfestelse av forkynnelsen gjennom tegn og under, mer enn noen gang. Det skal vi med frimodighet få utbe oss, for vi vet at nettopp dette er etter Guds vilje. Slik bad de første kristne også.

…gi dine tjenere å forkynne ditt ord med all frimodighet, idet du rekker din hånd ut så helbredelse og tegn og under skjer ved din hellige tjener Jesu navn.
Og da de hadde bedt, skalv stedet der de var samlet. Og de ble alle fylt med Den Hellige Ånd, og de talte Guds ord med frimodighet.

Apg 4,29-31

2008-06-23T10:57:00.002+02:00

Våg å tenke – våg å tro!

Fredag den 20. juni kom min nye bok i trosforsvar ut: Våg å tenke – våg å tro!
Hvorfor skrive en slik bok, og hva handler den om? For å svare på det, la meg gjengi forordet til boken – pluss avsnittet Hvordan lese boken?

Forord
Denne boken er tilegnet deg som vil være et vitne for Jesus Kristus, som vil formidle de svar Bibelen gir.
Men den er også skrevet for deg som ikke tror på Gud, eller ikke helt vet hva du skal tro.

Ganske fort møter vi ulike spørsmål og innvendinger når vi samtaler med mennesker om den kristne tro. Slik er det enten vi prater med folk ute på gaten, eller på skolen, på jobben - med naboer, slektninger, eller hvem det nå er. ”Hva med alt det onde i verden?” ”Hva med de andre religionene?” "Hva med vitenskapen?" Og så videre…

Det er slike tema boken handler om. Den tar opp de vanskelige spørsmålene ikke-kristne stiller, og som vi kristne ofte også kan stille.
Men ikke bare det, jeg går også inn på ulike ikke-kristne tankeganger - og spør: Hvor holdbare er de? Hva med meningen med livet? Holder den materialistiske forklaringen på tilværelsen? Hvorfor er det så mange vitenskapsmenn som har begynt å tro på Gud etter de siste års vitenskapelige oppdagelser?

La meg invitere deg med på en reise gjennom forskjellige typer av spørsmål hvor jeg deler de svar jeg har kommet frem til.
Hensikten er for det første å oppmuntre deg som er en kristen, ved å peke på hvor gode grunner det finnes til å tro på Bibelens budskap - slik at du i neste omgang kan dele dette med dem som ikke tror.
Og så vil jeg utfordre deg som ikke kaller deg en kristen til å tenke igjennom det hele en gang til, til å se spørsmålene i et nytt perspektiv.

Hvordan lese boken?
Boken er delt inn i flere deler. Hver del kan leses for seg.

Først stiller jeg noen innledende spørsmål. Så tas, i del I, det opp som kanskje er den største innvendingen for mange mot å tro på Gud - alt det onde i verden.
I del II reiser jeg spørsmålet om meningen med livet. Dette er noe av det aller mest grunnleggende mennesker spør om, og noe som burde være aktuelt å samtale med alle om. Her går jeg inn på hva noen berømte ikke-kristne tenkere sier. Men vi ser også på hva den stadig aktuelle kristne forfatteren C.S. Lewis og den kjente apologeten Francis Schaeffer sier. I tillegg drøfter jeg også forholdet til andre religioner.
I del III tar jeg opp emnet tegn og under, og ulike forsøk på å bortforklare at det skjer under. Først går jeg inn på tegn og under i dag, og så kommer vi til det viktigste under av alle, Jesu oppstandelse.
Del IV handler om Bibelens pålitelighet. Det er jo den hele den kristne tro bygger på. Derfor er dette et veldig viktig tema. Her tar jeg blant annet opp Da Vinci-kodens påstander om Jesus, og skrifter som Thomasevangeliet og Judasevangeliet. Deretter gir jeg eksempler på at Bibelen gang etter gang har vist seg å ha rett overfor sine kritikere.
I del V kommer vi til temaet vitenskap og tro. Det finnes mange misforståelser når det gjelder vitenskapelig forskning som det er viktig å oppklare. De nyeste innsiktene innen fysikk og biologi har faktisk fått mange vitenskapsmenn til å begynne å tro på en guddommelig skaper.
I del VI prøver jeg å gi kortfattede svar på noen spørsmål folk ofte stiller. Og i del VII finner du noen tillegg om ulike tema, blant annet homofilispørsmålet.
Under overskriften Noter og kommentarer har jeg tatt med noen utdypende kommentarer. Jeg har for det aller meste plassert kommentarer og tilleggsopplysninger her for at det skal være lettere å finne dem. Under Referanser finner du nummererte noter med henvisninger til kilder som er brukt.

Som sagt, du kan lese hver del uavhengig av de andre. Så hvis du for eksempel vil gå rett til spørsmålet om meningen med livet, Bibelens pålitelighet eller et vitenskapelig tema, kan du gjøre det. Om du skulle synes at et avsnitt er vanskelig eller tungt å lese, så gå bare videre til det neste! Det kan godt tenkes at du finner at boken kan være grei å ha som en oppslagsbok, når forskjellige spørsmål dukker opp senere hen.

Boken er gitt gjennom stiftelsen Global Misjon. Distributør er Prokla-Media: prokla.media@ywam.no Tlf.: 62 57 43 42
Den kan kjøpes gjennom bokhandlere eller bestilles direkte fra Prokla-Media eller utgiver. (ISBN 978-82-303-1070-0)

2008-06-08T18:39:00.007+02:00

Senterpartifolk og Høyre villedet velgerne i 2005

Foran stortingsvalget i 2005 avviste Høyres landsmøte å gå inn for en kjønnsnøytral ekteskapslov. I stedet programfestet partiet å styrke partnerskapets juridiske særstilling. (Jan H. Harsem i Korsets Seier, uke 23, s. 9). Men nå er Høyre et parti som synes å ville sikre flertall for nettopp en ny kjønnsnøytral ekteskapslov, fordi mange av dets representanter kan komme til å stemme for dette lovforslaget. Slik villedet Høyre velgerne i 2005.

Og Magnhild Meltveit Kleppa fnyste av påstander om at Senterpartiet kunne komme til å være med på å innføre en kjønnsnøytral ekteskapslov. I dag fremtrer hun som en løftebryter.
Men det er ennå ikke for sent å snu!

11. juni en skjebnedag
Onsdag 11. juni blir en skjebnedag for landet vårt. Da kan en ny kjønnsnøytral ekteskapslov bli innført, en lov som omdefinerer ekteskapet på en radikal måte. I tusenvis av år har ekteskap vært foreningen av mann og kvinne, og med det dannelsen av familien - det sted hvor barn skal kunne få vokse opp på en trygg måte. Det må som kjent mann og kvinne til for at barn skal bli til.
Nå kan ekteskap i stedet for komme til å bli en slags "kameratskaps-pakt" uansett kjønn.

Barna skadelidende
Barna kommer til å bli de mest skadelidende om denne loven blir vedtatt. På tross av politisk korrekte forsikringer gjøres barna til forsøkskaniner i et sosialt eksperiment. De forskningsrapporter man henviser til i sin argumentasjon, holder ikke mål.
Steven Nock, professor ved the University of Virginia, undersøkte en serie av studier angående likekjønnede foreldre. Det gjorde han for Ontario Superior Court (høyeste rettsinstans i Ontario) i Canada. Hans konklusjon var at ingen av studiene var utført i overensstemmelse med akseptert standard for vitenskapelig forskning (www.marriagewatch.org/issues/parenting.htm).
Studier som er gjort, tyder tvert imot på at tendensen til å bli homofil er betydelig større for dem som vokser opp med homofile foreldre.

Behov for sivil ulydighet
Om det nye lovforslaget vedtas, vil ytringsfriheten til lærere i skolen og i barnehager trues. Da forventes de å si at likekjønnede "ekteskap" er like normale som ekteskap mellom mann og kvinne.
Men det vil det være tusenvis av lærere som ikke tror på. Og her skal man ikke bøye seg i misforstått lojalitet, men våge å si ifra. Man bør, på en smart måte, praktisere sivil ulydighet. Kanskje kunne organisasjoner som morfarbarn.no gi veiledning om hvordan dette kunne gjøres?
Og kanskje ville det dessuten være en fordel om det ble noen rettssaker angående ytringsfriheten i disse spørsmålene?

2008-06-08T17:06:00.002+02:00

APOLOGIA - FORSVAR

Vær alltid beredt til forsvar (apologia) når noen krever dere til regnskap for det håp dere eier, skriver Peter (1 Pet 3,15).
Disse ordene er ikke mindre aktuelle for oss i dag. Tvert imot! Apologia - forsvar av troen - behøves mer enn noen gang. Paulus var en av dem som demonstrerte denne siden av evangeliets forkynnelse. Det gjorde han for eksempel da han talte til de lærde i Aten (Apg 17). Jeg fikk dette levende illustrert for en måneds tid siden da jeg var i Hellas og fikk vandre i Paulus' fotspor.

Ny bok i trosforsvar
Det er gått en del uker nå siden jeg sist la inn en artikkel på denne bloggen. Det har delvis å gjøre med at jeg har konsentrert meg om å få skrevet ferdig en bok i trosforsvar. Tittelen er Våg å tenke - våg å tro!
Jeg tar opp et bredt spekter av vanskelige spørsmål og innvendinger vi møter i hverdagen i samtale med mennesker om den kristne tro. Men jeg tar også tak i ikke-kristne tankeganger, og går disse inn på klingen.
Noen av temaene er: Hva med Gud og det onde? Hva er meningen med livet? Skjer det under? Er Bibelen pålitelig? Hva med Big Bang, evolusjon, osv,?

Gjennom boken vil jeg oppmuntre deg som er en kristen, ved å peke på hvor gode grunner det finnes til å tro på Bibelens budskap, slik at du kan dele dette med andre. Og så vil jeg gjerne utfordre deg som ikke tror på Gud, eller ikke riktig vet hva du skal tro, til å tenke igjennom det hele en gang til.

Boken utgis gjennom min stiftelse, Global Misjon. Distributør er Prokla-Media. Utgivelsesdato er 20. juni.
Jeg skal komme mer tilbake til denne boken senere.

2008-04-11T20:05:00.003+02:00

OL-PROTESTENE OG NY EKTESKAPSLOV

Protestene mot Kinas brudd på menneskerettighetene har vært høylytte. Og bra er det! Jeg beundrer dem som virkelig har engasjert seg her, og ofret tid og penger for å si ifra.
I morgen skal det gå en annen protestmarsj i Oslo - i protest mot en annen form for overgrep: innføringen av såkalt "likekjønnede "ekteskap". Måtte denne protesten høres like kraftig som protesten mot OL-stafetten!

Som sagt, det er beundringsverdig hvordan ulike grupper har markert seg til støtte for menneskerettigheter i forbindelse med OL-stafetten. Hvor langt har ikke for eksempel "Reportere uten grenser", og andre strukket seg for å bli hørt - for å overdøve den makelige politiske korrekthetens stemme! Mange av dem har reist lange strekninger for å være med å demonstrere. Det gjør godt å oppleve at noen sier ifra, at noen gjør noe - der det bør gjøres noe.

Hvor er kristenfolket?
Men en annen dramatisk sak står også på trappene - som vil få vidtfavnende og langtrekkende konsekvenser: forslaget om å innføre en lov som gir adgang til homofile ekteskap.
Her burde det protesteres like kraftig som i London, Paris eller San Francisco. Hvorfor det?

For å nevne noen grunner:
- Det vil bli en lov som raserer begrepet ekteskap. Ekteskap er forening av mann og kvinne, slik at de danner familie - og i en slik sammenheng skal barn få lov å vokse opp.
- Lovforslaget er et overgrep mot barna. Barn trenger en far og en mor. De skal ikke berøves det, ved en lov som sier at det er like bra å ha en far og en far, eller en mor og en mor. Det er ingen tvil om at slike oppvekstvilkår vil være uheldig for barnet. Undersøkelser som sier at likekjønnede par er like gode som foreldre, har vist seg å være ideologisk vinklet og beheftet med metodiske svakheter.
- Dette lovforslaget innebærer, på sikt, et kraftig angrep på ytringsfriheten. Slik sies det på nettstedet www.morfarbarn.no

Alle de som i ord og handling holder fast på at mor-far-barn-relasjonen står i en særstilling, vil med en slik lov bli potensielle lovbrytere. På sikt vil de etter all sannsynlighet møte ulike former for yrkesforbud, rettssaker, bøter og straffereaksjoner. Det samme vil gjelde for organisasjoner, institusjoner og trossamfunn.
Flere norske politikere har uttalt at trossamfunn og organisasjoner om nødvendig må tvinges til å innrette seg etter kjønnsnøytrale ekteskapslover. Mye tyder på at forkjemperne for den radikale kjønnsideologien er villige til å gå langt i å kriminalisere trossamfunnenes skapelsesteologi og samlivsetikk. Man kan allerede i dag se konturene av dette i anklagene som brukes mot dem som mener at mor-far-barn-relasjonen står i en særstilling. Disse sammenlignes stadig oftere med rasister, og de blir anklaget for å krenke andres menneskeverd. Er vi på vei mot det som paven nylig kalte "relativismens diktatur"?

Måtte protestmarsjen i Oslo i morgen samle tusener! Måtte den bli en parallell til OL-protestene!

2008-03-07T09:02:00.002+01:00

Verdens mest "beryktede" ateist sier nå: Det finnes en Gud!

Spørsmålet om Gud står absolutt på dagsorden for tiden. Det illustreres blant annet gjennom to meget ulike bøker som er kommet ut de siste par årene. Den ene er utgitt av en av våre dagers mest høyrøstede ateister, Richard Dawkins, og har tittelen The God Delusion (Gud - en vrangforestilling). Her stempler Dawkins all form for gudstro som farlig og ødeleggende.
Den andre boken er skrevet av en av det 20. århundredes mest kjente ateister, filosofen Antony Flew. Den kom ut i fjor, og har tittelen There is a God ("Det finnes en Gud"). Undertittelen er: How the world's most notorious atheist changed his mind. ("Hvordan verdens mest beryktede ateist endret oppfatning")

Antony Flew
Det er ikke minst de nyeste vitenskapelige oppdagelsene av universets beskaffenhet som har fått Flew til å forandre syn. Han har sjokkert det ateistiske etablissementet, men Flews program er at han vil følge bevismaterialet dit det leder.
Faktisk ble Flew berømt for å hevde at man skulle forutsette ateismens sannhet inntil det fremkom bevis for Guds eksistens. Nå mener han at slike bevis finnes. Tre områder av vitenskapelig forskning har hatt særlig betydning for ham. "Det første er det spørsmål som forundrer og fortsetter å forundre de fleste reflekterte vitenskapsmenn: Hvordan ble naturlovene til? Det andre er åpenbart for alle: Hvordan oppstod livet som fenomen fra ikke-liv? Og det tredje er det problem filosofene har overlevert til kosmologene: Hvordan ble universet, og med det menes alt det fysiske, til?" (s 91).

For å ta tak i det siste: Før hevdet ateister, som Flew, at universet alltid kunne ha eksistert. Men Big Bang teorien sier at universet har en begynnelse. Da oppstår spørsmålet: Hva var før?
Dette problemet er blitt så påtrengende for en del ateister at de får seg til å si at universet kom av ingenting. Men, som Flew spør: Kan noe komme fra ingenting? Og for det andre, dette "ingenting" er som regel et eller annet spekulativt "noe" - ikke et absolutt ingenting.
Som motsetning til tanken på guddommelig design har vi idéen om et multi-univers, sier Flew videre. Man spekulerer om en hel mengde univers. Men dette er spekulasjon uten noen form for bevis. Det er en teori som beviser alt og ingenting. Flew illustrerer det slik: Sett at noen sier at verden og alt i den ble til for fem minutter siden, skapt med våre minner om å ha levd i mange år, og med bevis for hendelser som skjedde for tusenvis av år siden. En slik påstand kan ikke bli motbevist. Den beviser alt og likevel ingenting.
Men selv om det skulle finnes et multi-unives, løses ikke dermed problemet: Hvordan oppstod naturlovene? Man har bare forskjøvet problemet bakover.
Flew slår fast: Det er et faktum at vi lever i et univers med bestemte lover. Liv ville ikke vært mulig uten dem. De er så finstemte at den mest ørsmå forandring ville umuliggjøre liv. Men disse lovene forklarer ikke livets opprinnelse. Det er et helt annet spørsmål. Universets lover er en nødvendig betingelse for at liv skal finnes, men de er ikke en tilstrekkelig forklaring.
Flew går også kraftig i rette med Richard Dawkins, blant annet avviser han Dawkins' påstand om at "vi, og alle andre dyr, er maskiner som er skapt av våre gener" (s. 80).

Nå er ikke Flew blitt kristen. Men han avviser ikke muligheten. Han er overbevist om at et uendelig intelligent Sinn står bak universet og vår eksistens. Og han sier (s. 158):

"Noen hevder å ha fått kontakt med dette Sinn. Jeg har ikke det - ikke ennå. Men hvem vet hva som kan skje?
En dag kanskje jeg hører en Stemme som sier: "Kan du høre meg nå?"

Richard Dawkins
Når det gjelder Richard Dawkins' bok The God Delusion (Gud - en vrangforestilling) har mange for øvrig undret seg over nivået på hans argumentasjon. Alister McGrath, professor i teologi i Oxford, har sammen med sin kone, Joanna, skrevet et svarskrift, The Dawkins Delusion ("Dawkins' vrangforestilling"). På forsiden av denne boken er ateisten Michael Ruse, professor i filosofi ved Florida State University, sitert. Ruse sier: "The God Delusion gjør meg forlegen som ateist, og McGraths viser hvorfor."

2008-02-13T11:38:00.001+01:00

Feil om homofile foreldre

Vi tutes ørene fulle av påstander om at det er like bra for barn å vokse opp med homofile foreldre, som i en normal familiesituasjon. For eksempel sies det: "Internasjonal forskning de siste 25 årene har vist at det ikke er noen forskjell på å vokse opp med heterofile eller homofile foreldre."
Men dette er feil. Det er en påstand som er mer preget av ideologi enn av seriøs forskning.

R. Lerner, Ph.D, og A. Nagai, Ph.D, to amerikanske spesialister på samfunnsvitenskapelig forskning, gjennomgikk 49 studier av barns oppvekstvilkår med homofile par. De presenterte resultatene i 2001 i boken No Basis: What the Studies Don't Tell Us About Same-Sex Parenting.
Se www.marriagewatch.org/publications/nobasis.htm)

Lerner og Nagai la til grunn seks grunnleggende prinsipper for samfunnsvitenskapelig forskning, og så på de 49 undersøkelsene i lys av disse. De fant at alle av dem inneholdt minst en alvorlig metodefeil. Derfor har disse undersøkelsene begrenset verdi, og det kan ikke trekkes allmenne konklusjoner av dem, sier Lerner og Nagai. De peker blant annet på følgende svakheter:

- Bare én av studiene benyttet deltakere fra et tilfeldig utvalg av personer. De andre 48 bestod av selvrekrutterende grupper skaffet ved annonser i homofile blader og verving i homofile miljøer.
- Mange av studiene brukte ingen heterofil kontrollgruppe til sammenligning. De som gjorde det, benyttet seg ofte av grupper som hadde ulik utdannelse, inntekt, sosial posisjon og lignende.
- De aller fleste studiene ble gjennomført av forskere som støtter homofiles kampsaker.
- Nesten samtlige studier ble utført med svært små grupper av noen få titalls deltakere.

Lengdestudier over flere år eksisterer nesten heller ikke. Derfor er det ikke dekning for å hevde at det er liten forskjell mellom å vokse opp i heterofil eller homofil sammenheng. Det finnes derimot funn som peker i stikk motsatt retning.
Som nevnt, bare én av de 49 studiene brukte et tilfeldig utvalg av deltakere, som slik sett kan sies å være representativ.Blant barna i denne studien som vokste opp med et homofilt par, definerte 35% seg som homofile når de nådde voksen alder - mot rundt 1% i den generelle befolkningen.

Lær av Frankrike!
Det er underlig at den norske regjering og norske politikere har et slikt hastverk med å gjennomføre en så dramatisk lovendring som vil få slike store konsekvenser for ikke minst barna. Dette står i grell kontrast til det sekulære Frankrike. De har de i motsetning til Norge foretatt en grundig utredning.
En kommisjon bestående av 30 politikere og fagfolk ble nedsatt i januar 2005. De konkluderte i 2006 med at Frankrike ikke bør innføre en kjønnsnøytral ekteskapslov, og at landet heller ikke bør åpne for homofil adopsjon.

Et hovedargument for denne kommisjonen er at barnas rettigheter bør stå i sentrum. Man må ikke gjøre et ønske om å få barn til en rettighet til å få barn. Denne franske kommisjonen sier at det er sentralt for ekteskapet å få barn, derfor går de imot en endring av ekteskapsloven slik at likekjønnede par skulle få ekteskapelig status.

Komitéen peker på lovgivningens symbolske kraft og mener at Loven ikke bør endres annet enn med ”skjelvende hånd”, dvs. alltid med stor grad av forsiktighet og uten å ville fremskynde den sosiale utvikling gjennom å revolusjonere lovgivningen.
Franske domstoler anser det ikke som diskriminering å behandle heteroseksuelle og likekjønnede par ulikt, gitt den biologisk betingede evnen heteroseksuelle par har til å unnfange barn. Barn skal tas imot i sosialt aksepterte former for familie, ikke utsettes for en instrumentalisering for at nye familiekonstellasjoner skal oppnå anerkjennelse, sies det videre.

På nettstedet www.morfarbarn.no kan både hele denne franske rapporten, og et sammendrag av den leses.

2008-01-06T18:53:00.000+01:00

Hvorfor døde Jesus?

I en bloggartikkel den 23.12.07 skrev jeg om at i julen ble Gud menneske. Og jeg refererte til Anselm på 1100-tallet som sa det slik:

Ingen skal det uten mennesket.
Ingen kan det uten Gud.
Derfor ble Gud menneske.

Det var mennesket som hadde syndet og var skyldig. Men bare Gud kunne sone og frelse mennesket. Derfor ble Gud menneske.

I en kommentar til denne artikkelen er det en som spør:

Mennesket måtte gjere opp for seg. Og Gud måtte sjølv ta den jobben, ved å bli menneske. Men kvifor kunne ikkje Gud berre slette den skulda, når det var han sjølv som måtte sone likevel?

Det er et veldig godt spørsmål. La meg svare med å fortelle en historie.

Det var en konge i et land som gav en lov. Straffen for å bryte loven var offentlig pisking. En dag kom en av kongens tjenere til ham og fortalte at det var en som hadde brutt loven. "La vedkommende bli pisket!" sa kongen. "Det er bare en ting til jeg må si, Deres majestet," sa tjeneren: "Den som har brutt loven, er kongens egen mor".
Nå fikk ikke kongen det lett. Hva skulle han gjøre? Han kunne jo ikke piske sin egen mor! Han var altfor glad i henne til det.
Men hva ville følgene bli hvis han ikke gjorde det? Folk kunne si til ham: "Hvorfor straffer du oss når du ikke straffet din mor? Du gjør forskjell på folk. Du er ikke rettferdig!" Og de som sa slikt, ville ha rett.
Det endte med at kongen gav ordre om pisking. Da den skulle finne sted, hadde masse folk møtt frem for å se på. Men akkurat da piskingen skulle begynne, rev kongen av seg klærne på overkroppen, styrtet frem og tok hvert eneste piskeslag i stedet for moren.

Denne historien har bakgrunn i virkeligheten. Den forteller om Shamil, militær motstandsleder fra Dagestan, som kjempet mot tsar-regimets erobring av Kaukasus på 1800-tallet. Det gikk 25 år før han kapitulerte. Han ble ført til St. Petersburg. Derfra sendte tsaren ham til Kaluga, en by sørvest for Moskva.
I samfunnet Shamil ledet i Kaukasus, ble det oppdaget at en tyv hadde vært på ferde. Shamil minnet om loven angeånde stjeling, og fastsatte en straff: Den som ble tatt for tyveriet, skulle bøte med så og så mange piskeslag. En dag ble tyven tatt og ført frem for Shamil for å bli dømt. Tyven var hans egen mor.
Shamil fryktet anarki hvis ikke loven ble fulgt. Men å piske moren var utenkelig. Shamil kjempet i tre dager og tre netter før han kom ut av teltet sitt, etter å ha fattet en beslutning: Loven må følges. Straffen må sones. Men han tok på seg piskeslagene for sin mor.

Gud stod overfor et lignende vanskelig valg en gang. Han hadde gitt sine lover til mennesket, og mennesket brøt dem. Gud kunne ikke bare si: "Vi glemmer det! Vi ser gjennom fingrene med det." Gud er universets dommer og herre. Han må handle rettferdig. (1. Mos. 18, 25) Derfor må han straffe synden. Hvis ikke, ville han ikke være rettferdig, men derimot en korrupt dommer som ikke fulgte de lover han selv hadde gitt. Resultatet ville blitt kaos i universet.

Men Gud elsket oss mennesker altfor høyt til at han ville la oss lide straffen for vår synd. Det ville nemlig bety evig fortapelse - borte fra Gud. Det Gud har gjort, er noe lignende av det Shamil gjorde for sin mor: Gud elsker oss så høyt at han kom og tok straffen selv, i stedet for oss. Det var det Jesus gjorde da han hang på korset og døde for oss (Rom. 3, 23-26; 2. Kor. 5, 21).

2008-01-01T20:55:00.000+01:00

Jesu navnedag

Da åtte dager var gått…fikk han navnet Jesus…

Luk 2, 21

1. nyttårsdag kalles også Jesu navnedag. Regner vi åtte dager fra 25. desember, kommer vi til 1. nyttårsdag. Et bedre navn på den første dagen i det nye året kan man neppe få. Vi skal få gå inn i det nye året i Jesu navn! La oss se på noe av hva det betyr.

Tilgivelse
Vi skal få legge året som er gått bak oss - i Jesu navn. Det betyr ikke minst at vi skal få motta syndenes tilgivelse i Jesu navn.
Alle har vi gjort ting vi angrer på, ting vi vet var galt å gjøre - det Bibelen kaller synd. Men Bibelen sier også: Dersom vi bekjenner våre synder…tilgir han oss syndene og renser oss fra all urett (1 Joh 1, 9). For "dersom vi lever i lyset," da er det slik at "Jesu, hans Sønns blod renser oss fra all synd" (1 Joh 1,7).
Det er sagt at noe av det vanskeligste et menneske kan gjøre er å tilgi seg selv. Men når vi mottar Guds tilgivelse i Jesus Kristus, da skal vi også få lov å tilgi oss selv!
Samtidig er det andre vi skal tilgi. Som vi selv er tilgitt, skal vi også få tilgi andre - slik vi ber i bønnen Fader vår. Det er en mektig frigjørende kraft i tilgivelse, både i forhold til andre og i forhold til oss selv.

Fortiden bak oss
Både ved å tilgi andre, og ved selv å motta tilgivelse, skal vi få legge året som er gått, fortiden, bak oss.
Også på andre områder skal vi få legge det året som er passert, bak oss. Både nederlag og seire, hver på sin måte. Visst skal vi lære av fortiden, både av det vi gjorde rett og av det vi gjorde feil. Vi skal lære både av våre nederlag og av våre seire.
Men vi skal ikke bli sittende fast i fortiden, vi skal rette blikket fremover - mot fremtiden.

Inn i fremtiden i Jesu navn
Vi skal få gå inn i året som nettopp er begynt i Jesu navn! Det innebærer: uten frykt, i tillit til Gud vår far (Joh 14, 1). Og det betyr at vi skal få være frimodige og forventningsfulle. Vi skal få ha tro til Gud. Oppgaver og utfordringer som vi står overfor, skal vi få ta fatt på i Jesu navn!

Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk.

Filip 4, 13

2007-12-23T21:23:00.001+01:00

Gud ble menneske

Se, jeg forkynner dere en stor glede - en glede for alt folket!
Luk 2, 10

Dette er et gledesbudskap som sprenger alle dimensjoner. Gud er blitt menneske. Han kom til oss her på jorden, og "slo opp sitt telt" i blant oss, som det sies på gresk i Johannesevangeliet (Joh 1, 14).

Hvorfor gjorde han det? Anselm, erkebiskop i Canterbury på 1100-tallet, uttrykte det slik i sin bok "Hvorfor ble Gud menneske?"

Ingen skal det uten mennesket.
Ingen kan det uten Gud.
Derfor ble Gud menneske.

Hva var det mennesket skulle? Det måtte bli frelst, det måtte bli fri fra syndens, dødens og djevelens makt. Men ikke bare det, mest av alt måtte mennesket gjøre opp for seg - sone sin synd og sin skyld. Men intet av dette maktet mennesket.
Bare Gud var i stand til å sone, til å betale den gjeld av skyld mennesket hadde opparbeidet seg. Og bare Gud var i stand til å sette fri fra syndens, dødens og djevelens makt.

Det var mennesket som skulle gjøre det, men bare Gud som kunne gjøre det. Derfor ble Gud menneske. Gjennom sin sønn, Jesus Kristus, ble han en av oss - og som en av oss, som sann Gud og sant menneske - frelste han oss fra vår skyld, og fra syndens, dødens og djevelens makt. Han gikk inn under våre kår for å frelse oss fra ondskapens kår.

Det var budskapet om dette englene forkynte da han ble født.

God jul!

2007-12-14T13:28:00.000+01:00

Shahla-saken - en halv seier

Shahla får bli i Norge! Det er utrolig gledelig! Vi gratulerer henne - og de som har kjempet for hennes sak! Blant annet har pastor Egil Svartdahl gjort en beundringsverdig innsats for henne - og dermed også for dem som er i en lignende situasjon.

Samtidig er det bare en halv seier, dessverre! For Utlendingsnemnda (UNE) mener at vilkårene for å innvilge asyl ikke foreligger, siden det ikke anses å foreligge noen forfølgelsesfare knyttet til en retur til Iran.
Shahla får oppholdstillatelse ut fra en konkret helhetsvurdering av en situasjon som har endret seg i løpet av de fire siste årene. Utlendingsnemnda har særlig lagt vekt på hennes medisinske tilstand og den tiden hun har vært i Norge, sier UNE-direktør Terje Skjeggestad til NTB. Han avviser at avgjørelsen representerer en ny, mykere linje fra UNE.

Sørgelig holdning i Utlendingsnemnda
Denne holdningen til Utlendingsnemnda er sørgelig! Det viser at de ikke vil ta på alvor den forfølgelse muslimer som er blitt kristne, utsettes for. Det nemnda sier er ikke til å tro! Ingen førfølgelsesfare knyttet til en retur til Iran?
Kan nemnda tro på det den selv sier?

Skremmende nok har det fra dette hold tidligere vært sagt at det går bra om kristne som sendes tilbake, går stille i dørene med sin tro. Men det kan ikke en kristen gjøre!
De første kristne fikk ganske tidlig forbud mot å forkynne om Jesus. Men svaret de gav, var:

Døm selv om det er rett i Guds øyne å lyde dere mer enn Gud! For vi kan ikke la være å tale om det som vi har sett og hørt. (Apg 4, 19 - 20)

Derfor lot de første kristne seg kaste for de ville dyr. Og derfor blir mange kristne martyrer også i dag.

Når skal norske myndigheter ta ytringsfriheten og trosfriheten på alvor - og gi asyl til dem som virkelig trenger det.
Mullah Krekar beskyttes i Norge fordi han kan risikere dødsstraff om han blir sendt tilbake til Irak. Men uskyldige kristne kan den norske Utlendingsnemnda gjerne sende tilbake til Iran for eksempel - hvor de risikerer forfølgelse og martyrium!

2007-12-03T14:53:00.000+01:00

Biskop Bondevik drapstruet

Jeg ser at biskop Bondevik er blitt drapstruet to ganger på grunn av sitt nei til homofilt samliv. Han er også ellers blitt utsatt for trusler og trakassering.

Det skal bli interessant å se hvilke kommentarer representanter for homofiles organisasjoner vil gi til dette.

Og likeså politikere eller andre.

2007-11-23T14:47:00.001+01:00

Ordets forkynnelse - med medfølgende tegn

Forrige uke avsluttet vi en utendørs møtekampanje i Dar Es Salaam. Evangeliet ble forkynt, mennesker søkte frelse - og Ordet ble stadfestet av medfølgende tegn, slik Jesus selv lovte.

Helbredelser
Mange vitnet om helbredelse, fra forskjellige sykdommer. En ung dame som var blitt døv, fikk hørselen tilbake. Et par stykker ble helbredet fra delvis lammelse i armen. Øresus forsvant. Noen som hadde vanskelig for å gå, kunne hoppe og springe - berørt av Guds helbredende kraft.
Vi fikk også høre at en av dem som var med på møtene under kampanjen i fjor, var blitt frisk fra HIV. Etter å ha vært på møtene gikk hun til ny legeundersøkelse, og testen viste at hun ikke lenger hadde HIV.
Pastoren fortalte forresten om en mann i menigheten som skulle opereres for brokk. Han kom for å be om Guds velsignelse over operasjonen - ingen dum idé! Men pastoren foreslo at de også kunne be om full helbredelse, og det gjorde de. Da legene skulle operere, fantes det ingen brokk lenger. Vi skal arbeide med å få frem mer medisinsk dokumentasjon når det gjelder slike helbredelser.

Ny kampanjeplass
Jeg har tidligere skrevet at den samme plassen hvor vi hadde kampanje i fjor, skulle benyttes. Det lot seg imidlertid ikke gjøre på grunn av kommunalt byggearbeid. Plassen vi brukte i fjor var full av store hauger med sand. Derfor ble en annen åpen plass brukt. Men folk samlet seg, og hver kveld søkte noen frelse - og som sagt, mange vitnet om helbredelse.

Bibelskole i Arusha
Denne uken har jeg undervist på en bibelskole i Arusha. Mange av studentene her er pastorer eller forkynnere fra ulike deler av landet. Noen av dem er også pastorer for ganske store menigheter. Det er lovende å se den hungeren de har etter Gud, og etter å bli brukt av ham.

2007-11-15T10:06:00.000+01:00

Kvalitetsvekst på Zanzibar

Allerede første kvelden under møtene våre på Zanzibar kom en muslimsk kvinne frem for å motta Kristus under frelsesinnbydelsen. Samtidig vitnet hun om helbredelse fra en plage i brystet.
Deretter kom hun tilbake kveld etter kveld. Hun var nesten ikke til å kjenne igjen. Slik en positiv forandring hadde skjedd med henne! Sine fire barn hadde hun også med seg.
Pastoren i City Church spurte henne undrende om hva hennes mann, som er muslim, sa til at hun kom til møtene. Nei, han syntes det var så bra at hun var blitt frisk, fortalte hun, at det var helt i orden for ham at hun gikk på møtene.
Dette er et eksempel på hvordan mennesker kommer til tro på Kristus på det 97% muslimske Zanzibar.

Kvalitetsvekst
Som jeg har fortalt, har møtebesøket i denne menigheten økt fra rundt 500 for et år siden - til nå over 700 på gudstjenesten søndag formiddag. Jevnt og trutt kommer mennesker til tro. God oppfølging av nye troende er en viktig nøkkel.
Da mennesker kom frem under frelsesinnbydelsen, spurte pastoren: Hvem i menigheten her fulgte deg hit? Så ble vedkommende kalt frem for å gå med den nye troende tilbake til plassen, for senere å følge opp ham eller henne. Deretter blir det holdt kurs for de nyfrelste.
Det var bemerkelsesverdig at de som kom til tro under ukens møter, var tilstede på søndagens gudstjeneste.
Oftest er nettopp dette flaskehalsen - også i Norge - å få de nyfrelste til jevnlig å komme på menighetens møter.

2007-11-05T21:05:00.000+01:00

Kirkehistorie skrives på Zanzibar

På lørdag var jeg tilstede på dåpsmøte på Zanzibar som er 97% muslimsk. Rundt 40 nye kristne ble døpt i havet, på en av strendene der. De hadde nettopp avsluttet et tre måneders kurs for nyfrelste. Flere av dem hadde vært muslimer tidligere.

Det var pastoren i den stadig voksende pinsemenigheten, City Church, tilhørende Assemblies of God, som døpte de nye troende. De kommer i hovedsak fra tre typer bakgrunn, forklarte han meg.
De kan for det første være ikke-muslimer. Videre har man dem som opprinnelig har kristen bakgrunn, men som av ulike grunner var blitt muslimer - og nå er blitt frelst. Og så har man dem som kommer fra tradisjonelle, sterkt muslimske familier. For disse siste kan det å bli kristen bli veldig tøft. Det er eksempler på at de er blitt kastet ut hjemmefra.

En av dem som ble døpt, og som tilhørte en muslimsk familie, møtte opprinnelig sterk motstand hjemme. Men fordi hun var blitt helbredet fra angst, søvnproblemer og mareritt, godtok familien at hun ble kristen, fortalte pastoren meg.
Nettopp helbredelser, tegn og under er noe av det som overbeviser muslimer mest. En av lederne i menigheten, en tidligere muslim, fortalte meg at før han selv ble kristen, lot han sin kone få gå i kirken fordi hun ble helbredet etter forbønn. Det er bedre å ha en frisk kone som går i kirken, enn en syk kone som er muslim, tenkte han.

Kirkehistorie skrives
Det er fascinerende og oppmuntrende å registrere den veksten City Church opplever på dette så muslimske Zanzibar. Det er noe helt nytt i Zanzibars historie. Da jeg var her for 7 år siden, var de 70 - 80 stykker. I fjor var det ca. 500 på møtet søndag formiddag. Nå sist søndag var det nærmere 700.
Den anglikanske kirken ruver riktignok som katedral i Zanzibars Stone Town, bygget over nøyaktig det stedet hvor slavene ble solgt. (David Livingstone som kjempet mot slaveriet, har et minnesmerke i denne kirken.) Men de ulike menighetene har ellers bestått av små flokker.

Religionsfrihet
Det muslimske Zanzibar, hører til Tanzania, og myndighetene vil ha religionsfrihet. Det store flertallet av kristne og muslimer har også lært seg å leve sammen og respektere hverandre. I fjor hørte jeg for eksempel om en muslim som hjalp menigheten etter et tyveri. Han kom tilbake fra et diskotek (hans praktisering av islam var nok ikke spesielt streng), og observerte tyvene og fulgte etter dem. Derfor kunne han fortelle politiet hvor tyvegodset kunne finnes.

Innad i familier derimot kan selvsagt situasjonen bli vanskelig så klart, når en av dem velger å bli kristen. Det har alltid kostet å følge Jesus Kristus!

På onsdag kveld begynner kampanjemøtene hvor jeg skal tale, og torsdag formiddag pastor- og ledeseminaret.

2007-10-06T13:13:00.000+02:00

Født sånn - eller blitt sånn?

Debatten om homofili er stadig høyaktuell. Nettstedet www.homofili.com tar på en meget god måte opp spørsmålet ut fra et kristent og bibelsk perspektiv. På bakgrunn av kommentarer som er gitt til artikkelen "Drapstruet" nedenfor, refererer jeg fra Ressursbladet Homofili og kristen tro på dette nettstedet.

Født sånn - eller blitt sånn?
De fleste forskere er enige om at utvikling av homofil orientering skyldes "et komplekst samspill av biologiske, psykologiske, sosiale og kulturelle faktorer som påvirker hverandre gjensidig". Blant annet handler det om "faktorer knyttet til oppvekst og identitetsutvikling, om forholdet til mor eller far og til jevnaldrende av samme kjønn, om opplevelser og påvirkninger i barndom og ungdom, seksuelle overgrep fra jevnaldrende eller eldre personer.."
(Fra Ressursbladet, s. 10. Journal of the American Medical Association trykket i 1998 en oversikt over 166 studier som er gjort angående misbruk av gutter. Artikkelen viser bla.a. at tenåringsgutter som blir seksuelt misbrukt av menn, senere i livet definerer seg som homofile med opptil sju ganger større sannsynlighet enn andre gutter. W.C. Holmes m.fl., "Sexual Abuse of Boys", JAMA 280, s. 1855 - 1862.)

Essens eller konstruksjon?
De 25 siste årene har argumentet "født sånn" vært et av de aller mest brukte, men det holder på å endre seg. Teorien om et "homo-gen" må nå ansees for å være forlatt.
En undersøkelse i Australia i år 2000 gav meget interessante resultater. Det deltok nesten 5000 tilfeldig utvalgte voksne tvillingpar. Av disse var det 49 en-eggede tvillingpar hvor minst en var homofil. Samtlige par hadde vokst opp i samme hjem. Men bare i 6 av tvillingparene var også den andre homofil, dvs. 12 %. Om homofili først og fremst skulle kunne forklares genetisk, ville vi ha forventet at langt flere en-eggede tvillingpar hadde samme homofile orientering. Dette betyr at det må være andre faktorer enn gener som er avgjørende for om noen blir homofile.
I sammenheng med dette står debatten om essens og konstruksjonisme. "Er vår seksuelle orientering medfødt som en uforanderlig essens i vår personlighet, eller er den konstruert på grunnlag av oppvekst, påvirkninger og personlige valg?" Flere og flere - også homofile - heller til den siste teorien.
Men så blir dette i neste omgang gjort til en ideologisk kampsak. "…vi er selv med på å forme våre liv og våre seksuelle preferanser…vi er ikke bundet av noen medfødt legning. Enhver må ha full frihet og rett til å velge sine seksuelle uttrykksformer i ulike faser av livet - heterofil livsstil i én fase, homofil i en annen fase, kanskje biseksuell i en tredje, osv." I ungdomsmiljøer i dag kan dette være budskapet: "Eksperimentér! Vær fleksibel! Utforsk mangfoldet" Gled deg over ditt seksuelle potensiale!"
Og propagandaen påvirker. Ifølge en norsk spørreundersøkelse fra februar 2003 kunne tre av ti heterofile jenter under 30 år (og én av ti gutter) tenke seg å ha sex med en person av samme kjønn. Biseksualitet er trendy i visse ungdomsmiljøer.
Det at vi her ser en effekt av propaganda illustreres av en undersøkelse i Sverige: I 1998 var det 4 - 5 ganger så mange jenter i 15-års alderen som lurte på om de var lesbiske som i forhold til 1990 - 4,9% mot 1,1%! ( Se Ressursbladet, s. 6. Se også Folkhälsoinstitutet, Ungdomar och sexualitet, Stockholm 2000, s. 58.)

Queer-teorien
Den konstruksjonistiske teorien kalles ofte også queer-teorien, eller "skeiv teori". De radikale tilhengerne av denne teorien sier at "all seksuell atferd - også den heterofile - i utgangspunktet er en sosial konstruksjon som er lært, og altså ikke medfødt. Det finnes ikke heterofile og homofile personer, bare heterofil og homofil atferd." Det argumenteres for eksperimentering og ubegrenset valgfrihet. De siste 10 - 15 årene har queer-teorien fått stort gjennomslag i flere akademiske miljøer.

Dette illustrerer at vi i dag utsettes for en propaganda som underminerer det som er den naturlige samlivsform og den naturlige familieform: mor, far, barn.

2007-09-25T12:38:00.001+02:00

La ilden alltid i mitt hjerte brenne!

Pinsebevegelsens 100-årsjubileum i Oslo Spektrum er nettopp avsluttet. Vi er blitt minnet om ilden som falt på pinsedag for 2000 år siden, og om fornyelsen av denne sannheten de siste hundre år gjennom pinsevekkelsen.

Vi trenger stadig på ny slike påminnelser. Det er mye forskjellig som vil kvele denne ilden, impulser både innenfra og utenfra. Derfor er det bra å bli ført tilbake til røttene, og bli konfrontert med den Åndens ild som preget pionerene.

Pinsevekkelsen var på mange måter en opprørsbevegelse som gjorde motstand mot den modernitetens humanisme som plasserte Gud på sidelinjen. Etter hvert har vi også fått en postmodernisme som har resignert når det gjelder å søke sannheten. Enhver får heller plukke som de vil fra livssynenes buffetbord.
Begge disse strømningene, preget av gudsfravær som de er, er først og fremst Europas og Vestens problem. Skal Vestens land vinnes på ny for Kristus, må det skje ved Åndens overnaturlige kraft - ved Åndens nærvær som berører hjertene, og ved de tegn og under som følger med.

Mitt hjerte
Men da må Åndens ild også få berøre vårt eget hjerte - mitt hjerte! Om ilden skal holdes vedlike, må vi inn i Guds nærhet - i bønnen og Ordet. Og vi må handle på det Ordet sier! Dessuten er det lurt å oppsøke brennende miljøer. Glødende kullbiter får andre kullbiter til å gløde.

Under jubileumsuken var det oppmuntrende og utfordrende å se ungdommer evangelisere på Oslos gater. De vitnet og sang, de samtalte med folk og bad med folk - både til frelse og helbredelse. Og mange vitnet om at de var blitt berørt av Gud.

Det er denne Åndens ild som brenner i hjertene som gjør at pinseilden har spredt seg som en præriebrann rundt om på kloden under det århundret som har gått, spesielt de siste tiårene. Man taler om et sted mellom 500 og 700 millioner pinsekarismatiske kristne. Særlig i Sør-Amerika, Afrika og flere land i Asia ser vi denne veksten. Det handler om en eksplosiv vekkelse som forflytter kristendommens tyngdepunkt til de tidligere misjonslandene. Og flere av disse landene sender nå misjonærer til Europa.
Vi tror at Europa skal rystes på nytt av denne ilden!

2007-09-25T12:38:00.000+02:00

Drapstruet

Jon Reidar Øyan, leder for Landsforeningen for lesbisk og homofil frgjøring (LLH) er blitt truet på livet i et brev han har mottatt. Avsenderen skriver at han gjerne ville gi ham en dose av den dødelige gassen Zyklon B. Øyan vil anmelde saken til politiet.

Vi tar på det sterkeste avstand fra denne formen for trusler! Enhver trussel om vold er helt forkastelig. I den debatten om homofili som pågår i samfunnet, må vi skille mellom sak og person. Vi skal være full av kjærlighet og omsorg overfor den homofile, samtidig som vi sier nei til en homofil livsstil. Det gjør vi fordi vi tror at en slik livsstil er destruktiv for alle parter. Den bryter med Guds ordninger for mellommenneskelige forhold, slik det klart kommer til uttrykk i hans ord, Bibelen.

Ytringsfriheten truet
Når slike trusler fremsettes, er det et angrep på ytringsfriheten - i dette tilfelle Øyans ytringsfrihet.

I dagens politiske situasjon er det imidlertid det syn Øyan forfekter som står sterkt. Det er blitt den politisk korrekte oppfatning. Generelt sett er det ytringsfriheten til dem som er uenig med ham, som er truet. Den som våger å uttale seg på tvers av det politisk korrekte homofili-syn, får en storm av skjellsord mot seg: "homofob", osv.
Ja, de kan trues med dom og fengsel. Saken med Åke Green i Sverige illustrerte det.

Det nye lovforslaget angående ekteskapet truer også ytringsfriheten. En slik lov kan komme til å true lærere i skoler og barnehager til taushet. Skal man der få si hva man mener, at ekteskap er en forening av mann og kvinne - ikke av mann og mann eller kvinne og kvinne? Eller blir det forbudt å si det?

2007-09-14T14:32:00.000+02:00

Synd ifølge geografi

Flertallet i Kirkerådet i Den norske kirke anbefaler at det skal være opp til biskopen og bispedømmerådet i hvert enkelt bispedømme om de vil akseptere homofilt samboende i kirkens tjeneste. Med andre ord: Det som er synd i Bergen for eksempel, er ikke synd i Hamar eller Oslo.
Men nå har Bibelen faktisk uttalt seg om saken, og dens tale er krystallklar. Med hvilken rett kan så kirkeråd eller biskoper eller andre opphøye seg til dommer over hva Gud sier i sitt ord?

For 10 år siden kirkesplittende
I 1997 sa biskopene i Den norske kirke: "Å sidestille heterofilt ekteskap med homofilt samliv er i strid med grunnleggende etiske prinsipper i Bibelen og må anses som kirkesplittende vranglære."

Nå, ti år senere, har pipen fått en annen lyd. Ifølge noen er homofilt samliv ikke synd. Ifølge andre er det synd, men ikke kirkesplittende. Men det betyr at spørsmålet om homofilt samliv er mindre alvorlig enn for eksempel ulikt nattverdssyn eller dåpssyn. For ulik oppfatning av dåp og nattverd er de facto kirkesplittende, selv om evangeliske kristne samarbeider på tvers av kirkesamfunnsgrensene.

Men spørsmålet om homofili er langt mer alvorlig enn ulik oppfatning om for eksempel dåp og nattverd. Nå er det biskoper, som blant annet Ole Christian Kvarme og Olav Skjevesland, som taler bibelsk om denne saken. Skjevesland har da også tatt avstand fra det siste vedtaket i Kirkerådet. Og biskopen i Bergen, Hagesæther, har vært modig nok til å opplyse i stillingsannonser om at det vil spørres om samlivsform. Det står det respekt av!

Likevel tar ikke de biskopene som vil holde fast ved Bibelens ord, saken alvorlig nok. De lar ikke dette spørsmålet være kirkesplittende, men vil holde fast ved kirkens enhet og ha gudstjenestefellesskap med de som står for vranglære. Denne tankegangen er det også som preger Kirkerådets anbefaling.

Vanskelig med fellesmøter
En vesentlig grunn til denne utviklingen er statskirkeordningen. Skiftende regjeringer kan uten problem innsette biskoper med de politisk korrekte meninger, uten å bry seg om hva Bibelen måtte si. Noen har hatt et konservativt syn og endret oppfatning - og slik latt seg drive med tidens strøm.

Fellesmøter eller felles gudstjenester blir mer og mer vanskelig i denne situasjonen. Jeg kjenner til et tilfelle i en av byene våre hvor menigheter måtte takke nei til økumenisk gudstjeneste på grunn av den innbydende domkirkes aksept av homofilt samliv.
Dette bør være opplagt. Har man gudstjenestefellesskap, sender man ut signaler om at "så alvorlig er det jo ikke…"

I 1916 måtte den nå verdensvide pinseretningen Assemblies of God ta et oppgjør med "Jesus only" læren som innebar en fornektelse av treenigheten. Når man leser om dette oppgjøret, minner det om oldkirkens oppgjør med ulike vranglærer. Det 18 måneder gamle Assemblies of God mistet 156 av 585 predikanter og over et hundre menigheter. Men det var et helt nødvendig oppgjør å ta.

I dag står vi overfor en parallell til oldkirkens kamp mot gnostisismen: En utydelig kristendom, preget av sekulær humanisme, som sier ja til det Bibelen sier klart nei til. Den aktuelle saken er i dag mer enn noe annet homofilt samliv.

Den katolske kirke
Paradoksalt nok har mange evangeliske kristne begynt å føle mer slektskap med den katolske kirke enn med store deler av Den norske kirke, som er blitt så preget av liberal teologi.

Ikke minst gir den tredje verdens kristenhet håp. Kristendommens tyngdepunkt er de senere tiår blitt flyttet til tidligere misjonsland. Det er der kristendommen går frem med stormskritt. Og det er oppmuntrende å registrere hvordan for eksempel den anglikanske kirken i Nigeria stiller det liberale lederskap i Vestens anglikanske kirke overfor ultimatum. Her trues det med rette med kirkesplittelse.

2007-08-31T11:04:00.000+02:00

Frigivelse - med bismak

De siste sør-koreanske gislene er frigitt. Det er noe mange i en hel verden gleder seg over. Samtidig er det en dyp undertone av sorg, av to grunner: For det første er to av gislene som ble tatt, skutt. Det fikk de siste 19 gislene først vite etter at de var løslatt. For det andre har regjeringen i Sør-Korea gått med på krav fra Taliban som egentlig bør ansees for helt uholdbare.

Forbud mot misjon
Regjeringen i Sør-Korea har forbudt sør-koreanere å drive misjon i Afghanistan. Det å nedlegge et slikt forbud bryter med grunnleggende menneskerettigheter - og, enda mer alvorlig, med Guds ord, med Jesu misjonsbefaling.
Med hvilken rett kan en regjering nedlegge et slikt forbud? Det er ikke vanskelig å skjønne den sør-koreanske regjeringens dilemma. Og ei heller er det vanskelig å forstå de gode intensjonene - å få frigitt gislene.

Men er ikke denne prisen for høy? Hva kan utfallet bli på sikt? Her har man gitt etter for krav fra en terrororganisasjon. For en organisasjon som tar uskyldige sivile gisler - i dette tilfellet hjelpearbeidere - og dreper dem, og truer med å drepe dem, er en terrororganisasjon. Den afghanske regjeringen ville ikke slippe fri fanger, som Taliban krevde, av frykt for smitteeffekten. Men det den sør-koreanske regjeringen har gjort er enda verre - og smitteeffekten kan bli langt verre.
Dette kan nemlig oppmuntre andre lignende organisasjoner til lignende aksjoner for å fremme tilsvarende krav, som å forby misjon. Men selv om så ikke skulle skje, er det sør-koreanske forbudet mot misjon i Afghanistan ille nok. Millioner av kristne i Sør-Korea har bedt for gislene, og om at de måtte bli satt fri. Likeså mange kristne rundt om i verden. Var det dette disse som bad, hadde i sikte? Får ikke gleden over løslatelsen en alvorlig bismak?

Martyriets ufrakommelighet
Det oppleves lettvint å sitte her oppe i det trygge Norge og skrive dette. Og det å tenke seg inn i den skrekksituasjon gislene må ha opplevd der de satt fanget, gjør at man bør uttale seg med frykt og beven. Ingen av oss vet hvilke situasjoner vi kan havne i, i fremtiden.
Likevel, rent objektivt bedømt: Kan vi tenke oss evangeliets fremme i verden uten martyriets pris? Vi kan ønske at det ikke var slik, og håpe at det ikke blir nødvendig. Men om evangeliet skal ut til alle folkeslag og alle mennesker, kan det skje uten at noen må være villige til å bli martyrer?
Det var slik i den første kristne tid, da kristne ble kastet for de ville dyr. Og det har vært slik siden. Og slik vil det alltid være.

Det kan sikkert diskuteres om sør-koreaneres misjonsfremstøt i Afghanistan var gjort med den nødvendige visdom eller ikke. Så langt jeg har forstått, arbeidet de primært som hjelpearbeidere. Men uansett hva man måtte mene om den saken, misjon kan ikke forbys. Her er det tale om å lyde Gud mer enn mennesker. De som opplever at Gud kaller dem til å være vitner, finner alltid veier å gå - selv om de vet at martyriet kan bli prisen å betale.

2007-08-17T07:31:00.000+02:00

Nyåndelighet - noe å lære?

Mange mennesker i vår tid er åpne for det åndelige. De har ikke tro på at tilværelsen dypest sett bare består av det materielle. På sin jakt etter kontakt med det åndelige søker de ofte inn i det som gjerne kalles nyåndelighet eller New Age. Det har Märtha Louises såkalte engelskole illustrert. Har vi noe å lære av denne nyåndeligheten?

Ja, det har vi! Bølgen av nyåndelighet bør påminne oss om hva Bibelen faktisk sier, og utfordre oss til å praktisere det. Det er til Bibelen vi skal gå for å finne sann, ekte og sterk åndelighet. Gud skapte oss til å leve i en overnaturlig dimensjon, til å leve i kontakt med ham.
Det er bare å lese Apostlenes gjerninger for eksempel. Så ser man hva det kristne livet innebærer, hva som er normal kristendom. Og de siste hundre årene har denne dimensjonen av kristenlivet fått en kraftig renessanse gjennom den globale pinsekarismatiske bevegelsen som legger vekt på Den Hellige Ånds overnaturlige virke. Over en halv milliard kristne verden over tror nå på, og praktiserer denne siden ved den kristne tro.

Må vi bli djervere?
Tiden er inne nå for en enda djervere forkynnelse av evangeliet i Åndens kraft, fulgt av de overnaturlige tegn som Bibelen beskriver: Helbredelser og mirakler, profetisk gave i funksjon, osv. (Markus 16, 15 - 20).
Det som skjedde i Danmark for et par år siden i forbindelse med evangelist Charles Ndifon er tankevekkende. Dansk TV2 gjorde et opptak fra et møte i Ringkøbing hvor han bad for syke. Et par meget overbevisende helbredelser skjedde, og disse ble fulgt opp flere måneder etterpå av filmteamet. Filmopptaket ble sendt som en del av serien "Åndenes makt", en serie som ellers befattet seg med det okkulte. Hundretusener av dansker så serien. Da så Ndifon kom til pinsekirken i København, var det kø i timesvis før møtene begynte. Mange kom ikke inn. Kirken var overfylt av folk som vanligvis ikke går i kirken, svært mange av dem New Age interesserte.

Vi skal ikke være redd for å praktisere det Bibelen sier. Vi skal gjøre som Moses, gjøre det Gud ber oss om å gjøre. Han lot seg ikke distrahere av at Faraos magikere etterlignet det han gjorde, han bare fortsatte slik Gud hadde sagt. Det var en åndskamp som pågikk mellom Satan og Gud. Men hele tiden viste Guds ånd seg som sterkest (2 Mosebok 7 - 12). Det vil vi også oppleve når vi ufortrødent gjør det Guds ord sier og lar oss lede av Den Hellige Ånd.
Tilsvarende var det med Filip i Samaria. Han forkynte Kristus, og sterke mirakler skjedde. Til og med trollmannen Simon ble imponert, og ville bli kristen han også (Apostlenes gjerninger 8, 4 - 12).

Ledet av Ånden
Vi skal få bli ledet av Den Hellige Ånd. Hvordan kan det skje?
Jo, først og fremst må vi følge det Bibelen, Guds ord, sier. Gud sier eller gjør aldri noe som går imot det han der har sagt. Han har gitt oss sitt ord som en sikker veiledning.
Dernest, når vi ber om ledelse, kan vi oppleve fred for det som er rett å gjøre eller ufred for det som er galt. Dette er noe troende til ulike tider er velkjent med.
Videre vil Den Hellige Ånd gi oss tanker om hva vi skal gjøre. Dette har med følsomhet for Åndens stemme å gjøre, noe som utvikles når vi tilbringer tid i bønn og lever i fellesskap med Kristus. Og vi kan få "kunnskaps ord", åpenbaring om hvordan andre mennesker har det for å være til hjelp for dem. Det har med det profetiske å gjøre.

En ungdom som var ute i Europa og evangeliserte tidligere i år, fortalte meg at han samtalte med en ungdom med rusproblemer om Jesus, men vedkommende virket likegyldig. Da bad han Gud om hjelp til å nå frem til ham. Plutselig fikk han det for seg at han skulle spørre ham om han var blitt forlatt av sine foreldre da han var 4 - 5 år gammel. Da våknet ungdommen med rusproblemer, og tårene begynte å komme i øynene hans. Jo, det var slik.

Men den åndelige verden er ikke nøytral. Derfor er det farlig å søke det åndelige utenom gjennom Jesus Kristus. En hendelse som er beskrevet i Apostlenes gjerninger 16, 16 - 18 illustrerer det. Paulus og Silas traff en slavepike med en spådomsånd. Hennes herrer tjente penger på hennes spådomskunst. Hun fulgte etter Paulus og de andre og ropte: "Disse mennesker er Den Høyeste Guds tjenere, som forkynner dere frelsens vei!"
Det hun sa var rett. Likevel kjente Paulus at det var noe som ikke stemte. Det var en falsk ånd som talte, og han drev ånden ut. Etter det kunne hun ikke spå mer.
Derfor sier Bibelen: "Tro ikke enhver ånd, men prøv åndene om de er av Gud!…hver ånd som ikke bekjenner Jesus er ikke av Gud" ( Første Johannes brev 4, 1 - 3).

2007-08-11T21:16:00.000+02:00

Er prinsessen blitt satt i gapestokk?

I et intervju sendt på NRK lørdag kveld sier prinsesse Märtha Louise blant annet: Media eksisterer jo som en slags gapestokk hvor man bare kan si hva man vil om hvem som helst. Det har jeg opplevd i mange deler av livet mitt. Det er jo ikke bare nå.

Er Märtha Louise blitt mobbet og satt i gapestokk de siste ukene? Svaret er troligvis både ja og nei. Spørsmålet er hvordan man kommenterer hennes nyreligiøse uttalelser og tiltaket med en skole hvor man skal lære å kommunisere med engler. Selv om vi er dypt uenig, skal vi alltid uttale oss med respekt og omtanke.

Ytringsfrihet
Men det ville være umulig å la være å komme med kommentarer til prinsessens utspill. Vi har ytringsfrihet. Og når prinsessen offentlig tar til orde for det som åpenbart er religionsblanding, må det bli reaksjoner.
Det bør bli det, spesielt fordi hun har den posisjonen hun har. Hun har stor innflytelse og påvirker mange mennesker på grunn av det. Derfor blir det hun sier og gjør veldig viktig. Selv om hun vil definere seg som kristen og sier at hun vil tilhøre Kirken, går hun likevel inn for en form for New Age åndelighet. Og dette må vi advare mot fordi det fører folk vill - bort fra Jesus Kristus som den eneste veien til Gud (Joh 14, 6).
Vi tror på engler, Guds engler, Men den åndelig verden er ikke bare god, eller nøytral. Satan kan også skape seg om til en lysets engel, og hans engler med ham. Derfor beveger man seg inn i et farlig minebelagt område om man søker kontakt med den åndelige verden uten å gå gjennom Jesus Kristus.
Dette kan vi ikke tie om.

En takk til Kokkvold
Likesom i striden om Muhammed-karikaturene har generalsekretær Per Edgar Kokkvold i Norsk Presseforbund nok en gang rykket ut til forsvar for ytringsfriheten. Han sier blant annet: Gapestokk som en generell karakteristikk av norske medier er dypt urettferdig. Han peker på at prinsessen selv har valgt å gå ut offentlig med sitt forhold til engler.
- Vi lever altså i et åpent samfunn der dette vekker oppmerksomhet og dermed debatt, sier han.

Kokkvold fortjener takk for sitt stadige modige forsvar for ytringsfriheten.

Pluss og minus
Nå er det pluss og minus ved Märtha Louises utspill. Minuset er at hun presenterer en åndelighet på avveie. Men samtidig er det også en positiv side: et sterkere fokus på åndelige spørsmål. Dette vil jeg komme tilbake til i en ny artikkel.

2007-07-30T18:26:00.000+02:00

Ingmar Bergman er død

Vi har i dag fått meldingen om at Ingmar Bergman er død. Bergman er en av verdens største filmskapere. Kunstnerisk sett er det ingen tvil om det. Samtidig kjempet han stadig med spørsmålet om Guds eksistens og livets mening.

Bergman var sønn av en luthersk prest. Ikke minst i filmen Det syvende segl levendegjør han kirkemalerier fra middelalderen som han hadde sittet og sett på i små landsbykirker, mens faren preket. Det syvende segl vant Cannes prisen i 1956, og førte til hans internasjonale gjennombrudd.
Det syvende seg skildrer hvordan pesten, Svartedøden, herjet i Sverige i middelalderen. Gjennom dette påminner Bergman folk om det faktum at man en gang skal dø. I lys av det, hvilken mening har da livet? Finnes Gud, eller finnes han ikke? Ikke minst ridderen i filmen stiller disse spørsmålene med brennende intensitet, helt inn i sin egen død.

Hvilke svar har så Bergman selv å gi? I denne filmen kanskje han spør, mer enn å gi svar. Men senere utviklet han seg, dessverre, mer i ateistisk retning. Bergmans neste film heter Jordbærstedet.

Jordbær
Jordbær symboliserer for ham kjærlighet, skjønnhet og lykke. Men det er noe som er typisk for jordbær. De modnes fort, og varer ikke lenge. De må spises med én gang. Hvis ikke blir de bedervet, og må bare kastes.
Slik er det også med livets øyeblikk av kjærlighet, skjønnhet og lykke. De må gripes med en gang. Om man ikke gjør det, er de ugjenkallelig borte. Øyeblikket må gripes!

Det er mye livsvisdom i dette. Vi lever i et stadig nytt nå – i dette nå, i dette øyeblikk. Dette er det øyeblikk vi må bruke, gripe, glede oss over.
Men Bergman sier mer enn det. Er hele livet som et slikt jordbær, et slikt kortvarig, flyktig øyeblikk? Din lille stund på jorden – og det er alt? Siden er det ikke mer?
Men hvis dette er alt, hvilken mening har da livet? Det er dette Bergman spør om i filmen Det syvende segl. Det å hylle dette øyeblikk, livets øyeblikk - det å se storheten i din stund på jorden - er det et forsøk på å gi det ellers meningsløse liv mening?

I filmen Viskningar och rop (fra 1973) skildres tre søstre som opplevde ensomhet i forhold til hverandre. Men en av dem, Agnes, forteller i sin dagbok om en gang da de opplevde et øyeblikks nærhet. Det var mens de satt og husket i hagen sammen. Hun skriver:
- Jeg blundet og blundet, ville holde fast øyeblikket og tenkte: Det her er jo i alle fall lykke. Jeg kan ikke ønske noe bedre. Nå, noen minutter får jeg oppleve fullstendigheten. Og jeg kjenner en stor takknemlighet mot mitt liv som gir meg så mye.

Det er til å gråte av! Det er ikke bare menneskelig ensomhet som beskrives her. Det er kosmisk ensomhet, gudsfraværets ensomhet. Bergman skildrer på en meget sterk måte menneskets åndelige hunger: hunger etter mening, etter svar - hunger etter Gud. Alt han synes å kunne tilby, imidlertid, er øyeblikkets smuler. Men kan de mette menneskets åndelige sult?

Bekrefter ikke Bergman Augustins ord: "Du har skapt oss til deg, O Gud, og vårt hjerte er urolig inntil det finner hvile i deg?"
"Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn," sa Jesus (Matt 4,4).

2007-07-24T14:37:00.000+02:00

Engler - finnes de?

Flere aviser forteller at prinsesse Märtha Louise har opprettet en skole, Astarte Education, hvor folk skal lære å komme i kontakt med engler. Hun sier at "gjennom hestene lærte jeg å kommunisere med dyrene på et dypere nivå. Det var mens jeg holdt på hestene at jeg opptok kontakten med englene."
Märtha Louise leder skolen sammen med Elisabeth Samnøy som tror på reinkarnasjon, kontakt med engler og "andre guddomm-elige energier". Skolens nettsted (www.astarte-education.com) sier: "Vi i Astarte Education lærer deg hvordan du kan få tak i dine egne sannheter ved å speile deg selv i andre gjennom readinger, healing, krystaller og berøring.

Den tankegang vi her møter, er helt åpenbart preget av det som gjerne kalles nyreligiøsitet, eller New Age. Skolens nettsted har en egen side om Astarte hvor det blant annet står: "Astarte er en av de eldste gudinnene fra Midt-Østen… Hun er nært identifisert med Ishtar i Babylonia, Hathor og Isis i Egypt, Kali og Irdrani i India, Afrodite og Demeter i Gresk Mytologi og Frøya i Norrøn Mytologi. Hebreerne tilba henne som Sidoniernes gudinne. Kong Salomo som tok utenlandske koner, "fulgte Astarte, sidoniernes guddom." (1 Kongebok 11:5)
Nettstedet unnlater imidlertid å fortelle at tilbedelsen av Astarte ble stemplet som alvorlig avgudsdyrkelse og et grovt brudd med dyrkelsen av Israels sanne Gud. "Og Salomo gjorde det som ondt var i Herrens øyne. Han fulgte ikke trofast etter Herren, slik hans far David hadde gjort" (1 Kongebok 11, 6). På grunn av denne avgudsdyrkelsen ville Guds straffedom komme over landet (1 Kongebok 11, 9 - 11).

Finnes det engler?
Ja, det finnes engler. Bibelen forteller mye om englers virksomhet. Blant annet sies det: "Er de ikke alle tjenende ånder, som sendes ut til tjeneste for deres skyld som skal arve frelse?" (Hebreerbrevet 1, 14).
Det finnes en høyst reell åndelig virkelighet. Problemet er imidlertid at denne ikke er nøytral eller bare god. Det finnes også en ond åndelig virkelighet. "…Satan selv skaper seg jo om til en lysets engel!" (Andre brev til korinterne 11, 14).
Neglisjerer man den onde åndelige virkelighet, har man åpnet seg for bedrag og villfarelse. Det finnes bare en måte å begi seg trygt inn i den åndelige verden på, og det er gjennom troen på Jesus Kristus som Guds Sønn. Uten beskyttelsen av ham som gav sitt liv, sitt blod, for å frelse oss fra den onde, er vi fritt vilt for ham som nettopp kan skape seg om til en lysets engel - satan og hans ånder, hans engler. Bibelen forteller om falne engler som fulgte djevelen i fallet, i opprøret mot Gud (Johannes' Åpenbaring 12, 7).
Et klassisk eksempel på konfrontasjonen mellom Guds åndelige virkelighet og den onde åndelige virkelighet finner vi i beretningen om Moses da han, på oppdrag fra Gud, gjorde staven sin om til en slange ved å kaste den ned foran Farao. Da etterlignet Faraos trollmenn det Moses gjorde. To motsatte slag av åndskraft var i virksomhet. Men Guds Ånd viste seg som den sterkeste (Andre Mosebok 7).

Legitim åndelig lengsel
Vi mennesker ble skapt til samfunn med Gud - og dermed for det overnaturlige. Derfor har mennesket en helt legitim åndelig lengsel. Det er ikke overraskende om dette fører til at folk søker inn i nyreligiøsitet. Men det er å søke på feil sted!

For rundt hundre år siden ble det overnaturlige innen kristendommen fornyet på en kraftfull måte gjennom pinsevekkelsen. Denne fornyelsen er blitt formidlet videre utover til enda flere gjennom den karismatiske vekkelsen. Her finnes det ekte åndelige opplevelser å få - i Jesu navn, på hans blods grunn. (Et eksempel på det har jeg gitt i min forrige bloggartikkel om tungetalen.) Her kan man utrustes til å beseire han som bare skaper seg om til en lysets engel. Her kan man få hjelp av de sanne lysets engler, i stedet for av de falske.

Det er tragisk at prinsesse Märtha Louise vil ivre for Astarte-dyrkelse, og slik følge Salomos sørgelige feilgrep. La oss be om at hun får se lyset fra ham som er skaperen av alt lys, Jesus Kristus, han som sa: "Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg (Johannesevangeliet 14, 6).

2007-06-08T12:47:00.000+02:00

De taler i tunger

…de begynte å tale i andre tunger, alt etter som Ånden gav dem å tale.

Apg 2, 4

På pinsedag ble Jesu løfte oppfylt: "Men dere skal få kraft idet Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være mine vitner…" (Apg 1, 8).
Et av utslagene av Åndens komme var at de talte i tunger. Det gjør Jesu etterfølgere fortsatt. Ja, faktisk flere enn noen gang - i ulike kirkesamfunn verden over. Hva er så hensikten med denne gaven? La oss se litt på noen sider ved den.

Hemmeligheter i Ånden
På pinsedag talte disiplene på språk de selv ikke forstod, men som tilhørerne skjønte. Det skjer fortsatt av og til, selv om det hører til unntakene. La meg nevne et kjent eksempel: Det gjennombrudd pinsevekkelsen fikk i Azusa Street i Los Angeles fikk en veldig omtale i media. Ved en anledning ble en reporter, som opprinnelig kom fra et ikke-engelsktalende land, sendt dit for å skrive om disse "sirkus-aktige" møtene. Der reiste imidlertid en kvinne seg, så rett på ham og talte i tunger til ham, på hans morsmål, og fortalte hemmeligheter fra hans liv som ingen andre enn han selv kunne vite noe om.

Men vanligvis forstår ikke den som taler i tunger hva som sies. Man "taler hemmeligheter i Ånden," forklarer Paulus (1 Kor 14, 2). Hva betyr så det? La meg illustrere med et par eksempler.
En kvinne våknet en natt med en følelse av at hun skulle be, men hun visste ikke hva hun skulle be om. Derfor bad hun i tunger. En hel time bad hun, så sterk var den nøden hun kjente. Da fikk hun se et syn. Hun så en mann ligge som død i en liten grashytte, omgitt av innfødte. Så fikk hun se ham reise seg igjen, frisk.
To år senere hørte hun denne mannen, som hun inntil da bare hadde sett i dette synet, tale på en misjonskonferanse i England. Hun snakket med ham og spurte om det hadde hendt ham noe slikt. Det hadde det. Han hadde vært døende av feber, og var på det tidspunktet alene med innfødte. Så ble han mirakuløst helbredet.
Hva skjedde? Jo, Gud så at denne mannen trengte forbønn, og Den Hellige Ånd sendte ut signaler: Be for ham! En som hadde sine åndelige antenner ute, oppfanget signalene og begynte å be. Fordi hun ikke visste hva hun skulle be om, bad hun i tunger, hemmeligheter i Ånden, etter som Ånden gav henne å be.
Slik kan vi be, både for andre mennesker og oss selv. Dette er en av måtene Den Hellige Ånd kommer oss til hjelp i bønnen (Rom 8, 26). Ikke alltid får vi vite hva vi har bedt for. Men kanskje vil vi bli forbauset en gang, hjemme i himmelen, over hva vi var med å be igjennom fordi vi var lydig og fulgte Åndens maning.

En elev jeg hadde for noen år tilbake, hadde fått tungetalen - i første omgang bare som ett ord. Men hun brukte dette ene ordet mens hun bad, blant annet mens hun syklet til og fra skolen. Så en dag, etter et par uker, mens hun satt hjemme og spilte piano og sang lovsanger, fikk hun en sterk nød for en venninne av seg. Hun bad med tårer for henne, og da kom også tungetalen som en foss. Senere fikk hun vite at hennes venninne akkurat da hadde prøvd å ta sitt eget liv.

Egen oppbyggelse
"Den som taler med tunger, oppbygger seg selv," skriver Paulus videre (1 Kor 14, 4). Men er det riktig, da? Er det ikke andre vi skal tenke på heller?
Skal vi ha noe å gi til andre, må vi også få noe selv. Vi behøver å oppbygges selv. En illustrasjon som kan brukes på dette, er et batteri, for eksempel et bilbatteri. Vi får ikke start på bilen hvis ikke batteriet er i orden. En gang min kone og jeg var på reise til Israel, hadde vi parkert bilen på Kastrup flyplass ved København. Da vi kom tilbake etter to uker, var bilen helt død. Det var ingen reaksjon da jeg vred om nøkkelen. Senere forstod vi at en leselampe i taket på bilen ikke var blitt slått av. Men en bensinstasjon på parkeringsplassen hadde ladeutstyr som de bare rullet bort til bilen vår og plugget til bilbatteriet. To kabler var det, en til hver batteripol. Og så var det bare å starte bilen og kjøre.
Vårt batteri kan også gå tomt, åndelig sett. Vi trenger å lades. Guds grunnleggende ladeustyr har to "kabler", Bibel og bønn, og det fungerer alltid. Men så har vi også et spesialladeutstyr, tungetalen, til egen oppbyggelse, til å lades åndelig.

Åndens stemme
En annen side ved den egne oppbyggelsen er å utvikle følsomhet for Åndens stemme. Gud taler hele tiden, men vårt problem er å oppfange hans tale, de signalene han sender.
Radiobølger kan illustrere forholdet. Vi er omgitt av radiobølger hele tiden, selv om vi ikke ser dem eller hører dem. Det er bare å slå på en radio, så bevises det. Men det er ikke nok bare å sette på radioen. Den må også stå på riktig stasjon eller bølgelengde. Ellers hører vi ikke noe, eller hører bare støy.

Slik er det også i forholdet til Gud. Vi må være på bølgelengde med Den Hellige Ånd og oppfange hans signaler. Tungetalen hjelper oss til å bli mer følsomme for Ånden. "For når jeg ber med tunger, da er det min ånd som ber," forklarer Paulus (1 Kor 14, 14). Min ånd ber, inspirert av Den Hellige Ånd.

2007-06-05T19:34:00.000+02:00

Intellektuell utfordring til å tro

Jeg sitter og skriver på en bok om trosforsvar, eller apologetikk som det også kalles. I den forbindelse leser jeg blant annet Lee Strobels bok The Case for a Creator (Saken gjelder Skaperen). Det slår meg hvor sterke intellektuelle argumenter det finnes for å tro på Gud.

Strobel intervjuer eksperter på ulike naturvitenskapelige områder, eksperter som finner at deres vitenskapelige forskning leder dem til tro på Gud. En av dem er professor William Craig som påpeker at Big Bang teorien stadfester Bibelens tale om at universet har en begynnelse, og at det er skapt av en skaper. De forskjellige forsøk på å styre unna denne konsekvensen er uholdbare.

Dette overensstemmer med hva som ble sagt av Robert Jastrow, professor ved universitetet i Columbia, og grunnlegger av og direktør for Goddard Romforskningssenter. På tross av at han den gang fortsatt var agnostiker, måtte han i sin bok God and the Astronomers innrømme:
Selv om detaljene kan være annerledes, "er det vesentlige element i de astronomiske og bibelske beretninger i 1 Mosebok det samme; kjeden av begivenheter som leder til mennesket begynner plutselig og brått, i et bestemt øyeblikk i tiden, i et glimt av lys og energi" (God and the Astronomers, New York: W.W. Norton, revised edition 1992, s. 14).

Strobel referer også til Patrick Glynn som var fast forankret i sin ateisme da han tok doktorgraden ved Harvard University i USA på 1970-tallet. På grunn av at han hadde en kristen kone ble han konfrontert med motargumenter, og han ble tilstrekkelig åpen til å se på saken en gang til. Patrick Glynn skriver blant annet:

Gradvis oppdaget jeg at i de tyve årene som var gått siden jeg valgte filosofisk ateisme, hadde en stor mengde systematisk litteratur dukket opp som ikke bare skapte tvil på, men også, fra ethvert fornuftig perspektiv , tilbakeviste mitt ateistiske ståsted… I dag synes det meg ikke å finnes noen god grunn for en intelligent person til å omfavne ateismens eller agnostisismens illusjon, til å gjøre de samme intellektuelle feil jeg har gjort ( "The Making and Unmaking of an Atheist," in: God: The Evidence (Rocklin, Calif.: Forum, 1997, 1 - 20)

Et svensk nettsted som vil forsvare den kristne tro, er nå blitt lansert: www.credoakademin.se
Her vil man gjerne diskutere med ateister. Blant annet debatterer professor William Craig, som er nevnt ovenfor, og dr. Ingmar Persson spørsmålet om Gud.

Her har jeg bare gitt en antydning av hvilke argumenter som kan tas frem. Jeg oppfordrer bare til å lese for eksempel The Case for a Creator av Lee Strobel. (I min planlagte bok kommer jeg til å ta opp et bredere felt av emner, utover det naturvitenskapelige.)

2007-05-21T16:03:00.000+02:00

Vekkelse eller reformasjon?

Det finnes ulike oppfatninger blant kristne om hva som er den beste strategien i dagens samfunn. Vekkelse eller reformasjon er to stikkord som antyder to forskjellige måter å tenke på.

Noen mener at vi bare skal konsentrere oss om å forkynne evangeliet. Det som er viktig er at mennesker blir frelst, og at Guds kraft får virke i samfunnet gjennom de troende. Derfor skal vi ikke engasjere oss i politiske spørsmål, spørsmål som for eksempel gjelder hvilke lover vi har, eller kan komme til å få, moralspørsmål i samfunnet eller lignende.
Ifølge noen kan et engasjement på disse områdene føre til at folk får et forvrengt inntrykk av hva kristendom er. De kan tro at kristendom er en masse gjerninger, lover og bud. Men blir folk frelst, fører det til forandring i neste omgang, sier man.

Nå har vi eksempler fra historien på at vekkelser har hatt en dyptgripende innvirkning på samfunnet. Den metodistiske vekkelsen i Storbritannia er et eksempel. Det er sagt at Frankrike fikk en blodig revolusjon, England derimot den metodistiske vekkelsen. I vårt eget land fikk vekkelsen med Hans Nielsen Hauge veldige følger også samfunnsmessig, både sosialt, økonomisk og politisk.

Begge deler
Uansett, skal Bibelen, Guds ord, virkelig få øve innflytelse på menneskene i samfunnet, må vi ikke nøye oss med vekkelse alene. Målet må også være en samfunnsmessig reformasjon. Tenkningen i samfunnet, undervisningen på skoler og universitet, landets lover, osv. må være preget av kristen tenkning. Da først får en vekkelse langvarig virkning.
Derfor er det to sider vi må legge vekt på parallelt: Vi må søke Gud, slik at vi kan forkynne evangeliet i Åndens kraft, med vekkelse som resultat. Og vi må protestere mot og kjempe imot avkristningen av landet, mot den innføring av nyhedenskap som er på vei - og fremme bibelsk tenkning. Vi må gjøre begge deler, ikke bare det ene.

Vestens hedenskap
Vestens nyhedenskap viser seg på en rekke områder, ikke minst når det gjelder lovverket. Hvilket lovverk et land har, er veldig viktig, for det er normgivende, retningsgivende for folk.
Vernet om det ufødte liv, abortloven, er et slikt viktig område. Spørsmålet om euthanasi, såkalt barmhjertighetsdrap, har også begynt å melde seg mer og mer. Aller mest akutt er for tiden to regjeringspartiers forslag om ny ekteskapslov, en såkalt "kjønnsnøytral" ekteskapslov. Det er skremmende å tenke på hvilke følger en slik lov kan komme til å få, ikke minst for barna som skal vokse opp.
Det at en slik lov kan bli vedtatt av Stortinget viser hvor avkristnet, hvor hedensk, vårt norske samfunn er blitt. Derfor er det riktig å la sin røst høres.

Opprop og underskriftskampanjer bør man derfor absolutt støtte opp om! For en tid siden pågikk underskriftsaksjonen "Nok er nok" som fikk en veldig publisitet. Nettopp nå pågår det underskriftskampanjer mot forslaget om "kjønnsnøytral" ekteskapslov. Skriv under på dem!
Se www.opprop.no/opprop.php?id=neitilfelles
Se også http://www.ekteskapet.no/ hvor du finner mye god informasjon om saken, og hvor det også pågår en underskriftsaksjon.

Det er mange måter å arbeide på for å utbre Guds rike, måter som skal få skje parallellt, og som ikke skal settes opp mot hverandre! Og kristne fra ulike leire bør stå sammen der det gjelder! Tragisk nok er det slik at i det heteste avkristningsspørsmålet for tiden, "kjønnsnøytral" ekteskapslov, går skillelinjene gjennom det som kalles kirken. Til og med biskoper fremmer nyhedenskap, med Bibelen i hånden!

Vi må våge!
Vi må våge å si fra når det gjelder! Eller kanskje vi heller, i vår situasjon, skulle si: Vi må ikke være så late at vi ikke gidder å si fra når det gjelder!
Dikterpresten Kaj Munk i Danmark, under annen verdenskrig, er et eksempel til etterfølgelse. Han nektet å tie om jødeforfølgelsen, og fikk bøte med sitt liv på grunn av det. (Dagen 14.05.07, s. 11-14) Kaj Munk sa blant annet:

Et kristent folk som sitter uten å handle når dets idealer trampes under fot, slipper forråtnelsens krefter inn i sitt sinn.

2007-04-10T15:51:00.000+02:00

Etter påske - en refleksjon

Påskeferien i 2007 er slutt. Man sier "Vel overstått påske!"
Men det påsken handler om, blir vi aldri ferdig med. For påsken rører ved de største og mest påtrengende spørsmål vi mennesker stilles overfor.
Er livet bare noen tiår på jorden, og så er det slutt - helt slutt? Kroppen bare resirkuleres? Eller er det noen dypere mening? Og finnes det noe bak død og grav?

"Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg," ropte Jesus da han hang på korset. Dette ropet oppsummerer i seg hele menneskets eksistensielle nød. Men det forklarer også grunnen til denne nød. Årsaken er å finne i menneskets synd og opprør mot Gud. Her er gudsfraværets dypeste forklaring å finne. Og nettopp grunnproblemet tok Jesus hånd om da han døde på korset. Han sonet vår synd. Derfor er veien til Gud åpnet på nytt.
Og Jesus overvant døden for oss - gjennom sin død og oppstandelse. Han døde for oss, og vi skal få følge ham i oppstandelsen. Evig liv er for alle dem som tror på ham (Joh 3, 16).

Oppstandelsen
Kristendommen står og faller med oppstandelsen. Hvis ikke Jesus stod opp fra de døde, er kristendommen intet verdt. Det sier Paulus med rene ord (1 Kor 15).
Nærmere refleksjon viser at beretningene om oppstandelsen står meget sterkt som historisk troverdige vitnesbyrd. Det har vist seg nærmest håpløst å forklare kristendommens begynnelse hvis man ikke regner med oppstandelsen som et historisk faktum. En rekke ulike alternative forklaringer ender som usannsynlige teorier.

La meg bare helt kort nevne et par punkter:

Jesu disipler begynte å forkynne Jesus som oppstanden bare noen uker etter hans korsfestelse og død. Det gjorde de i Jerusalem, den samme byen hvor han ble korsfestet. Hvorfor åpnet ikke de jødiske lederne, som ville ha Jesus ryddet av veien, graven og påpekte at her ligger han? Det måtte jo ha vært den mest effektive måten å få stoppet denne forkynnelsen på. Svaret er nok at de ikke kunne det, for graven var tom.
Det store spørsmålet er hvordan den ble tom.

Teorien om at disiplene stjal Jesu legeme faller på sin egen urimelighet av mange grunner. Vi kan nevne steinen som var rullet foran graven, vaktene, osv. Men den viktigste grunnen er at disiplene umulig kunne ha reist Romerriket rundt og forkynt at Jesus var oppstanden hvis de hadde drevet med bedrag. Man lar seg ikke torturere og drepe for et bedrag. I så fall kunne de ha reddet sitt skinn og sitt liv ved bare å ti stille.

Og medisineres vurderinger av den behandlingen Jesus ble utsatt for, både før og under korsfestelsen, er samstemte. Han kunne ikke overleve. De forskjellige teorier om at Jesus ikke døde, kan ikke tas seriøst.

1.Korinterbrev ble skrevet på midten av 50-tallet e.kr. I kapittel 15 siterer Paulus en gammel trosbekjennelse hvor de grunnleggende begivenhetene om Jesus død og oppstandelse slås fast. Forskeres analyse av denne bekjennelsen tilsier at den ble utformet bare noen få år etter Jesus død. Med andre ord, det kan dokumenteres at kun noen år etter korsfestelsen - mens mange øyenvitner fortsatt levde - ble det proklamert at han var oppstanden.

Sir Edward Clarke, en britisk høyesterettsdommer som foretok en grundig analyse av første påskedag, sa det slik: "For meg er bevismaterialet tilstrekkelig til å avgjøre saken. I Høyesterett har jeg igjen og igjen sikret domfellelser på grunnlag av bevis som ikke har vært i nærheten av å være så overbevisende. Som advokat aksepterer jeg, uten reservasjon, evangelienes bevismateriale som vitnesbyrd av troverdige mennesker om fakta de var i stand til å dokumentere." (Lee Strobel, The Case for Christ, s. 237)

2007-03-26T11:16:00.000+02:00

Støtt de forfulgte!

Husk på dem som er i fengsel, som om dere var fanger sammen med dem, likeså dem som blir mishandlet, for dere har jo selv et legeme!

Hebr 13, 3

Dette er en helt klar oppfordring til oss i Guds ord. Rent konkret kan du blant annet gjøre dette ved å følge Open Doors oppfordring om sende brev, eller mail, til Egypts ambassade angående Hussein el-Akkad. Han har sittet fengslet uten lov og dom i nesten to år på grunn av sin omvendelse til kristen tro.

Open Doors er en organisasjon som støtter forfulgte kristne. Du kan gå inn på deres hjemmeside http://www.opendoors.no/ og se hvordan du kan gå frem angående Hussein el-Akkad. Der er et ferdigskrevet brev du kan sende.
Open Doors forteller: Få uker etter el-Akkads omvendelse ble Statens Sikkerhets-etterforkning (SSI) kjent med hva som hadde skjedd, og uten forvarsel arresterte det hemmelige politiet ham på kontoret hans.
El-Akkad sitter nå fengslet i det toppsikrede Wadi el-Natroun-fengslet, beryktet for sine spartanske forhold ute i ørkenen. Fangene i fengslet sitter i små celler som bare måler 2x1 meter – altså to kvadratmeter. I flere håndskrevne notater som er blitt smuglet ut av fengslet de siste månedene, erklærer el-Akkad at han har "valgt den kristne tro" etter mange års studier av islam. Han har vært leder av en moské i nærheten av Kairo, og han skrev i 1994 en 500 siders bok om islamsk teologi.

En dråpe i havet?
Men hvor mye betyr det om jeg gjør dette, kan vi lure på. Blir det ikke bare som en dråpe i havet? Sannheten er at vi bør gjøre det lille vi kan. Om ikke vi kan hjelpe alle, kan vi hjelpe noen. Og det at vi gjør det, kan få større ringvirkninger enn vi aner!
Den lille anstrengelsen å sende et brev, et ferdigskrevet brev - som man kan endre på om man vil - kan hjelpe denne kristne bror, og i neste omgang kanskje andre forfulgte, fordi det registreres at kristne bryr seg. Eller kanskje også ikke-kristne som ser hvor viktig det er med samvittighets- og trosfrihet.

Forfølgelse i dag
Utrolig nok, selv om vi nå skriver år 2007, har ikke forfølgelse av mennesker for deres tros skyld avtatt. I visse områder av verden har så skjedd, mens i andre områder er det heller motsatt.
Open Doors skriver for eksempel også om at i India har hittil 4 delstater vedtatt lover som har til hensikt å hindre at hinduer konverterer til andre religioner. Nå har enda en delstat innført en slik lov, forteller de.
De første kristne måtte være forberedt på å betale en høy pris for sin tro. Fortsatt er det slik for mange rundt om verden. La oss følge Hebreerbrevets oppfordring om å stå sammen med dem!

2007-03-02T16:25:00.000+01:00

Ny mediastorm om Jesus

Filmen "Jesu tapte grav"

Ikke før har støvet lagt seg etter Da Vinci-koden, så blåser det opp til en ny mediastorm om Jesus fra Nasaret. Søndag 4. mars er det premiere for filmen "The Lost Tomb of Jesus" (Jesu tapte grav) på kanalen Discovery. De to hovedpersonene bak filmen er James Cameron, regissøren av "Titanic", og filmskaperen Simcha Jacobovici. Samtidig kommer Jacobovicis bok, "The Family Tomb of Jesus" (Jesu familiegrav) ut.
Jacobovici mener å ha funnet Jesu jordiske levninger i en grav i Talpiot i Jerusalem. Det skiltes med forskjellige vitenskapelige undersøkelser som bevis. Men så er det også fremtredende forskere som karakteriserer det hele som oppspinn.

En av dem som avviser det hele, er professor Amos Kloner, distrikts-arkeolog i Jerusalem. Han hadde oppsyn med graven da den ble gravd ut i 1980. Kloner, som har sett filmen, sier til Jerusalem Post at "dokumentarens påstander er "umulige" og "nonsens", og at det ikke er noen sannsynlighet for at Jesus og hans slektninger hadde en familiegrav." De vil bare ha penger for det, sier han.
En annen som ikke tror på påstandene er Joe Zias som var konservator for antropologi og arkeologi ved Rockefeller museet i Jerusalem fra 1972 til 1997, og som personlig tellet Talpiot-ossuariene (kistene med ben). Zia sier at Jacobovici ikke har noen troverdighet. "Prosjekter som disse blir en hån mot den arkeologiske profesjon".

En ossuarie - og en forfalskning
I desember 2002 stod jeg i et museum i Toronto og så på en ossuarie som da hadde stor oppmerksomhet i media. Den hadde innskriften: "Jakob, sønn av Josef, bror til Jesus". Man mente at den kunne ha inneholdt bena til Jakob, Jesu bror. Antikvitetshandleren Obed Golan hevdet å ha kjøpt den av en arabisk forhandler i Gamlebyen.
Nå står imidlertid Golan for retten i Jerusalem, anklaget for å ha forfalsket en del av inskripsjonen. Det er de israelske antikvitetsmyndighetene (IAA) som anklager Golan for dette.
Nettopp denne kisten til Golan er en del av Jacobovicis bevisførsel.

Mengden av ossuarier
Under bygningsarbeider i Jerusalem er det funnet hundrevis av graver og tusenvis av kister med ben (ossuarier), spesielt på 1980-tallet da det var en høysesong for byggearbeid der. I det første århundre e.Kr. bygget jødiske familier, med penger til det, graver i høydedragene i Judea. Kroppen til en som nettopp var død, ble lagt på en hylle i berget. Når kroppen gikk i oppløsning, plasserte familiemedlemmer bena i en liten kiste (ossuarie) og satte den i en nisje. Under generasjonenes gang ble hulene fylt med kister, og man kunne legge flere skjelett, kanskje seks stykker, i samme kiste for å få plass.

Da denne graven i Talpiot ble utgravd, ble de israelske antikvitetsmyndighetene (IAA) kontaktet, den myndigheten som kontrollerer og beskytter arkeologiske skatter, og som driver Rockefeller museet. Ti ossuarier ble brakt til IAA's oppbevaring.
Seks av dem hadde inskripsjoner. Med et visst forbehold ble følgende navn funnet: Jesus, sønn av Josef; Maria; Mariamene e Mara; Matteus; Judas, sønn av Jesus; og Jose (en kortform for Josef).

Amos Kloner som skrev den offisielle rapporten fant intet bemerkelsesverdig ved funnet. Hulen ble, sies det, sannsynligvis brukt av tre eller fire generasjoner av jøder fra begynnelsen av vår tidsregning. I oldtiden brøt noen seg inn og vandaliserte graven.
Amos Kloner sier: "Det er en typisk jødisk gravhule, av stor type. Navnene på ossuariene er veldig vanlige navn eller avledninger av navn." Det at navnene ligner på medlemmer av Jesu familie, sier han, "er bare en tilfeldighet".
Kloner sier også om inskripsjonen Jesus, sønn av Josef (Jesjua ben Josef ) på kiste 1: Navnet Jesjua er omtrent uleselig. Dessuten vet han om fire andre ossuarier med samme inskripsjon. Disse navnene var nemlig meget vanlige på denne tiden. Josef forekom ofte. Omtrent en av ti het Jesjua (Jesus), og 25 prosent av kvinnene i Jerusalem het den gang Maria (= Miriam).

Påstandene i filmen
Det som påstås av Jacobovici er at det dreier seg om de jordiske levningene av Jesus, hans mor, Maria, Maria Magdalena, og en sønn av Jesus, Judas, pluss blant annet en bror av Jesus (Jose). Inskripsjonene er skrevet på hebraisk eller aramaisk, bortsett fra "Mariamene e Mara", som er gresk. Denne siste hevder Jacobovici er Maria Magdalena. "Mariamene e Mara" kan oversettes "Maria kjent som mesteren".
Mitochondrial DNA-prøver skal vise at den som lå i kisten med innskriften Jesus, og den som lå i kisten med innskriften "Mariamene" ikke var i slekt, via moren.
Videre påstår Jacobovici at kisten tilhørende antikvitetshandleren Golan, med Jakobs navn på, kommer fra det samme gravkammeret, og inneholdt Jakobs, Jesu brors ben. Undersøkelser av "patina", mineralskorpen som hadde dannet seg på ossuariene i århundredenes løp, viser dessuten, sier Jacobovici, at Jakob-kisten opprinnelig lå i den samme graven i Talpiot.

Uholdbar spekulasjon
For å kommentere Jakob-kisten først: Jacobovici nevner ikke i filmen at de israelske antikvitetsmyndighetene (IAA) stempler en del av innskriften på denne kisten som forfalskning, og at det pågår en rettssak om dette.
Tidligere FBI agent, Gerald Richard, har i vitneavhør forklart at et foto av Jakob-kisten, som viser kisten i Golans hjem, er et foto fra 1970-tallet, ifølge tester utført av FBI foto-laboratorium. Da kan den ikke ha blitt funnet i en grav i 1980. Undersøkelsen av mineralskorpen er også diskutabel.
Dessuten understreker professor Amos Kloner at ingen kiste med inskripsjon fra Talpiot-graven noensinne har vært savnet.

Navnet "Mariamene e Mara" på Maria Magdalena dukker først opp to hundre år e.Kr. Og navnene Jesus, Josef og Maria er som sagt meget vanlige. Navnet "Jesus" på kiste 1 er dessuten ikke helt sikker på grunn av at det er nesten uleselig.

Alt dette, og enda flere grunner kunne vært nevnt, gjør at påstandene må avvises som uholdbare spekulasjoner - spekulasjoner som det sikkert vil tjenes masse penger på, slik som Dan Brown har gjort med Da Vinci-koden.

(Kilder: www.jpost.com; Newsweek, www.msnbc.msn.com; www.y-zine.com; www.aomin.org)

2007-02-28T09:54:00.000+01:00

Smalsporet nåde?

Det kommer stadig nye trender eller bølger i Guds menighet - også blant den karismatiske del av Guds folk.
Noe av det siste som nå fremmes, er en ny nådeforkynnelse. Vi skal forkynne nåden sier noen, bare nåden - ikke synd og nåde, men nåden. Ikke lov og evangelium, men bare evangeliet.
For et par år siden var det Pensacola-vekkelsen som fikk de store overskriftene. Da var det helliggjørelse og omvendelse fra synd som stod i fokus. Syndere ble kalt til frelse - og Guds folk til å ta et oppgjør med lunkenhet og skjulte synder. Steve Hills radikale omvendelsesforkynnelse samlet store skarer.
Er den tid forbi da det var behov for en slik forkynnelse? Eller var Pensacola-vekkelsens helliggjørelsesforkynnelse et feilgrep? Eller, er det heller slik at det er det kjente fenomen med pendelen som svinger fra det ene ytterpunkt til det andre, vi her ser eksempler på? Er det dette at man gjerne går fra en grøft langs veien til andre? Det sies jo gjerne spøkefullt at man bare er midt på veien når man beveger seg fra den ene grøften til den andre.

Balanse
Er det ikke heller slik at man trenger de ulike impulsene fra forskjellige bølger? Hvis man rendyrker én betoning, blir det ubalanse og skjevhet - og uheldige konsekvenser oppstår. Har ikke de forskjellige bølgene som har kommet, ofte hatt sine høyst berettigede anliggender - og gitt oss verdifulle impulser som vi skal ta vare på?
Går vi tilbake i historien, ser vi at det har vært ulike betoninger i ulike vekkelser. Men som en hovedregel er det, om enn på litt forskjellige måter, blitt forkynt synd og nåde, omvendelse og frelse. I nyere tid er Billy Graham en av de store eksempler på nettopp dette.
Går vi lenger tilbake, kommer vi blant annet til vår egen Hans Nielsen Hauge - mannen Gud brukte til å skape den største folkevekkelse vårt land noensinne har sett. Han hadde en utpreget forkynnelse om synd og nåde, om lov og evangelium.
Zinzendorf derimot, som ble brukt til å starte den herrnhutiske vekkelsen, som også ble en sterk misjonsvekkelse, hadde en sterkere vektlegging av nåden. Samtidig var det følgende innskrift under et maleri av Kristus som satte Zinzendorf i gang: "Dette har jeg gjort for deg! Hva har du gjort for meg?" Så kan vi diskutere om et slikt spørsmål er et nåde-spørsmål eller et helliggjørelses- eller omvendelses-spørsmål.

Lærdommer fra historien
Skal vi bare forkaste lærdommene fra vekkelsenes historie? Hva tilsier at vi vet så mye bedre, vi som lever i dag?
Det sies gjerne at det forut for vekkelser som har kommet, har vært noen som har brukt tid i bønn, og slik har vært med å be igjennom vekkelsen. Eller er det kanskje en misforståelse? Er det heller slik at bare man forkynner nåden sterkt nok, og fjerner all tale om omvendelse, så kommer vekkelsen nærmest av seg selv? Det finnes dem som synes å hevde det.
Men hvem kan tro at det er så enkelt? Og hva tilsier at man så lettvint skulle forkaste århundreders erfaring og lærdom fra vekkelsenes historie?
Dessuten har vi det som mange vil se på som en rik skatt av litteratur om bønn og innvielse - og om Kristi etterfølgelse. Men skal vi nå bare forkaste alle disse nedtegnelser av erfaringer fra bønnens verden, og fra livet i etterfølgelse av Kristus?
Skal vi nå bare tale om nåden, bare nåden? Blir ikke dette i så fall en meget smalsporet form for nådeforkynnelse?
Ja, men loviskhet er en stor fare, sies det. Ja, det er sant. Men når vi med rette vil bli kvitt loviskhet, da la oss vokte oss for å kaste barnet ut med badevannet!
Hva skal vi med nåde hvis alt bare er nåde - og ingenting annet enn nåde? Hva trenger vi nåde for da? Synd kanskje? Men hvorfor ikke da la Guds ord få tale til oss både om synd og nåde?
Der hvor synden blir stor, blir nåden enda større (Rom 5, 20). Den som er mye tilgitt, elsker mye, sa Jesus (Luk 7, 47). Det handler ikke bare om hvor mye man rent faktisk er tilgitt, men kanskje enda mer om at man har forstått hvor mye man er tilgitt.

2007-02-19T11:51:00.000+01:00

Er trosfriheten i Norge truet?

Trosfriheten i Norge er i fare når innvandrere som er blitt kristne, trues eller utsettes for vold for sin tros skyld. Og norske myndigheter svikter den menneskerett som tros- og ytringsfrihet er når de sender konvertitter tilbake til sannsynlig forfølgelse eller martyrium i sine hjemland.

I Dagen sist lørdag kan vi lese om en kristen norsk-iraner, med dekknavnet Shahla, som fire ganger brutalt er blitt overfalt ved hjemmet sitt - fordi hun aktivt vitner om sin tro blant iranske og afghanske flyktninger. Og vi har hørt om også andre tilfeller hvor mennesker i Norge trues fordi de har forlatt sin religion og blitt kristne.

Samtidig vil myndighetene sende iranere som er blitt kristne, tilbake til Iran fordi de mener at det er trygt for dem å bo der. Sannheten er imidlertid at de vil være i livsfare der. Nå har også biskop Olav Skjevesland engasjert seg for en iraner som har fått nei til opphold i Norge. Mannen måtte flykte for sin tros skyld etter at han ble døpt i en husmenighet i Iran. Skjevesland sier at han føler norske utlendingsmyndigheter har en manglende forståelse for konvertittenes situasjon (Dagen 17.02)
Og iraneren Hamed som ble kristen i 2004, har nå fått endelig avslag på sin søknad om opphold i Norge. "Utlendingsnemda mener at Hamed må godta at han ikke kan praktisere sin tro, men bør tie når han sendes tilbake til hjemlandet" (Dagen 06.02).
Men som kristen kan man ikke tie! Det hører med til den kristne tro å vitne om Jesus Kristus (Apg 1, 8). Politisk opposisjonelle, for eksempel i Kina, kan sikkert også leve trygt om de tier om sin overbevisning!
Avdelingsdirektør Karl Erik Sjøholt i Utlendingsdirektoratet sier til Dagen at det er forskjell på ordinære medlemmer av kirken og dem som har profilerte stillinger og som aktivt misjonærer.
Men dette høres altfor svevende og naivt ut!

Opposisjonelle i Sovjet - eller Anne Frank under krigen
Hva om Norge hadde sendt tilbake opposisjonelle fra Sovjet som måtte ha klart å flykte hit under den kalde krigens tid? Hvordan hadde det gått med dem da?
Nå er det også blitt en mediesak at Anne Franks far søkte om opphold i USA , men fikk avslag! Skammelig! Men når Norge sender omvendte muslimer tilbake til land som Iran, under påskudd av at det er trygt for dem der, opptrer norske myndigheter også skammelig.

Og dette gjøres selv om det har kommet frem at et dåpsmøte i Filadelfia, Oslo ble overvåket! I 1999 ble iraneren "Moshen" døpt i Filadelfia, Oslo, og ti dager senere arrestert da han kom tilbake til sitt hjemland. Under arrestasjonen kunne politiet legge frem bilder fra dåpsmøtet i Oslo, hvilket forteller om infiltrasjon og rapporteringer til iranske myndigheter (http://www.k-s.no/, 26.01.07).
Norske myndigheters handlemåte er uforståelig - ja, skammelig!

Brutalt overfalt
Kvinnen, som ovenfor er omtalt med dekknavnet Shahla, er tidligere muslim. Hun er aktiv med å evangelisere blant iranske og afghanske flyktninger.
Det siste overfallet skjedde sist høst, rett etter at paven hadde holdt den talen som vakte så voldsomme reaksjoner hos muslimer. Gjerningsmannen sa "vi kommer til å drepe deg hvis du fortsetter å snakke om Jesus til andre." Kvinnen våknet mens moren og barna stod rundt og skrek, og hun kastet opp blod.
Politiet har ikke klart å sikre noen spor. Etter et av overfallene fikk hun voldsalarm i tre måneder, men så ble den tatt fra henne fordi det ikke "skjedde noe mer".
Ifølge Shahla har politiet sagt at det ville være best for henne å flytte, og de har spurt om det er nødvendig å fortsette å evangelisere.
Slike spørsmål innebærer at tros- og ytringsfriheten ikke respekteres som den burde. En overbetjent i politiet sier på den annen side at han ikke kjenner til at politiet noen gang har foreslått for henne å flytte eller å holde en lavere profil som evangelist (Dagen 17.02).

2007-01-16T22:23:00.000+01:00

Lykkelig uten Gud?

I boken "Jeg tror jeg er lykkelig" har høgskolelektor Morten Holmqvist nettopp lagt frem en undersøkelse av norske tenåringer. Ifølge undersøkelsen sier flertallet av dem at de er lykkelige. Venner og familie kommer høyest opp på listen over det som er viktig i livet, mens Gud kommer langt ned.
De savner ikke en mening med livet, sier ungdommene i undersøkelsen. Venner, familie og livet generelt gir mening. Riktignok sier 59 prosent at de tilhører kristendommen og 47 prosent mener at Jesus er Guds sønn. Men det er bare 19 prosent som tror på sentrale kristne trossannheter som Jesu oppstandelse, og kun 11 prosent som mener at troen er det viktigste i livet.

Vi skal merke oss at slik synes flertallet av norske tenåringer å tenke. Og det må vi ha i bakhodet når vi skal kommunisere med dem og formidle det kristne budskapet til dem.

Noen "uforskammede" spørsmål
På den annen side kan man feilaktig komme til å bli styrt av en slik undersøkelse i sin tenkning. Det er mange spørsmål som melder seg, og som kan - og bør - stilles. Spørsmål som kanskje kan oppleves som frekke, men som ikke desto mindre er viktige. La meg stille noen av dem:

Har dette noe med alder å gjøre? Er det slik at man graver dypere i livets spørsmål etter som man blir eldre?
Forfatteren Leo Tolstoj var en som gjorde det. Han hadde alt: rikdom, berømmelse, et godt ekteskap, barn… Men etter hvert trengte opplevelsen av livets meningsløshet seg meget sterkt på. Svaret fant han bare i troen på Gud.

Mot dette kan det igjen sies at barn og unge kan stille meget dype spørsmål.

Eller, kan man igjen spørre, er det bare en elite som stiller disse dypere spørsmål? Tenkere, filosofer, kunstnere - folk som Tolstoj og andre?

Eller har det noe å gjøre med den åndelige føden folk får i dag - gjennom skole og media, en utvannet, gudsfraværende humanisme? Ligger ikke spørsmålene der og gnager i alle fall, under lagene av alt det som opptar en her og nå: Hva er nå egentlig den dypere mening med livet? Hva skjer når en dør? Hva med Gud?

Hvorfor synes dagens unge i vår del av verden å være ganske så fornøyde, og være opptatt av venner, familie - og gode karakterer på skolen. Hvorfor er det slik forskjell på dagens unge og de unge opprørerne for noen tiår siden? 68-generasjoen for eksempel?
Var det en higen etter noe mer, noe mer enn bare dette liv - etter noe større å leve for, å kjempe for - i de ungdommelige opprørstidene? Er det noe man har mistet i dag? Er man blitt seg selv nok i for stor grad?
Og har dette igjen å gjøre med at de dypere eksistensielle spørsmål kanskje har kommet i bakgrunnen.
Og dermed spørsmålet om Gud også?

Er det slik at evighetens lengsel i mennesket må vekkes, at hungeren etter Gud kan slumre inn? Er det i så fall et gode eller onde?
Hvis det er slik at man kan forspille sitt liv, sove det bort - og at det kommer en evighet som man da ikke har forberedt seg på - hva da? Hva om man kan gå fortapt, slik Bibelen sier?

Hva med sannhetsspørsmålet? C.S. Lewis, forfatteren av Narnia-bøkene, forteller at da han ble en kristen, ble han det motvillig. Han fant at han måtte bøye seg for sannheten, simpelthen.

Er tiden inne for å forkynne sannheten mer radikalt til mennesker? Bør vi få mer djerv forkynnelse om at det finnes en fortapelse å unnfly?

Meningen med livet?
Hva er det du mener med uttrykket meningen med livet? Hva spør du egentlig om?
Omtrent slik var spørsmålet jeg fikk av en elev en gang da jeg underviste i en klasse i den videregående skolen. Hvordan skal man svare på et slikt spørsmål? La meg prøve ved å bruke et bilde.

La oss tenke oss at det går en flokk mennesker gjennom en skog. Ingen av dem husker hvordan de kom til skogen. Av og til spør noen hverandre om det. Men ingen vet egentlig. Ulike personer i gruppen gir forskjellige forklaringer.
"Men hvor er vi på vei da? " er et annet spørsmål som dukker opp. Hva er hensikten med å gå i denne skogen? "Hvorfor går vi her? Hvilket mål har vi? " Men heller ikke det vet man.

De går gjennom skogen dag etter dag. Noen dager er det fint vær. De nyter solen og varmen, de avkjøler seg med å bade i forskjellige vann i skogen. Da er det nesten som de glemmer spørsmålene, men bare nesten: Hvorfor er vi her? Hvordan kom vi hit? Hvor er vi på vei egentlig? Hva er nå meningen med denne vandringen her?
Andre ganger regner det, og er surt og kaldt. Av og til skygger tåken for utsikten. Da kan spørsmålet om meningen med det hele bli enda mer påtrengende. Men ingen av dem vet om noen av dem noen gang kommer til å komme ut av skogen, om det finnes et mål for dem. Vil de i generasjon etter generasjon bare gå i denne skogen, uten å vite hvorfor de går der?

Er meningen mon tro simpelthen bare å finne i det å gå? Ikke spørre noe mer! Bare gå! Ja, men hva er vitsen med det? Hvorfor skal vi gå? Eller skal meningen søkes i adspredelser som det å bade, svømme, leke…. Altså i det å nyte, nyte øyeblikket. Og det er alt?
Ja, men - det må da finnes noe mer, noen dypere grunn, noen dypere hensikt! Jaha, hva er så dette "mer", hva er denne hensikt?

Ville det ikke vært utrolig frustrerende å gå i en slik skog uten å vite hvorfor man går der, hvordan man kom dit eller hvor man er på vei? Det er som om hele flokken har lidd et kollektivt hukommelsestap. Alt en vet noe om, er hva som har hendt en under vandringen i skogen.

Som du har skjønt, skogen tilsvarer vår verden. Hvordan kom vi mennesker hit? Hvorfor er vi her? Hvor er vi på vei? Er det noe mål? Er det noen dypere hensikt med vår eksistens? Hva er meningen med livet?

2006-12-21T13:46:00.000+01:00

Muslimsk mot-kampanje etter vår kampanje i Dar Es Salaam

Den 13. november skrev jeg her på bloggen om vår kampanje i Dar Es Salaam i Tanzania under overskriften: "Tegn og under i Dar Es Salaams fattigste område". Dette er et område med mange muslimer.

Jeg har nå fått denne rapporten fra pastoren i den nystartede menigheten vi arrangerte kampanjen igjennom:

Rett etter kampanjen vår arrangerte muslimer en anti-kristendom-kampanje på samme sted. Som vanlig gjorde de det uten en gang å be politiet om tillatelse, slik vi gjorde. Og deres kampanjemøter varte til midnatt (de skal egentlig bare vare til mørkets frembrudd).

Disse muslim-møtene var de største jeg noen gang har sett i dette området. Grunnen til at så mange muslimer samlet seg her hver kveld var at disse samlingene ikke var vanlige møter. De var mer som en demonstrasjon. De var en reaksjon på kampanjen vår. Hovedtemaet for disse møtene var å klage over at kristne ble tillatt å omvende 19 muslimer til den kristne tro.

Under sine kampanjer har muslimene vanligvis en sesjon med spørsmål og svar, hvor de kan stille spørsmål. Jeg er blitt fortalt at en muslimsk kvinne som hadde brakt et sykt barn til kampanjen vår for forbønn, spurte hvorfor deres predikanter ikke helbredet syke, slik som den hvite kristne predikanten. Hun spurte om hvorfor det ikke ble gjort noen under av de muslimske predikantene. Og hun utfordret dem til å helbrede hennes syke datter for å bevise at deres Gud var mektigere enn den hvite predikantens.

Dette spørsmålet, er jeg blitt fortalt, forårsaket en masse problem på den muslimske kampanjen. Kvinnen fikk forbud mot å være tilstede på møtene.

Under kampanjen vår var det i alt 320 stykker som fylte ut avgjørelseskort. Av disse er det 40 som fortsetter å gå til undervisning i menigheten vår.

Vi skal nå feire jul. Jesus Kristus kom til vår jord nettopp for å frelse oss mennesker!

Engelen sa:
Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder.

Matt 1, 21

2006-12-18T10:30:00.000+01:00

Judas-evangeliet og andre gnostiske evangelier

Vi nærmer oss jul og oppmerksomheten rettes nok en gang mot evangeliene i Det nye testamente, spesielt Lukas-evangeliet.
For noen dager siden var Judas-evangeliet i fokus - i programmet "Schrødingers katt" på NRK. Programmet kunne vel vært både bedre og verre, når det gjelder presentasjonen av dette evangeliets og andre såkalte gnostiske evangeliers historiske troverdighet.

Judas-evangeliet
Det oppsiktsvekkende er at man har funnet et gammelt manuskript av Judas-evangeliet. Og historien om hvordan dette har skjedd, er spennende.
Men innholdet i Judas-evangeliet har vært kjent fra før. Det har kirkefaderen Ireneus gitt oss innblikk i, ca. 180 e.Kr. Ifølge Judas-evangeliet er Judas ikke skurken, men helten. Han hadde en innsikt som de andre disiplene ikke hadde, og forstod sannheten bedre enn dem. Derfor hadde Judas et spesielt nært forhold til Jesus, og gjorde det han gjorde som et ledd i Guds plan.

Ireneus avviste Judas-evangeliet som falskt. Han mente at det var skrevet av kainittene, en spesiell gnostisk retning. Det var typisk for dem å snu opp ned på bibelske beretninger. For eksempel gjorde de også Kain til helt. Derfor omtalte Ireneus dem som kainitter. (Se Intervju med professor Oskar Skarsaune i Dagen, 08.04.06)
Det er åpenbart at Judas-evangeliet er et gnostisk skrift. Det ser man av innholdet. Dette kom også tydelig frem i NRK programmet. Man antar at det er skrevet rundt 150 e.Kr.

Den historiske troverdighet og NT's evangelier - kontra de gnostiske
Judas-evangeliet er som sagt et gnostisk skrift, på linje med andre gnostiske evangelier. Det som ikke kom klart nok frem i programmet på Schrødingers katt, er den veldige forskjell det er på historisk troverdighet mellom disse skriftene og NT's fire evangelier.

Evangeliene i NT er skrevet mellom år 60 og 100 e.Kr. Et lite papyrus-fragment av Johannes-evangeliet, som man regner med ble skrevet i Lilleasia, er faktisk funnet helt nede i Egypt. Denne avskriften dateres til ca. 125 e.Kr.
Det betyr at NT's fire evangelier er skrevet veldig nær i tid til de hendelser som fant sted. Mange samtidige av Jesus kunne fortsatt være i live mens disse evangeliene ble skrevet.

De gnostiske evangeliene, som også Dan Brown gjør et stort nummer av i Da Vinci-koden, er skrevet betydelig senere. Thomas-evangeliet, for eksempel, regner man med ble til i Syria omkring 140 e.Kr.
Det er typisk for gnostisk tankegang at man ser på det fysiske og det materielle som ondt. Kroppen er et fengsel man skal befries fra. Denne tankegangen er også tydelig i Judas-evangeliet.

Dette er helt motsatt av det bibelske syn. Den fysiske verden, også kroppen, er Guds gode skaperverk som vi skal takke ham for, og bruke på rett måte.

Og her nærmer vi oss julens budskap: Guds Sønn ble menneske for å fri oss fra syndens skyld og makt. Hans navn skulle kalles Jesus, for han skulle frelse sitt folk fra deres synder (Matt 1, 21).

2006-11-30T15:05:00.000+01:00

To årstall: 1906 - 2006

Jeg sitter og tenker på to årstall, 1906 og 2006 - og kontrasten mellom avsondret søken etter Gud i stillhet, og massemedias bombardement . Disse to årstallene har veldig mye med begge deler å gjøre.
Vi nærmer oss hundreårsdagen for pinsevekkelsens komme til Norge. Like før jul i 1906 hadde Barratt sitt første møte i Oslo, etter at han kom nyåndsdøpt tilbake fra Amerika.

Denne vekkelsen kom på grunn av at det fantes mennesker som tok tid til å lukke verden ute og søke Gud i bønn, i hunger etter ham og den Åndens kraft hans Ord taler om. Dermed forandret de kirkens historie, de skapte historie.
Det begynte som en liten latterliggjort bevegelse. I dag teller de som i ulike kirkesamfunn sokner til den pinsekarismatiske strøm innen kristenheten over en halv milliard troende. Og der kristendommen går frem i dag, er det i hovedsak pinsekristendom det handler om. Særlig er det så i den tredje verden.
Men media spilte også en viktig rolle i 1906, og senere. Latterligjørelsen i media, sensasjonsoppslagene vakte folks nysgjerrighet og førte til at folk strømmet til møtene.

I 2006 må vi i like stor grad forholde oss til disse to motpolene: Stillhetens søken etter Gud - og massemedias støy. Vi styres lett av det siste. Den kanalen vi lytter minst til, er gjerne himmelens kanal. Men den er den viktigste. Det ser vi av eksemplene i Skriften, og det lærer historien oss.

Skal vi utrette noe betydningsfullt, skal vi forandre historien slik at det får evig virkning, må vi i avsondrethet lytte til hva himmelen har å si. Vi skal ikke styres av media, av tidens motekonger. Vi skal heller styre media med himmelens budskap!
Men da må vi ha hørt fra himmelen, da må vi berøres av Gud selv. Da kan vi bli redskaper for en vekkelse som forandrer historien.
I mediaverden anno 2006 er det noe å være seg bevisst!

2006-11-21T22:39:00.000+01:00

Menighetsvekst i Afrika - og i Norge

Jeg er tilbake i Norge etter noen uker i Afrika. Og jeg reflekterer over situasjonen i disse to områdene av verden.
I Afrika sør for Sahara går kristendommen veldig frem. Kristendommens tyngdepunkt er i dag flyttet til den tredje verden, til Sør-Amerika, Afrika og land i Asia.

Men også der er det områder som virker mer stengte. Vi kan for eksempel tenke på Japan. Men Zanzibar óg, som er 97% muslimsk, har vært regnet for et slikt vanskelig område. Der var det sultanene i sin tid styrte og kontrollerte Afrikas Østkyst. Der har det vært akseptert at menighetene er små.

Men så kunne jeg med egne øyne konstatere en utrolig menighetsvekst, for Zanzibar å være, da jeg besøkte øyen for et par uker siden. Og hva er hemmeligheten? Jo, en pastor som innvier seg i bønn og faste - og som får mange i menigheten med på det samme. Og som får menighetens folk til å invitere med seg ikke-kristne, stort sett muslimer, til et spesielt forbønnsmøte en gang måneden. De som kommer får oppleve Guds kraft på ulike måter, de blir helbredet og satt fri.
Slik blir mennesker frelst hele tiden i denne menigheten.

Kan noe lignende skje her i Norge? Ja, hvorfor ikke? Vi ser det for eksempel på møtene til Svein Magne Pedersen. Så mange kirkefremmede kommer for å bli bedt for, og mange av dem kommer til tro.
Men noe lignende kan også lokale menigheter gjøre - på egen hånd. Først innvie seg i bønn for å bli utrustet med Den Hellige Ånds kraft (Apg 1, 8) - og så handle på Jesu ord om å legge sine hender på syke (Mark 16, 18).

Her finnes det rom for kreativitet når det gjelder hvordan legge det opp, hvordan annonsere det, etc. - ut fra lokale forhold. Oftest er sikkert den personlige invitasjonen og oppfølgingen den beste.

Denne menigheten på Zanzibar er en tankevekkende utfordring for noen hver av oss!

2006-11-13T08:13:00.000+01:00

Tegn og under i Dar Es Salaams fattigste område

Som forklart i forrige artikkel, ble det kampanje i Dar Es Salaam i stedet for i Kigoma - fordi de lokale myndighetene sa nei til møter utendørs på grunn av trusler fra muslimer. Denne kampanjen er blitt avholdt i det fattigste området av Dar Es Salaam, ut fra en nystartet menighet i området. Dette området er også ganske muslimsk, og preget av mye trolldom og hekseri.

Tegn og under
Det er ikke få som har søkt frelse hver eneste kveld. Og Ordet er blitt stadfestet av tegn og under. Ganske mange har vitnet om helbredelse.
I går for eksempel fortalte en ung dame om at hun fikk nedsatt hørsel etter å ha hatt en barnesykdom. Folk sa til henne at hun måtte oppsøke en trolldoktor, og selv også bli heks, for å bli frisk. Men det hadde hun nektet. Jesus skulle helbrede henne, erklærte hun. Og i går skjedde det! Gråtende av glede vitnet hun om at hørselen nå var kommet tilbake.
En kvinne hadde vært lammet i foten og hatt andre plager etter å ha blitt bitt av en slange. Nå kunne hun bevege foten på nytt, og de øvrige plagene forsvant også. Noen ble kvitt smerter og lidelser de hadde hatt i årevis.

Befrielse fra demoner
Noe som ikke er så vanlig på møter hjemme i Norge, er dramatiske befrielser fra onde åndsmakter. Kanskje fordi denne bydelen i Dar Es Salaam er preget av mye trolldom, ble ettermøtene sterkt preget av dette. Ikke minst gjaldt dette fredagskvelden da vi, uten å være helt forberedt på det, overraskende ble konfrontert med voldsomme manifestasjoner av mennesker som trengte befrielse fra demoniske plager.
Flere av disse vitnet senere fra plattformen om hvordan de opplevde å ha blitt satt fri. En kvinne for eksempel, som også var plaget av astma, hadde kjent en kraft som traff henne i brystet. Så våknet hun senere opp der hun var blitt båret for videre forbønn, og kjente seg fri og frisk.

Stille vekkelse på det muslimske Zanzibar
Ellers var det en stor opplevelse tidligere under denne reisen å besøke pastor Dixon's menighet på Zanzibar. Denne øyen er 97% muslimsk. Da jeg besøkte hans menighet for 6 år siden var de ca. 70 stykker som møttes under et enkelt skjul. For 2 - 3 år siden var de vokst til rundt 150.
Nå var det rundt 500 tilstede på søndagsmøtet. Veksten har skjedd gjennom bønn og faste, og ved at menighetens folk tar med seg ikke-kristne - muslimer - til et spesielt møte med forbønn en gang i måneden. Der blir de som har behov, bedt for. Mange har opplevd å bli helbredet eller å bli satt fri fra demoniske bånd. Intet overbeviser muslimer som nettopp dette.

2006-10-30T08:06:00.000+01:00

Møtekampanje avlyst på grunn av motstand fra muslimer

I fjor sommer talte jeg på en konferanse med tusenvis av mennesker midt i Kigoma sentrum. Likeledes ble det holdt en annen stor møtekampanje der i fjor av en misjonsorganisasjon her i Tanzania.

Nå hadde jeg planlagt en stor møtekampanje nettopp i Kigoma, i november. Den er vi imidlertid blitt nektet å holde. De lokale myndighetene skylder på "ufordelaktige omstendigheter". Det som ligger bak er trusler fra muslimer.
I sommer ble også den samme misjonsorganisasjonen, som er nevnt ovenfor, nektet å holde sin planlagte utendørs-kampanje. De måtte være i en kirke i stedet for. Der var det altfor liten plass, selv om de prøvde med å sette opp høyttalere, slik at de som stod utenfor kunne høre.
Det kan i høyeste grad settes spørsmålstegn ved denne avgjørelsen fra de lokale myndigheters side. Politisjefen der er muslim. Det som har satt muslimers sinn i kok er en kristen debattant som holder debattmøter med muslimer. Nå vil ikke vi, og heller ikke de fleste pastorene her, velge en slik fremgangsmåte. Vi vil bare forkynne evangeliet.
Men denne avgjørelsen fra myndighetenes side vil vi følge opp.

Nå blir det i stedet mer utvidet tid til kampanjer i Dar Es Salaam, Tanzanias største by, i to menigheter - i forskjellige områder av byen.

Islamsk offensiv.
Selv om de offisielle tallene er annerledes, er i realiteten over 50% av befolkningen kristne. Noe over 30% er muslimer. Det vitner om hvordan kristendommen har gått frem sør for Sahara. Og antallet kristne øker fortsatt mest her i Tanzania.
Samtidig møter de kristne et islam på offensiven. Avslaget på å holde møtekampanje utendørs i Kigoma illustrerer det. Muslimene har som mål å fylle Dar Es Salaam med moskéer, og senere hele landet. Men vi vet at Gud har en annen plan. Derfor er det viktig å trene ledere som kan gå i bresjen for en frimodig og åndskraftig forkynnelse av evangeliet. Mirakler, tegn og under må følge forkynnelsen og de troendes vitnesbyrd. Intet overbeviser muslimene som det!
Derfor opplevdes det meningsfullt å få undervise bibelskolestudenter i Arusha forrige uke, de fleste av dem pastorer og forkynnere.

Trosfrihet
Nå er Tanzania et land med trosfrihet. De nasjonale myndighetene vil ikke ha noen ekstremisme. Tvert imot, de vil at folk med ulik religion skal leve fredelig sammen. Det gjelder også på Zanzibar hvor befolkningen er 97% muslimsk.

Nettopp nå befinner jeg meg på Zanzibar. I går preket jeg i Assemblies of God menigheten, den største pinsemenigheten på denne øyen. Det ganske nye kirkebygget var fullsatt med flere hundre til stede. Det er meget oppmuntrende å se hvordan denne menigheten har vokst på noen få år.
På møtet i går vitnet flere stykker om at de opplevde helbredelse fra forskjellige lidelser. Og midt blant disse vitnesbyrdene kom det også, uoppfordet, en for å søke frelse fordi hun merket Guds nærvær.

(Denne artikkelen er en senere og omskrevet versjon av forrige ukes blogg fra Afrika.)

2006-10-19T10:25:00.000+02:00

Vinn muslimene gjennom mirakler!

Muslimene har blitt meget høyrøstede de senere årene. Det foregår noe man kan kalle en muslimsk vekkelse mange steder. Trusler, vold og terror er en fremtredende del av dette bildet.
Men nettopp disse muslimene skal vi vinne for Kristus. Nå finnes det mange fredelige og gode muslimer også, det store flertallet av dem. Men uansett, fredelige eller ikke, vi skal møte dem med Kristi kjærlighet og vinne dem for ham.
Dette muslimske engasjementet representerer egentlig en positiv mulighet. Det betyr at de er sterkt engasjert av spørsmålet om Gud. Når muslimer får møte den sanne Gud, blir de desto mer nidkjære for ham. Paulus er en parallell nettopp til dette. Likegyldigheten overfor Gud er ikke noe positivt.

Tegn og under
Erfaringen viser at det er intet som overbeviser en muslim mer enn det å se tegn og under, og å møte Den Hellige Ånds overnaturlige virke. Det har jeg selv sett, for min del spesielt i Afrika. Muslimene kommer til tro når de ser miraklene skje.

Om et par dager skal jeg til Tanzania. Hovedtolken min der, John, vokste opp som muslim i Kigoma ved Tanganyika sjøen. Som ung var han tilstede på kristne utendørs-møter. Der så og hørte han mennesker vitne om helbredelse. Da han kom hjem, spurte han faren sin om dette. "Ja," svarte faren, "Gud hører alle menneskers bønner, også kristnes bønner."
"Men hvorfor skjer ikke slike ting blant oss da," spurte John. Etter hvert begynte han å lese Bibelen selv. Han ble så grepet av det han leste, spesielt Bergprekenen. Den var så annerledes. Han måte lese om og om igjen det som står der. Til slutt bad han Gud vise ham hva som var rett, islam eller kristendommen. Og Gud talte til ham i en drøm, og han ble en kristen.

Hvilken "trolldoktor"?
Zanzibar, som tilhører Tanzania, er en øygruppe som er 97-98% muslimsk. Under et pastor- og lederseminar som jeg hadde der for et par år siden, deltok også konen til en eldste. Hun hadde ikke kunnet høre, og heller ikke snakket på et par år. Da vi bad for henne, begynte hun både å høre og snakke.
Da hun og mannen kom tilbake til landsbyen hvor de bodde, spurte naboene: "Hvilken trolldoktor har du vært hos?" Svaret er: Hans navn er Jesus Kristus!

I en litt tidligere artikkel på denne bloggen skrev jeg om: Proklamasjon, demonstrasjon, argumentasjon. "Disse tegn skal følge dem som tror," sa Jesus (Mark 16). Og disse tegnene gjør sin virkning. Det er slik for muslimer, men også for alle andre.

2006-10-12T17:52:00.000+02:00

Norsk Teologisk Forum - Israel og "muren"

Norsk Teologisk Forum har kommet med en uttalelse om Israel og Palestina. Blant annet tas landløftene til Israel i Det gamle testamentet opp. Man kan være både enig og uenig med ulike punkter i denne uttalelsen.
Landløftene til Israel gjelder fortsatt i dag. De skal ikke bare åndeliggjøres. Men når og hvordan de skal oppfylles, er et annet spørsmål. Jeg tror at de ikke kan realiseres fullt ut før Jesus kommer igjen, og de endetidsbegivenheter som er knyttet til det, inntreffer.

"Muren"
Det som har vakt mest oppsikt ved Norsk Teologisk Forums uttalelse, er at den kritiserer Israel for byggingen av sikkerhetsgjerdet, eller "muren", mot palestinske områder.
Svært mange norske kirkesamfunn er med i Norsk Teologisk Forum, og står slik sett, formelt, bak uttalelsen.

Ikke Pinsebevegelsen imidlertid. Det er nok ingen tvil om at det Norsk Teologisk Forum sier på dette punkt står i skarp kontrast til det som er det rådende syn blant pinsevenner.
Gunnar Jeppestøl, leder i Pinsebevegelsens lederråd, uttrykker i Dagen den 12.10 forståelse for Israels bygging av dette sikkerhetsgjerdet. Han sier: "Jeg vil være veldig forsiktig med å kritisere Israel for å beskytte sine innbyggere, og det er lett å sitte i Norge og fremføre sine synspunkter. Men hadde folk blitt drept på Karl Johan på grunn av terror, tror jeg nok at norske myndigheter hadde reagert."

Det er kritikkverdig av Norsk Teologisk Forum å komme med en politisk uttalelse om et spørsmål som dette. Selvsagt må det være lov å kritisere Israel, som de sier. Men på dette punkt røpes det mangel på forståelse for Israels situasjon. Det henvises til FN. For det første er imidlertid ikke FN ufeilbarlig. Det består av summen av de land som er med der - og disse er, som kjent, langt fra fullkomne. For det annet taler de FN resolusjoner som Norsk Teologisk Forum henviser til, om at Israel skal få leve bak sikre og anerkjente grenser. Hvor de grensene skal gå, er et forhandlingsspørsmål.

Jo Benkows kronikk i Aftenposten
Tidligere stortingspresident Jo Benkow har den 13.10 skrevet en meget lesverdig kronikk i Aftenposten om spørsmålet. Han går inn på staten Israels opprettelse, bakgrunnen og utviklingen frem til i dag. Benkow skriver blant annet: Det går rett og slett ikke an å bedømme Israel med vår egen beskyttede freds standard. Vi kan jo fullstendig risikofritt slå ring om menneskerettighetene og vår egen fortreffelighet.

Om "muren" skriver han: "Den utskjelte muren som israelerne har bygget, er også et kostbart tiltak. Mange mener muren er folkerettsstridig. Men israelerne har ikke bygget muren for å gjøre livet vanskeligere for palestinerne, men fordi de mener muren bidrar til økt trygghet for egne innbyggere. Israel er ikke blitt en mektig militærmakt for å drive erobringskrig. Da de oppnådde en endelig fredsavtale med Jordan, ble man på fredelig vis enige om grensespørsmålet. Da Israel inngikk en fredsavtale med sin tidligere erkefiende Egypt, etter president Sadats historiske reise til Israel, ga de uten videre tilbake de landområder de tidligere hadde erobret, inkludert oljekilder Israel totalt mangler. Statsminister Barak tilbød å gi tilbake hele 97 % av det landområde som Israel hadde okkupert i bytte mot en fred. Det ble avslått av palestinerne."
Les kronikken på Aftenpostens nettside.

Pinsebevegelsen og Norsk Teologisk Forum
Torsten Menzoni, pastor i Pinsekirken Tabernaklet, Bergen, og styremedlem i nye Norges Kristne Råd (nNKR) skriver i en kommentar til denne artikkelen: "Som styremedlem i nNKR kan jeg si at hverkan arbeidsplan, tematikk eller skriftlige uttalelser har vært behandlet i nNKR. Teksten står ikke på vegne av nNKR og heller ikke i enighet med nNKR. Poenget er jo at de fleste medlemmene i nNKR også er med i NTS, men ikke pinsebevgelsen." Norsk Teologisk Samtaleforum (NTS) er ikke beskrevet i vedtekter eller statuttene til nNKR, sier han.
Se "Comments".

2006-10-12T12:26:00.000+02:00

Proklamasjon - demonstrasjon - argumentasjon

Vi skal proklamere - forkynne - de gode nyhetene om Jesus Kristus. Når vi gjør det, behøver vi både demonstrasjon og argumentasjon.
Med demonstrasjon menes at forkynnelsen av Guds ord skal stadfestes av tegn og under. Med argumentasjon tenkes det på at Ordet skal forsvares også av intellektuelle argument, når det behøves. Både Paulus, Stefanus, og Apollos, for eksempel, la vekt på begge deler (Rom 15, 18-19; Apg 17, 16-31; 6, 8-10; 18,28).
Denne bloggen vil handle mye om disse to sidene. To tidligere artikler gjør det: "Uten Gud - ingen mening" og "Er helbredelse ved bønn humbug?"

Europas tøffe ungdommer
Tegn og under er minst like aktuelt i dag som det noen gang har vært - også for Europas harde og tøffe ungdommer.
I sommer deltok to tjueåringer, Kristoffer og Steinar, fra Kristkirken i Bergen på et seminar under Sommerstevnet på Hedmarktoppen. Der fortalte de hvordan de det siste året har bedt for syke også på gatene og blant skoleungdommer. Og helbredelser skjer hele tiden.

Ofte virker ungdommene totalt uinteressert i kristendom. Men når helbredelser finner sted, våkner de og vil høre. På en samling på en skole med ca. 70 ungdommer tilstede, ble det bare mas og bråk. Ingen brydde seg om å høre. En av ungdommene måtte, imidlertid, stå hele tiden fordi hun hadde problem med halebenet. De bad for henne og for første gang på en uke kunne hun sitte. Noen andre ble også helbredet. Plutselig har de 70 ungdommer foran seg som vil lytte. På vei ut, i gangen etterpå, er det flere som spør hvordan de kan bli kjent med Jesus.

Ved annen anledning møtte de en muslimsk ungdom på en parkeringsplass utenfor en skole. Han haltet på grunn av en kneskade. De fikk, etter litt samtale, be for ham. "Blir jeg bra, så skal jeg bli munk," sa han. "Det behøver du ikke," sa de. Han ble bra, bannet (ofte er det reaksjonen) - og utbrast at han var blitt en kristen! Han og en annen avtalte å se The Passion of the Christ samme kveld.
Ofte går de til de som virker tøffest først, fortalte Kristoffer og Steinar. Mange undommer har begynt å gå ut på denne måten, og Europas harde og tøffe ungdommer har begynt å lytte.

De bare lo
Noen ungdommer i München, kledd i en slags satanist-klær bare lo da den yngste gutten min og en annen prøvde å vitne for dem. De to var ute og evangeliserte med Jesus Revolution. Så kom en ung jente dit. Hun kalte seg ateist og trodde ikke på noe av det hun fikk høre. Men hun hadde skadet kneet og hadde smerter i det etter kick-boksing. De fikk be for henne, men ingenting hendte. Så de lo igjen. Men så spurte gutten min og den andre om de fikk be en gang til. Det fikk de. Med ett var smertene borte.
Og både hun og de andre spottende ungdommene var plutselig åpne som en låvevegg.

2006-10-04T14:30:00.000+02:00

Advar Nobelpris-komitéen!

Om noen dager skal det bekjentgjøres hvem som får årets fredspris. En av dem som er nominert, og som ansees som en sannsynlig kandidat, er presidenten i Indonesia, Susilo Bambang Yudhoyono. Det skyldes hans meglingsinnsats i Aceh-provinsen. Den norske regjeringen har hatt ham som sin gjest og omtalt ham i positive ordelag. Det gjorde for eksempel utenriksminister Støre på tirsdag på TV 2 i debattprogram om Muhammed-karikaturene.

Men den indonesiske presidenten bør ikke få fredsprisen.
Skriv derfor for sikkerhets skyld til Nobelinstituttet og fraråd dem å gi president Yudhoyono prisen. Adresse: Henrik Ibsensgt. 51, 0255 Oslo, eller for e-post adresser, se: http://nobelpeaceprize.org/nor_inst_stab.html

Blant dem som har engasjert seg i saken her i Norge er Krf-leder, Dagfinn Høybråten og Norsk Misjon i Øst,

Ikke verdig prisen
Grunnen til at den indonesiske presidenten ikke bør få prisen er følgende:
Natt til den 22. september i år ble tre kristne menn, Tibo, Riwu og da Silva, henrettet. De var erklært skyldige i å organisere et væpnet angrep med drap på 70 muslimer. Her dreier det seg imidlertid etter alt å dømme om et grovt justismord. De tre har benektet anklagene og søkt presidenten om benådning. Etter flere utsettelser ble imidlertid dommene fullbyrdet. Men president Yudhoyono kunne ha benådet dem.
Blant annet har Amnesty International, EU og paven protestert uten å bli hørt. Mange mener at dette var en politisk henrettelse for å balansere den dødsdom som tre muslimer har fått etter terroraksjonen på Bali. Faktisk støttet politisjefen i den aktuelle provinsen i Indonesia utsettelse av henrettelsen og ønsket å finne sannheten i saken. Men mange fryktet politisjefen ble byttet ut for å etterkomme mobbens krav om henrettelse.

Forfølgelse av kristne
Indonesia har, med sine 240 millioner innbyggere, verdens største muslimske befolkning. Samtidig har landet en kristen minoritet på 20 millioner. De siste årene har det rast en sterk forfølgelse av kristne i noen områder av Indonesia. Tusener av kristne er blitt drept, hundrevis av kirker er ødelagt. "Halshuggingen av tre kristne skolejenter i oktober i fjor er blant de mest groteske angrepene på kristne det siste året. De tre jentene var på vei til en kristen privatskole i provinsen Sentral-Sulavesi da de ble angrepet av maskerte menn. En fjerde jente overlevde så vidt. Det vakte også internasjonal oppsikt da tre søndagsskolelærere for et år siden ble dømt for å "kristne" muslimske barn. At barna hadde kommet til søndagsskolen med foreldrenes tillatelse, ble ikke tillagt vekt under rettssaken. De kvinnelige søndagsskolelærerne ble dømt til tre års fengsel, mens mobben som var tilstede under rettssaken krevde at de skulle henrettes" (Fra Dagens nettavis 14.09.06).

Få muslimer dømt
Samtidig er merkelig få muslimer blitt dømt for deltakelse i de voldelige opptøyene mellom muslimer og kristne på Sulawesi, og ingen av disse har fått strengere straff enn 15 års fengsel.Tibo, Riwu og da Silva ble arrestert da de holdt på med å hjelpe barn på en skole å bli evakuert.

Skandale
Det vil være en skandale om den indonesiske presidenten etter dette skulle få fredsprisen. Det vil bidra til å bryte ned respekten for menneskerettighetene. Og det vil også ha en skandaliserende virkning på fredsprisen som sådan.
Som kristne har vi en plikt til å stå sammen med våre forfulgte søsken uansett hvor i verden de befinner seg. Akkurat nå gjelder det våre trossøsken i Indonesia.

De henrettedes gripende vitnesbyrd
De dødsdømtes pastor forteller at dødsdommene førte til at mennene søkte åndelig styrke. "Tibo som var analfabet, lærte seg å lese Bibelen og kunne fortelle pastoren at han hadde lest Bibelen tre ganger fra perm til perm.
– Vi har lært mer om Guds kjærlighet innenfor fengslet enn vi ville ha gjort utenfor, sa Tibo til sin pastor.Da datoen for henrettelsene nærmet seg, vitnet Tibo, Riwu og da Silva om at de hadde funnet styrke og trøst i sin tro.
– De fortalte at de var forberedt på å komme til himmelen når som helst, fordi de trodde at Gud allerede hadde gitt dem plass her. Deres ansikt skinte, de hadde ingen tegn på bekymringer eller byrder, og jeg tror at Gud hadde en vidunderlig plan for dem, forteller Tibos datter.

Mer enn 1000 sørgende fylte den katolske kirken i byen Palu, der henrettelsene fredag fant sted. Flere tusen mennesker viste "Tibo og vennene" den siste ære ved å danne lange rekker i gatene der kistene ble kjørt på vei til gravstedene.

Henrettelsene førte til et mindre opprør blant den kristne befolkningen på Vest-Timor, men kristne ledere roet ned folkemassene og ba dem om å avstå fra voldsbruk for å unngå nye konflikter mellom kristne og muslimer i området." (Fra Magazinets nettavis 25.09.06. Øvrige kilder: Dagen og Norge I DAG)

2006-09-21T21:30:00.000+02:00

Uten Gud - ingen mening

Filosofiprofessor Vigdis Sogne-Møller ved Universitetet i Bergen skrev en kronikk i Aftenposten den 05.09.06. Overskriften er Det uforklarlige selvmordet. Hun forteller om sin sønn, Markus, som tok sitt eget liv da han var 20 år gammel. Som mor har hun kjempet med å forstå hvorfor. Det fantes nemlig ingen tegn som tydet på at noe slikt skulle skje. Jeg føler dypt med henne i sorgen over det som har hendt.

Hvilken mening?
Sogne-Møller skriver i kronikken at det er feil å tro at selvmord alltid skyldes psykisk sykdom. Hun sier: "Mennesket er, etter det jeg vet, det eneste vesen som tar sitt eget liv; mennesket er det eneste vesen som stiller spørsmål om meningen ved sitt eget liv; mennesket er det eneste vesen som har et bevisst forhold til sin egen død."
Hun henviser blant annet til Albert Camus, filosof og nobelprisvinner i litteratur. Han begynner sin bok Myten om Sisyfos på denne måten: "Det finnes bare ett virkelig alvorlig filosofisk problem: selvmordet. Å avgjøre om livet er verd å leve eller ikke, er å besvare filosofiens grunnspørsmål."

Nettprat
Aftenposten arrangerte i etterkant en nettprat hvor ganske mange deltok. Dessuten kom det inn en god del innlegg i kommentarspalten til kronikken.
Slik skriver for eksempel Ingrid fra Oslo: "Jeg takker deg for kronikken din - jeg er filosofistudent på 23 år med utdanning fra Frankrike, hvor jeg fikk et nært forhold til Camus og hans 'Mythe de Sisyphe'. Veldig viktig at selvmord hverken burde mystifiseres eller reduseres til psykologiske forklaringer…"
Og Ole sier: "Hva er meningen med livet? Godt spørsmål i ett sekularisert informasjonssamfunn. Alt vi har gjort blir fort glemt etter vår bortgang. Hva er egentlig vitsen med det hele."

Uten Gud - ingen mening
Jeg er veldig enig med Camus når han sier at spørsmålet om livets mening er det viktigste av alle spørsmål. Men Camus tror ikke på Gud. Mennesket har et brennende begjær etter å få svar på sine dypeste spørsmål, men møtes bare av universets meningsløse taushet. Dermed oppstår følelsen av at tilværelsen er absurd, sier Camus.
Om Gud ikke hadde vært til, ville jeg ha gitt Camus helt rett. Uten Gud finnes det ingen mening med livet. Alt man kan gjøre, hvis Gud ikke skulle finnes, er å prøve å pådytte det meningsløse noen mening. Camus forsøk på løsning var å oppfordre til å være en opprører, og ikke gi etter for meningsløsheten ved å begå selvmord. Men uvilkårlig melder vel spørsmålet seg: Hvorfor det?
Få har uttrykt seg så klart som ateisten og materialisten Monod når det gjelder dette:

Jeg kan se at det ikke er noen kjærlighet og at det ikke er noen mening i den materialistiske vitenskap som jeg tror på... Jeg ønsker å finne mening, men jeg vet at det ikke er noen mening... Den filosofien jeg tror på - nemlig at alt er grunnlagt på tilfeldighet, materie og energi, og at det ikke er noe annet - den frustrerer meg til døde. Men fordi dette er sannheten, må jeg tro det inntil døden." (Sitert fra Den som tenker må tro, A.E. Wilder Smith, Prokla-Media, s.56)

Ja, om alt skulle være et resultat av tilfeldighet, materie og energi, så har Monod rett. Men hvorfor skulle det være slik? Hele tilværelsen roper om noe annet! Hele skaperverket vitner om skaperen!

Intelligent design
Intelligent design står i fokus denne uken gjennom besøket av Paul A. Nelson. Uttrykket intelligent design handler om at det må finnes en skaper bak universet, en Gud. Og de gode nyhetene er at denne Gud har kommet oss i møte i Jesus Kristus.

Leo Tolstoj
Tolstoj regnes som en av verdens største forfattere. I sin bok Skriftemålet forteller han om hvordan han stred med spørsmålet om livets hensikt. Han måtte kjempe med all makt mot å begå selvmord. Livet fant han ingen mening med - på tross av at han var rik, gjorde enorm suksess som forfatter, og var lykkelig gift og hadde en god familie.
Allerede som tenåring hadde han mistet troen på Gud. Og han beskriver på en sterk måte hvordan han først fant mening i tilværelsen da han fant tilbake til troen på Gud.

2006-09-06T16:23:00.000+02:00

Er helbredelse ved bønn humbug?

Er helbredelse ved bønn humbug? Så påstår Levi Fragell på www.fritanke.no, en nettavis som Human-Etisk Forbund har lansert for noen dager siden. Fragell beskylder til og med Aril Edvardsen, som han går kraftig til felts mot, for å arrangere "bredagerske "helbredelsesmøter"".
Og Fragell fortsetter med å si: Hvis det var slik at man kunne helbrede folk for alvorlige sykdommer ved håndspåleggelse og bønn, så hadde det jo vært en medisinsk sensasjon… Men i og med at det selvsagt ikke er påvist noen virkning av dette, blir det jo ren løgn å påstå noe annet. Og det å bruke slike påstander for å overtale folk til å bli kristne, blir et bedrag."

Men helbredelse ved bønn er en realitet. Det ser man stadig. Noen ganger er helbredelsene mer "usynlige" for andre enn den det gjelder, for eksempel hvis det er smerter som forsvinner. Men hva det betyr å bli fri fra smerter, vet den som har vært plaget av smerter!
Andre ganger er helbredelsene veldig synlige for alle. Jeg husker hvilket inntrykk det gjorde på meg da jeg som 17-åring så en lam dame, Brita Gloppen, bli helbredet i Pinsekirken Tabernaklet i Bergen. Så lenge jeg kunne huske var hun blitt brakt lam til møtene. Denne søndagskvelden ble hun momentant helbredet og gikk fra møtet fullstendig normalt. Jeg besøkte henne mange år senere. Da var hun over 70 år, men sprang fortsatt omkring i leiligheten sin, sprek som en tenåring.

For et par år siden gjorde en film fra et vekkelsesmøte med Charles Ndifon i Ringkøbing sterkt inntrykk på det danske folk. I filmen møter vi blant annet Roger Pedersen som har fått dobbeltsyn etter en ulykke. Han er grundig utredet på Rikshospitalet i København. Nerver er lammet, blant annet til en øyemuskel. Man hadde prøvd en øyeoperasjon, men den var mislykket. Senere tenkte man å foreta en ny operasjon, og forkorte den nevnte øyemuskel.
Så ble Roger Pedersen, som var ikke-kristen, invitert med på helbredelsesmøte. Han drog hjem fra møtet nærmest i sjokktilstand. Synet var normalt. TV-teamet fulgte ham opp i etterkant, og var også med da han møtte til ny undersøkelse på Rikshospitalet. Ingen operasjon behøvdes!
I filmen intervjues hans lege, som prøver å gi en slags psykologisk forklaring. Men det er tydelig at verken Pedersen selv, eller film-teamet, tror på den forklaringen. Da Ndifon var i Norge for noen år siden, ble jeg kontaktet av en neurokirurg som jobbet ved et av de mest prestisjetunge sykehusene i Norden. Han ledet doktorgradsstudenter frem mot doktorgrad, og hadde selv foretatt mange øyeoperasjoner. Denne kirurgen sa: Det finnes ingen medisinsk forklaring på det som hendte med Pedersen. Legen i filmen prøver bare å prate seg bort fra det hele, mente han.

Hvis kartet ikke stemmer med terrenget, hva gjør man da? Skal man få tak i dynamitt for å sprenge vekk fjellet som ifølge kartet ikke skulle være der? Eller skal man bytte kart? Ikke alle vil bytte kart. Det kan nemlig oppleves som mer behagelig å prøve å bortforklare uoverensstemmelsen enn å bytte kart - spesielt når det er tale om ens livssyn.
En kvinnelig lege fortalte meg at hun hadde fått noen knuter på livmoren. En annen lege diagnostiserte dette, og det ble sagt at de måtte opereres bort. Så ble hun bedt for, og kom deretter tilbake til ny undersøkelse. Knutene var borte kunne den samme legen som hadde undersøkt henne, konstatere. Hun fortalte da om at hun var blitt bedt for. Men det trodde ikke den andre legen på. "Kan slike knuter bare forsvinne da?" spurte hun. "Nei, det kan de ikke," fikk hun til svar. Og i stedet for å akseptere det som var skjedd, bet legen sin faglige stolthet i seg og sa: "Jeg må ha tatt feil den første gangen!" Men selvsagt var ikke diagnosen feil! Det var bare dette med å bytte kart.

I det sekulariserte Europa er helbredelse, tegn og under noe som vil gjøre et sterkt inntrykk. Når mennesker ser at det som "ikke kan skje", likevel skjer, vil det tale sitt tydelige språk. Eksemplet ovenfor fra Danmark illustrerer det.
Derfor skal vi være frimodige og gjøre som Jesus sa: "På syke skal de legge sine hender, og de skal bli helbredet" (Mark 16, 18). Det er oppmuntrende å se hvordan ikke minst ungdommer som går ut med en brennende evangeliseringsiver, er frimodige på dette området - og derfor også opplever at det Jesus sa er sant.